Nå er jeg godt inn i sommerferien min. Faktisk så godt inn i den, at den er over allerede i morgen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å starte på jobb igjen allerede nå, så har de siste dagene gått til å i hvert fall ha prøvd å bli så tan som mulig. Det hadde jo vært fint om noen så at jeg har vært i syden.
Jeg har hatt ferie i to uker, hvor den forrige uken ble tilbragt hjemme. Kanskje hadde det vært noe annet om det hadde vært fint vær, men faktum er at været var dårlig og kjipt og da ble den uka også litt kjip. I tillegg hadde jeg ferie en uke som ingen andre hadde det, dermed ble jeg gående og surre hjemme alene. Ikke hjalp det at de få avtalene jeg trodde jeg hadde, ble avlyst heller. Men, nok syting fra meg nå.
Onsdag forrige uke, 3 dager inn i ferien, fikk jeg nok av å surre rundt i leiligheten. Ferie er for å oppleve nye ting, hvis ikke føles det bare som fri. Så selvstendig som jeg er, tok jeg meg en tur til Oslo for å drive med litt seightseeing på egenhånd. Når jeg er på ferie, elsker jeg å se på alt mulig som er i området. Denne gangen ble det Oslo.
Jeg var i Vigelandsparken og botanisk hage. Selv om været var litt halvveis og for det meste bestod av masse skyer, og innimellom litt regn som ikke var meldt på værmeldingen, koste jeg meg masse.
Det er absolutt å anbefale å ta en slik tur hvis du har litt lite å gjøre en dag. Neste gang blir det kanskje turn på et museum
Før økta i går, var det lenge siden forrige gang jeg gikk inn på et treningssenter. I dag har jeg fått kjenne på det. Smerten har vært så sterk at jeg har gruet meg til å gå i trapper eller sette meg ned. Ja, annet enn å sette seg så er jo det å reise seg opp igjen etter 20 min en enda større prøvelse. La oss bare ikke snakket om å sette seg ned på do…
Min første jobb, som 16-åring, var på et treningssenter. I den bransjen ble jeg i mange år, og det er først det siste året at jeg har ønsket å trekke meg mer og mer ut. Med 80% som sykepleier har det blitt litt vanskelig å få det til å gå opp i opp.
For et par år siden kom jeg til å snakke med en kunde som var på vei ut etter endt treningsøkt. Han sa noe som virkelig satt seg. Jeg vet at jeg har nevnt dette på bloggen tidligere, så om du har vært innom titt og ofte siden starten, så er det ikke helt umulig at du har lest dette før. Han sa i hvert fall “jeg teller hvor hard treningsøkten var, på hvor mange hender jeg trenger”. Jeg så på han med et undrende blikk “javel…?”. Han smilte, og rett før han gikk ut døren snudde han seg og sa “hvor mange hender jeg trenger for å komme meg på do dagen etter”.
Vi har vel alle vært der en gang. Musklene brenner så det kjennes ut som du står midt i livets hardeste treningsøkt, når økta egentlig var ferdig i går og alt du gjør er å plukke opp den forbanna telefonen som datt i gulvet. Jeg skal ikke for sikkert si at alle kjenner til det, men jeg vet at mange der ute vet hva jeg snakker om. Det er ganske fælt… Det er en positiv smerte, men at den er positiv endrer ikke det faktum at den er uendelig vond.
I dag har vært en dag hvor jeg trengte to hender (om noen skulle lure). Å komme seg opp av sofaen, eller ned på toalettet, har vært hardt nok. Å komme seg ut av sengen er et helt eget kapittel. Hadde jeg nå bare i hvert fall kunne trøste meg med at smerten er bedre i morgen… sannsynligheten for det er nok, dessverre, liten. I stedet får jeg prise meg lykkelig over at kroppen min fungerer som den skal og at jeg faktisk klarer å gjennomføre en hard treningsøkt, det er det ikke alle som kan. Ryggoperasjonen jeg hadde i 2017 skal jeg for alltid bære med meg som en “reminder”. Den endret livet mitt, og å gå tilbake til tiden før den hadde vært en utrolig stort nederlag. Fra nå av må jeg prøve å passe på å i hvert fall opprettholde aktivitetsnivået så jeg slipper å gå igjennom en dag som denne igjen. Haha for dette orker jeg ikke å gjøre en gang til i løpet av dette året.
