Kvelden tilbragte jeg hos Ella. Vi spiste potetgull, drakk brus, så på film og catchet opp på alt som har skjedd siden vi så hverandre sist. 

Akkurat da filmen var ferdig, og vi skulle til å sette på en episode av “modern family”, ringte telefonen. Jeg har aldri vært en som ikke tør å svare bare fordi det er et et ukjent nummer, tenk om det plutselig er norsk tipping som ringer. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Hallo, du snakker med Rebekka”. 

Han presenterte seg med navn og fortalte hvor han ringte fra. Det var en telefonselger, of course… Jeg ville ikke være uhøflig, så jeg tenkte at jeg like godt kunne høre på hva mannen hadde å si. Det første jeg merket meg var hvor ofte han brukte navnet mitt. I en vanlig samtale, hvor jeg snakker på tomannshånd med noen andre, bruker jeg aldri navnet deres. Hva er grunnen? Det er absolutt ingen andre som kan høre hva vi snakker om på telefonen, så hvorfor skal du hele tiden presisere at det er meg du snakker til? Det er jo garantert et triks som brukes for at alt skal føles mer personlig, men det endte bare opp med å bli noe meget irriterende. Hver gang han sa navnet mitt, eller “perfekt”, fikk jeg lyst til å legge på telefonen. Det var veldig mange ganger det kunne gått feil der, altså. 

Etter litt småprat frem og tilbake sa han:
“Men Rebekka! (jaaa….) hva er det som skal til for at du velger å bytte mobilabonnement til oss?” (“Du må gi meg et bedre tilbud enn det jeg allerede har”).

Et tilbud fikk jeg. Et tilbud det faktisk var umulig å si nei til, uten å virke helt tom i skallen. Det var helt tydelig bedre enn det jeg hadde. Prisen var billgere, og datapakken var større. Det var til og med uten binding. Jeg spurte om jeg kunne få tilbudet på SMS, så jeg kunne tenke meg litt om. Han var veldig behjelpelig, selvfølgelig kunne jeg det. Han spurte om jeg kanskje kunne få svart innen en time, og det tenkte jeg skulle gå fint.

Jeg satt og tenkte i 55 minutter, men skjønte ikke helt hva som var problemet. Hvorfor var det så vanskelig? Hadde jeg stått helt uten å ha hatt noen tilknytting til noen av operatørene, ville valget vært kjempe enkelt. Mer data, mindre penger. Det burde vært så greit å velge, men det var ikke det.

Jeg satt veldig lenge og veide alternativene. Jeg følte at jeg mistet tilliten hos Telenor om jeg begynte å bruke noen andre. Jeg visste at jeg kunne bytte tilbake når som helst, men da ville jeg ikke være et like trofast medlem lenger. Jeg følte rett og slett at jeg gjorde det slutt med en kjæreste til fordel for en annen. 

Valget ble til slutt tatt, og uansett hvor hardt det var, måtte jeg gå for det billigste alternativet. Det var jo egentlig ikke noe annet logisk valg. Det er som å gå videre fra en hemmelig forelskelse. Jeg er så glad i Telenor, de vet ikke engang hvem jeg er.

Om en uke kommer det nye simkortet i posten, så jeg får heldigvis noen dager å komme meg på. Dette føles virkelig veldig rart.

Jeg beklager at jeg må gå Telenor, jeg tror bare vi akkurat nå har vokst litt fra hverandre. Hvis du i fremtiden kommer med et bedre tilbud så skal jeg bytte tilbake, det lover jeg!

Instagram rebekkaconstance

I går ble det en liten tur på byen. Jeg var med gode folk og det ble en veldig bra kveld, selv om jeg ikke hadde det beste utgangspunktet. Kroppen spiller ikke helt på lag i det siste. Jeg har vært sliten flere dager enn jeg har vært uthvilt den siste uka og i går var intet unntak. Jeg var derfor ikke heelt gira på å dra ut etter å både ha stått opp tidlig og jobbet i 8 timer. Hele kroppen og hjernen skrek at den helst ville bli hjemme. Heldigvis ble det en veldig mye bedre kveld enn jeg hadde trodd.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Selv om byen var gøy, er det en ting som stadig overrasker meg. Det virker som at noen mister all folkeskikk, og respekt for andre, så fort de drikker. Plutselig er alt lov og et nei er ikke et nei.