Tenk at en som var så glad i sitt eget selskap, en gang skulle bli så rastløs. Bena nærmest rister fordi jeg vil gjøre noe, men klokka er snart ti på kvelden og det er strengt tatt ikke så mye man kan gjøre så sent på kvelden. Hadde jeg bodd i Oslo så hadde jeg kanskje tatt meg en tur ut på en bar eller noe. Mest sannsynlig ikke, da det både er dyrt og litt trist å drikke alene, men jeg hadde hatt mulighetene litt mer utenfor døren. Bussen til Oslo tar 30 min, og da er det ikke lenge før det blir mørkt og jeg må dra hjem igjen allikevel.
I dag har jeg laget en ordentlig, sunn middag. En sånn middag som er mest gøy å lage om man er 2, men som smakte like godt alene. Jeg la den til og med opp på tallerken på en litt fancy måte, sånn som bloggere og instagrammere gjør vet du. Den nøt jeg mens jeg så på Netflix. Selv om jeg både har trent, shoppet, laget middag, vasket opp etter middagen og spilt gitar, så har jeg sett imponerende mange episoder på Netflix. Så mange at da jeg på morgenen sjekket hvor mange episoder som var igjen så tenkte jeg at det skulle holde et par dager, men plutselig hadde jeg sett den siste.
Så hva skal man finne på når man er alene, rastløs, det er sent og man ikke har lyst til å legge seg enda? Jo, skriver et blogginnelgg. De kommer litt i hulter og bulter, men jeg har ikke tenkt å love at de skal komme tettere fremover. Det vet jeg at ikke kommer til å skje uansett. Denne plattformen har jeg bestemt meg for at jeg kun skal bruke når jeg har inspirasjon og tid. Det er uansett veldig hyggelig å se at det, nesten, daglig er noen innom. Statistikken, da jeg logget inn på for første gang på Gud vet hvor mange uker, overrasket meg. Det var litt gøy.
Nå skal jeg ta på meg skoene og gå en liten tur. Det er blitt sommer, selv om være de siste ukene tilsier noe annet, så sola står lenge på himmelen. I følge “været” appen på telefonen skal den gå ned om 40 min, så da er det bare å komme seg ut så jeg rekker litt lys.
Musikken fulgte meg hele veien hjem. Jeg som var redd for å kjede meg der jeg gikk uten noe på ørene, hadde ingenting å bekymre meg for. Jeg kunne bokstavelig talt høre musikken helt fra jeg gikk fra sentrum og til jeg gikk inn døra hjemme 15 minutter senere. Der jeg gikk, fascinert over den høye musikken og himmelen som stod i brann bak trærne, var jeg stille takknemlig for at jeg ikke bor midt i byen. Forsåvidt greit i kveld, men etter kveldsvakt i morgen og før tidligvakt på søndagen, hadde ikke den musikken vært like gøy. Det er gøy når jeg kan oppsøke det, men samtidig trekke meg unna når jeg ønsker.
Jeg tenker tilbake på byfesten da jeg var ung og sammenligner med nå. Da var det dagtid som bød på det mest spennende. Karuseller, tyggis som lignet på sigaretter, godteri og følelsen av å gå rundt uten voksne. Man følte seg så voksen selv. I løpet av årene har det forandret seg. Nå er det kveldene som gir den beste stemningen. Konserter som spilles hver kveld tors-lør, på tre forskjellige secener. Der er det noe for de fleste. En fest hvor (nesten) alle er i godt humør, alle samles for et felles mål – kose seg i byen. Noe av det beste jeg vet med å dra ut er å møte nye mennesker man kan prate med. Det får man absolutt mulighet til på et sånt sted.
Beklager dårlig kvalitet på bildet, men kameraet var så lite oppe at jeg ikke har noe annet å bruke.
Nå er byfesten ferdig for denne gang, for min del. Selv om jeg veldig gjerne skulle vært og sett på noen konserter i morgen, så kaller pliktene og jobb må nesten prioriteres. Sånn er det å bli voksen, man får ikke vært med på alt. Jeg er veldig glad for at disse to dagene ble så bra. Jeg har kost meg masse både i går og i dag, og da er det greit at jeg ikke får vært med i morgen. Jeg har fått det jeg ville ut av disse dagene. Vi var i tillegg kjempe heldige med været, så det har vært så vellykket som det kunne bli. Jeg gleder meg allerede til neste år.