Det var absolutt ikke så ille i går som da vi var yngre. Jeg husker de gangene ute på byen da vi var 18 år. Det var ikke mulig å gå ut på dansegulvet uten at noen kom bak og gned skrittet mot låret ditt. Jeg skal ikke påstå at det bare er gutter som oppfører seg sånn, men som jente er det de jeg legger merke til. Jeg påstår heller ikke at alle er sånn, men jeg synes det er overraskende mange. 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har måttet flytte meg, fra der jeg stod og danset med venninner, slik at jeg skulle få være i fred. Jeg vet ikke med andre, men jeg synes i hvert fall ikke at det er spesielt artig å plutselig få en hånd på rompa, eller skrittet til en fremmed på samme sted, uten å en gang vite hvem det er. Jeg har til og med opplevd gutter som har stått bak venninner og vrikket på hoftene med lukkede øyne og en tydelig seksuell tilnærming, uten å være nær person de “danset” med slik at de ikke kunne bli avvist. 

I går, mens jeg danset med de jeg var ute med, kjente jeg plutselig en hånd som tok meg på låret og fortsatte opp mot rompa. Da jeg snudde meg så jeg en tydelig beruset mann. Han var sikkert 20 år eldre enn meg, og det blikket jeg fikk er fortsatt brent inn i hjernen. Jeg sa på en høflig måte “nei” og brukte hånden til å skyve han bort fra meg. Han tok ikke hintet. Hånden flyttet seg ikke, om noe prøvde han å presse seg enda tettere på meg. Det er helt lov til å prøve seg, det er ikke dét det handler om. Jeg ønsker at gutta skal synes det er greit å slå av en prat med jenter, og prøve å danse med dem, for å se om det er noe kjemi der. Det er bare viktig å vite at man skal trekke seg unna når det er tydelig at hun ikke er interessert. Han som prøvde seg i går forstod ikke tegninga, selv om jeg var veldig tydelig på hva jeg ønsket. Det endte opp med at jeg måtte flytte meg til andre siden av den gruppen jeg stod i, bare for å slippe unna. Det burde ikke være nødvendig.

Vi danset noen minutter til før det skjedde igjen. Samme fyr kom bort og hele seansen ble gjentatt. Jeg sa igjen “nei” og prøvde å dytte han unna med hånden, mens han fortsatte å presse på. Hun ene venninna mi så hva som skjedde, tok hånden min, og dro meg bort. Hvorfor måtte jeg flytte meg, når det var han som kom til meg i utgangspunktet? Hvorfor måtte situasjonen bli så ubehagelig at jeg måtte gå et annet sted for å slippe unna, når jeg helt tydelig hadde sagt at jeg ikke ønsket kontakt med han?

Jeg sitter igjen og tenker at det absolutt ikke burde vært nødvendig å bytte plass eller bli dratt vekk for å slippe unna noen man ikke vil danse med. Samtidig reflekterer jeg over at jeg på tidspunktet det skjedde, ikke reagerte noe spesielt på det. Det skjer så ofte at det nesten blir en selvfølge, og jeg tenkte egentlig bare at det er sånn det er. Jeg følte at man ikke kan forvente at folk skal respektere deg og trekke seg unna når du ber om det – ikke ute på byen i hvert fall.

Jeg ber alle der ute om å være bevisst på at et nei er et nei, uansett i hvilken situasjon. Det blir bare ubehagelig og irriterende når man ikke kommer seg unna. Mest sannsynlig oppnår du ingenting ved å prøve deg på samme person gjentatte ganger heller. Hvis de allerede har vist at de ikke ønsker det, så ta hintet og finn noen andre. Det er absolutt det beste for alle parter. 

Jeg tok med meg colaen opp på rommet, sjokoladebollen som lå i veska ligger ved siden av meg, og nå skal jeg straks se på litt serier – det er tross alt lørdag. 

Jeg har følt hele uka at det har vært lørdag hver dag. Jeg har jobbet alle dagene, med unntak av torsdag, men har fortsatt følelsen av helg. Det kan ha noe å gjøre med at før jeg ble ferdig utdannet så jobbet jeg kun helger. De gangene jeg jobbet som sykepleierstudent var det enten lørdag eller søndag. I tillegg er dagene ganske like på jobb uansett om det er helg eller hverdag. Eneste forskjellene er at det er litt færre mennesker på jobb, og lunsjen og middagen bytter tidspunkt. Må si jeg foretrekker å føle at det er helg hele tiden, alternativet er jo å føle at jobb er hverdag. 

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I kveld er det byen. Vi skal først ha vors hos Thea og Sebastian, før vi fortsetter til Lillestrøm. Håper stemningen på byen er bedre enn de forrige gangene jeg var der. Oslo pleier å være best, men er en smule lettere å komme seg hjem fra Lillestrøm. Så det er absolutt en fordel. Satser på at det ikke blir for sent i dag uansett, det kommer en dag i morgen, og den dagen er en jobbdag.

Selv om klokken bare er halv to så føler jeg at hele dagen har gått. Jeg føler jeg har gjort så sinnsykt mye i dag (selv om jeg ikke har det) og at det egentlig er kvelden. Det hjelper sikkert ikke med det været her heller. Det er så mørkt og grått at jeg tror hjernen min blir litt småforvirret på hvilket tid på døgnet det er. 

Planen i dag var helt klar. Først skulle jeg våkne, spise frokost, trene, spise lunsj, og deretter jobbe hele kvelden. Nummer 1 og 2 er allerede gjennomført. Mens jeg sitter her og skriver står den hjemmelagde tomatsuppen og koker, så den har jeg også snart i boks. Det kjennes bare så veldig rart å skulle dra på jobb. Jeg er sånn absolutt ikke i det humøret. Aller mest vil jeg legge meg og sove til i morgen, men det går ikke. Jeg føler meg ikke klar til å jobbe, men har ikke så mye valg. Det blir sikkert bedre når jeg kommer dit. Det pleier det.

Treningsøkten var veldig bra i dag, i hvert fall med tanke på hvor utrolig “uttafor” vi begge var. Vi gjennomførte alle øvelsene, men det var skikkelig hardt! Ikke bare ble jeg sliten, og nesten kvalm, etter kun først øvelse, men jeg fikk liksom ikke med meg hva som skjedde rundt meg heller. Hver gang Nora sa noe var det som om hjernen min måtte bruke mange sekunder for å skjønne hva det var. Deretter tok det meg enda flere sekunder å finne ut hvordan jeg skulle reagere på det. Haha det var en sykt merkelig, og ubehagelig, følelse.

Uansett om det ikke er helt min dag i dag, så var vi flinke og gjennomførte alt vi skulle. Som vanlig presset vi hverandre til å gjøre vårt beste, noe som er det jeg elsker med å trene med henne. I tillegg prøvde vi noe nytt, nemlig litt boksing. Ingen av oss har gjort det før, men det var kjempe gøy. Vi fant frem boksehansker og sånne man slår i (aner ikke hva det heter), også gjorde vi vårt beste. Vi ble både svette og tungpustet av det, så noe gjorde vi riktig. Helt klart noe vi må gjøre igjen neste gang!