Siden jeg flyttet ut har jeg blitt mye ryddigere og rensligere enn jeg noen gang har vært. Jeg tror jeg har støvsug denne leiligheten mer siden påske enn jeg har hele rommet mitt, hos mamma og pappa, noen gang. Okay, det sier kanskje mer om meg enn jeg ønsker å innrømme men jeg tror dessverre ikke det er så langt fra sannheten. Jeg har fortsatt ikke ryddet helt ut fra det rommet og gruer meg egentlig til å begynne på den jobben. Hva gjør man med ting man gruer seg til? Jo, man utsetter det så lenge man kan.
Det er veldig koselig å ha rommet mitt hjemme hos mamma og pappa. Der vet jeg at jeg alltid kan sove om jeg ønsker det. I hvert fall så lenge jeg holder det litt rotete, da er det ingen andre som ønsker å bruke det uansett. Det kom til veldig stor nytte i helgen da det ble litt senere på byen enn jeg hadde tenkt, og plutselig hadde siste buss hjem gått. Det var gåavstand til mamma og pappa, så takk Gud for det. Den to timers gåturen hjem til meg selv hadde ikke vært noe særlig (og i mitt berusete sinn hadde jeg sikkert ikke tenkt på taxi)…
I dag har jeg store planer. Nå har jeg utsatt klesvasken og gulvvasken litt for lang tid. Det er kun snakk om en uke eller noe, men er det noe jeg har lært etter jeg flyttet ut så er det at støvet finner seg veier inn på de underligste måter. Hvordan kan det ha seg at dagen etter jeg støvsuger så er det like ille? Det er jo bare meg som bor her.
Etter en god natt søvn, er jeg klar til å ta på meg jobben. Fy søren nå skal det bli rent her!
Om det er en ting jeg ønsker å meg en dag så er det hytte. Mange ganger i løpet av en måned tenker jeg på hvor deilig det hadde vært å reise bort. Reise til et sted litt langt unna alt annet. Et hus som gir en helt annen følelse enn hjemme. Forhåpentligvis en god og avslappende følelse…
Jeg tenker på en slik hytte som man typisk kan se at forfattere i filmer reiser til for å skrive i fred. Et sted hvor det er en felles forståelse om at nå skal det kobles ut. Et sted hvor man kan høre fuglene kvitre og se etter stjerneskudd om kvelden. Kanskje til og med et sted med litt dårlig dekning. Det må være nok til å få tak i hjelp om man skulle trenge det, men det raskeste mobilnettet er kanskje ikke nødvendig?
Det må gjerne være en DVD-spiller der. Et sted man ikke bare kan dra frem netflix for å benchwatche en hel sesong av “orange is the new black” eller “friends”. Det er noe koselig og nostalgisk over DVD. Komme til menyen, velge språk, spole frem til der man var. Jeg har gode minner om VHS. Altså, ikke selve filmboksen, men det å ha en hylle med valg. Ikke hele verden foran seg bare et tastetrykk unna. Jeg føler det noen ganger kan bli litt for mange valg for mitt eget beste.
Jeg ønsker en hytte i tre med store bokhyller fylt av bøker man gjerne leser 3 og 4 ganger. Bøker som tar en tilbake til hytta, som automatisk gir en god følelse så fort man ser dem i butikkvinduet. Det må også være brettspill der. Alle de klassiske som man alltid har spilt på hytta. Spill som man kan se tilbake på og tenke på en morsom kveld med potetgull og sjokolade i skåler på bordet. En kveld hvor ikke mobilen lå fremme med skjermen opp bare så man skulle få det med seg om det skulle plinge inn noe på skjermen.
Lukte litt på blomster og sånt. Denne luktet veldig godt haha
Jeg tror alle har godt av å komme seg bort litt, trekke litt frisk luft og legge bort mobilen i noen timer. Tilbringe tid sammen og faktisk prate. Folk glemmer jo søren meg hvordan man skal prate sammen.
Haha om jeg føler meg gammel akkurat nå? Jepp! Det hadde bare vært så deilig. Jeg synes ikke nødvendigvis at alt av teknologi er bra. Jeg vil litt tilbake i tid igjen, til litt enklere tider.
Om det faktisk finnes sånne hytter den dagen jeg har råd (holdt på å skrive “den dagen jeg blir voksen”, men det tror jeg kanskje at jeg allerede har rukket å bli), så skal jeg skaffe meg en. Den skal være litt inni skogen. Ingen utedo da, det klarer jeg meg uten. Strøm er også ganske praktisk.. Komfyr og sånt. Bare litt enklere standard enn hjemme. Det hadde vært fint…