Nå skal jeg spise litt før jeg skal ordne meg for jobb! Vi snakkes senere, dere!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter å ha tilbrakt en time på en gård i dag, skjønner jeg veldig godt hvorfor dyreterapi er sagt å fungere så bra. Bare jeg tok på en hest kjente jeg meg mye roligere. Ikke at jeg var så stresset før vi dro dit, men det var en helt spesiell følelse av ro som kom over meg. Det er noe med et så stort og sterkt, men samtidig rolig, dyr som gir en trygghetsfølelse. Egentlig hadde jeg bare lyst til å gå inn til hesten og kose med den resten av dagen. Dessverre kunne jeg ikke det. I tillegg kom jeg på etterhvert (da halsen begynte å klø og øynene rant) at jeg er allergisk mot hest. Den gangen jeg fikk beskjed om at jeg var allergisk så tenkte jeg ikke så mye på det, det var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde umiddelbare planer om å stappe ansiktet inn i en hest. Jeg ble derfor litt overrasket med en gang da jeg fikk en allergisk reaksjon. Den var heldigvis ikke så sterk, ikke i nærheten av reaksjonen jeg fikk på pollen i sommer, så det gikk veldig fint. Det har ikke skremt meg bort i hvert fall. Jeg kjenner at jeg nesten craver den kontakten igjen, alt jeg vil er å dra tilbake.

For å få litt mer nærhet til disse dyrene så har jeg lyst til å starte på ridning. Jeg tror jeg kan telle på én hånd hvor mange ganer jeg faktisk har sittet oppå en hest i mitt liv, og alle gangene var før jeg fylte 12 år. Ridning hadde vært perfekt, problemet er bare at det både koster penger og er tidkrevende, to ting jeg ikke har så mye av akkurat nå. Foreløpig er det bare en drøm. Som en erstatning tenker jeg at en tur til gården i ny og ne, før den stenger for vinteren, må prioriteres. Det er gratis å titte, og hilse, på dyrene, så det må jeg utnytte. 

Da jeg var liten var jeg medlem i “ponny klubben”. Der fikk man en pakke hver måned med diverse hesterelatert innhold. Jeg leste utrolig mange hestebøker, og min største drøm, i den perioden, var å bo på en gård. Jeg ville vokse opp med hest og lære meg å ri slik at jeg kunne ta turer alene i skogen. Prioriteringene har forandret seg litt siden da, men jeg kjente at det kom litt tilbake til meg i dag.  

Jeg føler virkelig at jeg har klart å bruke den éne fridagen min denne uken veldig bra, og sitter igjen med en god følelse nå på kvelden. De siste timene før jeg skal legge meg skal brukes på å se litt på netflix og deretter lese i bok før jeg legger meg, slik jeg alltid gjør. Om jeg så bare leser 4 sider, så synes jeg det er veldig deilig å avslutte dagen på den måten. Legge bort PC og mobil, og koble av hjernen helt. Det er helt nødvendig for at jeg skal få en god natt.

Heei!

Akkurat nå sitter jeg i sengen, og som vanlig har jeg litt dårlig tid. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen. Var faktisk flink og tok meg en tur til treningssenteret i dag, selv om jeg hadde veldig lite lyst. Jeg kom dit en time senere enn jeg hadde tenkt, noe som betyr at jeg har dårligere tid nå enn jeg hadde planlagt. Oh well, kan skylde på meg selv. Klokken 15 skal jeg møte Malin. Før det må jeg tørke håret, spise og sminke meg. Det har blitt så typisk meg å ha dårlig tid, det var virkelig aldri sånn før. Hva har skjedd?

Gårsdagen i Fredrikstad var utrolig koselig. Selv om jeg og Ingri Malene kom litt senere enn vi hadde planlagt, ble det en utrolig hyggelig kveld. Vi spiste taco, pratet masse og så bittelitt på TV på slutten.I går var det faktisk ikke min skyld at vi kom sent. Jeg hadde satt bilen til lading på jobb ettersom jeg visste at vi skulle reise langt og trengte å dra hjemmefra med en fulladet bil. Siden jeg visste at det kom til å være plass til å lade på jobb, gadd jeg ikke lade natten før. Ikke visste jeg hvor utrolig frekke folk kan være. Da jeg kom til parkeringsplassen etter jobb så viste det seg at noen hadde tatt ut ladekabelen min for å sette inn sin egen. Min bil hadde derfor ikke ladet NOEN TING. Jeg hadde halvfull tank, noe som var veldig upraktisk da vi allerede skulle kjøre lenger enn rekkevidden på bilen. Det ble derfor et ekstra stopp for å lade, og ca 20 minutter med stygge ord og forbanning over slike mennesker, før jeg i det hele tatt klarte å kjøre ut av parkeringshuset. Sjeldent har jeg vært så sint.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fremme hos Ellen skulle jeg parkere i kjelleren, under leilighetene der hun bor. Det er for så vidt i utgangspunktet ganske greit, hadde det bare ikke vært for hvor sinnsykt trangt det var. Jeg prøvde ca 10 ganger å knekke koden på hvordan jeg skulle få bilen inn, hvor jeg på det 3. forsøket klarte å kjøre siden av bilen inn i en meget ustrategisk plassert stolpe. Bakerste døren på bilen ble skrapet opp, noe som satte en liten demper på stemningen. I tillegg er det mamma og pappa sin bil som de hadde vært så snille å låne meg. Jeg klarte etterhvert (30 min med hysterisk gråt) å ta meg sammen og nyte kvelden. Vi hadde tross alt brukt over 2 timer på å komme frem, og jeg skulle ikke være grunnen til at det ikke ble hyggelig i hvert fall. Jeg hadde egentlig planer om å filme til videoblogg, men det gikk rett og slett i glemmeboka etter hele den bil hendelsen. Det ble derfor tatt både lite bilder og lite video. Vi koste oss da, det må jo være det viktigste!

Her er bilde av tacoen i hvert fall. Ellen hadde vært så søt og fikset alt til vi kom

Hei hei!

Starten på dagen i dag var veldig like starten på dagen i går. Og i forigårs. Jeg våkner trøttere og trøttere for hver morgen som jeg må stå opp tidlig, kaster i meg et par knekkebrød, kjører til jobb, skifter og jobber helt til slutten av vakta. Selv om de vanlige rutinene er de samme hver dag, uavhengig av hvilke pasienter jeg har, så er ingen dager like. Det er derfor alltid like spennende og lærerikt på jobb, og selv etter å ha jobbet 80% i 2 måneder, lærer jeg noe nytt hver dag. Men, selv om jobb er spennende, er det søren meg mye gøy man kan gjøre i fritiden også!

I ettermiddag er planen at jeg og Ingri Malene skal ta bilen og kjøre rett til Fredrikstad når vi begge er ferdig på dagvakt. Eller, rett dit blir det nok ikke. Jeg kjører mamma og pappa sin leaf som har rekkevidde ca Lillestrøm-Oslo (hvis det er en veldig kald dag), så et par ladestopp på veien må påberegnes. Dette har jeg informert Ingri Malene om, og hun sa det var greit, så da blir det sånn. Det kan bli alt fra 1-3 stopp per vei, det er bilen som bestemmer. Alternativet er å ta tog, men det har vi begge lite lyst til da det er x antall soner herfra og til Fredrikstad, noe som betyr mye penger i togbillett. Synes det da er litt mer behagelig å kjøre bil, så styrer man litt selv også. 

Egentlig ville jeg overraske Ellen helt, slik at hun ikke visste at noen av oss kom. Plutselig kunne vi stå på døren hennes, også kunne hun blitt kjempe overrasket og kjempe glad. Faren var at hun kunne finne på å for eksempel ta en ekstravakt på kvelden. Det hadde vært litt småkjipt å kjøre helt dit, stoppe 3 ganger på veien for å lade, også var hun ikke hjemme en gang… 

Vi sa ifra i går. Hun virket veldig glad for at vi kommer, så da går det greit. Det blir uansett gøy med en liten roadtrip for å besøke en venn som kanskje har behov for litt besøk der hun sitter i leiligheten sin alene i Fredrikstad.

Nå skal jeg reise avgårde, men vi snakkes!

Jeg har, som nevnt tidligere på bloggen, en drøm om å reise til LA, California.  Egentlig har jeg planer om å flytte dit noen måneder, men først tenker jeg at det kan være lurt å ha sjekket ut stedet. Dra på en ferie dit, i noen uker, slik at jeg vet at det ikke bare er drømmen som virker fantastisk, mens realiteten er noe helt annet. 

Over de siste par årene har jeg lenge prøvd å planlegge med venninner at vi skal reise til LA. De fleste sier ja der og da, men når det kommer til stykket så backer de ut. Det er forskjellige grunner til det. Det er blant annet tid og penger, noe som egentlig bare bunner ut i dårlig planlegging. En ting som er sikkert er at jeg ble like skuffet hver gang. Til slutt ga jeg egentlig opp håpet. Jeg sluttet ikke å snakke med venninner om det, men jeg sluttet å forvente at de var like seriøse som meg. Jeg begynte til og med å planlegge at jeg kunne dra alene. Det er sikkert noen folk i den byen som jeg kan møte og ha det gøy med… Jeg pleier sjeldent å si at jeg skal gjøre noe, uten å faktisk ha planer om å gjennomføre. Så da var neste steg å dra alene, selv om det var litt lite fristende. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Innimellom alle disse tomme ordene, og mange drømmene, husker jeg at det var ei venninne jeg faktisk trodde kom til å gjennomføre. Vi gikk så langt som å se på hotell og airbnb for å finne steder vi kunne bo. Hun var heelt med på at vi skulle dra, og jeg var heelt sikker på at det endelig skulle skje. Endelig skulle jeg få oppleve byen jeg drømmer om nesten på daglig basis. Vi tittet på leiligheter, jeg tittet mye alene, og etterhvert hadde vi noen alternativer som vi begge virket fornøyd med. Jeg var klar for å dra, klar for å bestille. Jeg fant noen billige flybilletter og tenkte at det bare var å kjøre på. Vi skulle jo uansett dra dit så vi kunne like gjerne bruke minst mulig penger. Jeg sendte henne en melding med link til billettene og hun svarte noe á la “det var ganske billig ja. Tror jeg nesten må vente med å bestille siden jeg ikke har så mye penger”. Jeg hadde forståelse for det, og tenkte at vi kunne vente litt. Neste gang jeg prøvde på det samme, fikk jeg samme svaret. Da hun aldri tok noe mer initiativ til turen, noe hun faktisk så og si ikke hadde gjort under hele prosessen, skjønte jeg at det ikke kom til å bli noe av. Jeg la det fra meg

Jeg begynte å søke etter nye folk å dra med. De flest jeg pratet med det om sa “Serr! Jeg blir med!”, men så ble det aldri noe mer prat rundt det. Nora var den siste jeg snakket med. Vi begynte å planlegge at vi skulle reise sammen, samme dagen som vi bestemte oss for å begynne å trene sammen. Vi hadde kanskje møttes 3 ganger tidligere. Hun sa “ja helt serr, jeg blir med”, og jeg sa “jeg er helt seriøs altså, jeg mener det når jeg sier det”. Hun sa “jeg og. Jeg er helt seriøs, jeg blir med liksom”. Vi har pratet om det masse siden da, men her om dagen kom den meldingen som gjorde meg helt sikker på at hun også er “helt serr”. En melding som ga meg en skikkelig god følelse og troen på at nå skjer det faktisk.

Så nå gleder jeg meg skikkelig til LA neste sommer. Det er ikke noe vits i å lure på om vi kommer til å få en fin tur, en gang. Den kommer til å bli AMAZING

Fy søren for en helg! Det har skjedd noe hele tiden. Selv om helgen var preget av godt humør og gode folk, har den også inneholdt de mest usunne dagene jeg har hatt etter hverandre, på lenge.

Det hele startet med bursdagsmiddag for Nora på fredag. Vi møttes på en nydelig italiensk restaurant. Stemningen var god, folkene var gode og ikke minst var maten veldig god. Vi spiste både hovedrett og dessert, noe jeg vanligvis ikke gjør. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har kjøpt dessert, etter middag, ute på restaurant de siste 2 årene. Det frister så sjeldent. Jeg spiser meg alltid så mett på middagen at jeg ikke har plass til en smule mer. Den egne dessertmagen, som alle snakker om, forsvant da jeg fylte 15 tror jeg. Denne helgen, derimot, meldte dessertmagen sin ankomst hele 3 dager.

På lørdag var det konfirmasjon. Den kan du lese om her hvis du ikke fikk med deg innlegget i går. Det var i hvert fall en veldig fin dag hvor jeg spiste VELDIG mye mat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til sist kommer gårsdagen, da Malin hadde invitert til bursdagsmiddag. (bloggen hennes her) Jeg sminket meg og tok på meg en topp som er veldig fin, men som jeg kan love at var større forrige gang jeg brukte den. Jeg skylder på at den har krympet i vask, for jeg husker den også som lengre og ikke bare bredere… 

Vi var til sammen 6 jenter som møttes. Malin hadde valgt ut chi som møtested, og det var det ingen som klaget på. Restauranten ligger i Lillestrøm sentrum, så det er ikke så langt unna, samtidig som det er veldig god mat der. Lokalene er også herlige. Det er både lunt og rolig, men samtidig hadde vi det veldig gøy. Trenger ikke å bli kjedelig selv om lokalene tilsier at man ikke skal prate så høyt… 

Det var en fantastisk gjeng med jenter som var samlet ute. De fleste hadde jeg møtt før, selv om jeg ikke kjenner dem så godt. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor godt alle gikk overens, selv om alle var tatt fra forskjellige vennegjenger. Den der er det ikke så ofte at man er like heldig med. Det er alltid litt risky å invitere folk som ikke kjenner hverandre eller har noe særlig med hverandre å gjøre til vanlig. Det ble en kjempe bra kveld og jeg koste meg masse. 

Haha dette ble et skikkelig mamtinspirert innlegg, men jeg føler at det eneste jeg har gjort hele helgen er å spise og møte folk. Det gjør meg absolutt ingenting, noen ganger er det viktig å bare gjøre som man ønsker og ikke tenke på alt rundt. Jeg kunne selvfølgelig tenkt på kalorier og sunn livsstil denne helgen, men da hadde jeg garantert ikke hatt det så gøy heller. Sånt fokus passer best til hverdagene, ikke slike fest helger. 

Håper det er flere der ute som har hatt en fin helg. Nå er det tilbake til virkeligheten og hverdag med tidlige morgener og trøtte ettermiddager. Vi snakkes!

Beklager for litt dårlig bildekvalitet her. Det har for det meste vært litt mørkt og en del mobilbilder.. Håper det er tilgivelig.

Yes, da var det over for denne gang. Det er helt sykt å tenke på at vi som familie har vært igjennom hele tre konfirmasjoner. Tre av tre barn har blitt “voksne” og plutselig var en epoke i livet over. Ikke at jeg egentlig merker det så godt, men jeg tenker at det må være veldig spesielt for mamma og pappa å se tilbake på.

Dagen i går var kjempe fin! Det er litt artig å se hvordan så mye planlegging og stress kan føre til noe så bra. Det kom til et punkt tidligere i uken da alt virket som et eneste stort kaos, og jeg faktisk lurte på om vi kom til å få det i havn. Det gjorde vi, og alt er takket være den fantastiske innsatsen til mamma og pappa. De har virkelig stått på for at den dagen skulle bli helt spesiell, og det fikk de til. 

Selv om jeg hele uken har stresset over hva slags antrekk jeg skulle ha til helgen, fant jeg til slutt en kjole som jeg kunne bruke! Jeg løp riktignok rundt på senteret klokken kvart på syv på fredag kveld, desperat etter å finne noe. Jeg hadde egentlig mistet håpet da jeg tidligere på dagen hadde rundet et annet senter uten å finne noe. Så mange klesbutikker, men ingenting jeg kunne bruke… Det virket helt umulig at jeg skulle kunne gå inn i kirken på konfirmasjonsdagen og være fornøyd med antrekket mitt. Men så, der oppe, hang det plutselig en veldig fin kjole som jeg krysset fingrene for at passet. Det var mitt absolutt siste håp. Det var også bare 5 minutter til jeg skulle være i en bursdagsmiddag, altså var det ikke bare presset rundt det faktum at konfen var morgenen etter som gjaldt. Det var nå eller aldri… Den passet, jeg kjøpte den, og jeg gikk temmelig lettet hjemover den kvelden. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Bildet er tatt i prøverommet da jeg faktisk ikke har noen bilder av meg selv fra dagen i går.

Morgenen på den store dagen startet slik som jeg tenker meg at det er i de fleste hjem. Stressnivået var høyt. Håret til konfirmanten ble krøllet mens en annen stod og ordnet sølvet på bunaden, og det er et under at skoene i det hele tatt kom på riktig bein. Overraskende nok kom hun seg til kirken til riktig tid. Det var bare én ting hun hadde glemt – øredobber. Pappa fikk en fortvilet telefon om at konfirmanten MÅTTE ha øredobber og det MÅTTE være diamanter eller perler. Som den gode søster jeg er løp jeg opp til rommet, selv om vi egentlig var på vei til å dra, fant frem øredobbene og tok de med meg. Da vi kom frem prøvde jeg å ringe for å finne ut hvor hun var, men telefonen ble aldri svart. Jeg løp derfor rundt overalt for å finne ut hvor konfirmantene oppholdt seg. Etter å endelig ha funnet hvilket bygg, og etterhvert hvilket rom, de var i, gikk jeg smilende mot konfirmanten, ørdedobbene i hendene og hun sa:

“hva gjør du her?”… Hadde dette vært en video, hadde jeg nå tatt en dramatisk pause.

“eeh.. jeg har med øredobbene som du bare MÅTTE ha”. 

“Åja, hehe, sant det. Takk…”

Så dagen var reddet, heldigvis! Konfirmanten fikk ha på seg de fine perleøredobbene der hun gikk opp kirkegulvet, og det hele var en veldig fin seremoni. Høydepunktene var da alle i kirken (med unntak av konfirmantene og et par faste kirkegåere) satt seg ned på feil sted. Alle så litt forvirret (og småflaue) rundt på hverandre, før de forstod at det ikke var tid for å sitte helt enda, og derfor reiste seg igjen. Presten stod heldigvis med ryggen til, og fikk forhåpentligvis ikke med seg dette glippet fra menigheten. Presten hadde også tatt frem et klipp, fra en fransk film, som han ville vise. Utenom at det klippet begynte å spille av i både tide og utide (mest utide), måtte han også oversette en liten samtale på starten som ga det hele en veldig “tre nøtter til askepott” følelse. Det er jo tross alt ikke så lenge til jul…

Etter kirken ventet det beste – mat og kaker. Aldri har jeg spist så mye fra et koldtbord før, det kan jeg si helt sikkert. Det var så mye fantastisk mat, inkludert to pizzaer fra peppes som var det eneste konfirmanten ønsket å spise på sin store dag. Det er for så vidt en veldig korrekt fremstilling av konfirmanten. Hun er veldig glad i pizza, og skal gjerne ha sin egen vri på det meste som blir gjort.

Ikke noe reklame for peppes her altså, bare ei som er veldig glad i pizza.

Etterhvert kom også kakene på bordet, og der var det virkelig noe for alle. Jeg mistenker dog at flere enn meg hadde forsynt seg et par ganger for mye av maten. Det var nemlig over en halv oreokake igjen på slutten av dagen, og akkurat den kaken husker jeg var borte før alle en gang hadde fått smakt sist gang det var konfirmasjon. Det er uansett helt greit, da har vi mulighet til å fete oss opp på rester i dag. Samtidig er bare å rope ut om noen vil komme pådessert, vi har nok å by på.

Det var god stemning hele dagen, og kjempe hyggelig å se så mange venner og familie som jeg så sjeldent møter. Jeg koste meg masse, og det tror jeg konfirmanten gjorde også. Hun svarte i hvert fall “ja” da jeg spurte om hun hadde hatt en fin dag. Uansett var det en dag som markerte en ny epoke i livet med litt mer livserfaring, og litt mer penger på konto.