Da jeg skiftet adresse, fant jeg ut at jeg også måtte skifte treningssenter. Som om ikke den dørstokkmila er lang nok fra før, så kom det ikke til å bli bedre med en reisevei på 40min-50min med kollektivt. Valget falt på det billigste alternativet, da prisforskjellen mellom de to nærmeste sentrene var hele 200kr per måned.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går prøvde jeg senteret for første gang. Det var lenge siden jeg i det hele tatt hadde satt foten innenfor et treningssenter. Enda verre var det at alt var nytt og jeg ikke ante hvor noen ting var. Jeg følte meg temmelig dum der jeg vandret usikkert rundt og prøvde å lokalisere de apparatene jeg var interessert i å bruke. Ved flere anledninger savnet jeg treningssenteret som ligger der mamma og pappa bor. Et treningssenter som jeg ikke bare kjenner godt, men jeg har til og med jobbet der i 3 år.

Etter en halvtimes økt var jeg ferdig. Jeg fant ut at det må deles opp i flere runder før jeg blir ordentlig komfortabel der. Jeg er helt sikker på at ingen orket å kaste to blikk mot meg, de fleste har nok med sitt eget, men samtidig så føltes det som alles øyne var rettet mot meg der jeg surret rundt usikker på hvor og hva alt var.

Jeg tok turen tilbake til garderoben, tok på den store vinterjakken min, og gikk deretter mot utgangen. Av en eller annen grunn føltes det veldig fælt å gå igjennom rommet med jakka på, og det føltes igjen som om alle fulgte med på meg. Om overtenkning var et problem i går? Eehh.. ja!

Jeg kom mot porten som skal skille medlemmer og nysgjerrige folk. Jeg kjente panikken stige, hvordan skulle jeg komme meg ut? Jeg så ingen steder å bipe kortet mitt, samtidig var jeg sikker på at den porten var låst.

Desperat så jeg rundt meg. Jeg begynte å kjenne svetten på ryggen. Hele situasjonen ble veldig stressende i tillegg til at den jakka ikke akkurat var veldig luftig. Bak meg var det en annen utgang. Den gikk ut mot baksiden av bygget, altså helt motsatt fra der jeg hadde parkert. Jeg dyttet litt på porten og da slo det meg: man trengte ikke å bipe kortet for å komme seg ut, portene var åpne innenfra. I stedet for å snu og gå ut der jeg i utgangspunktet prøvde, gikk jeg ut på baksiden av bygget. Jeg var for selvbevisst til å gå igjennom hele det rommet, med den store jakka, igjen.

Ute var det mørkt og øde. Det var relativt sent, ikke en sjel å se, heller ikke noe særlig med lys. Uansett hvor engstelig jeg ble, turte jeg ikke gå inn igjen i tilfelle noen skulle se meg og tenke… hva da egentlig? At jeg var teit som ikke skjønte hvordan jeg kom meg ut? Som om det hadde hatt noe å si, deres tankegang vil aldri påvirke mitt liv uansett. Så jeg endte opp med å gå der alene, alt for redd for å ha musikk i ørene i tilfelle noen skulle komme bak meg. Det var ikke langt å gå rundt bygget, men det var sketchy nok til at jeg kunne se for meg både bildene og overskriftene om hun som var så dum å gå på et sånt sted alene så sent på natten.

At man skal tenke så mye over en så liten ting er helt tullete, men jeg vet også at mange kan kjenne seg igjen. Dette kan handle om klær, utseende, hva man spiser eller hvordan man oppfører seg. Uansett prøver jeg til vanlig å følge et enkelt budskap (og klarer det heldigvis som oftest): Det er absolutt ingen som bryr seg om disse småtingene, så helt ærlig burde ikke jeg heller

Fy søren så digg det var å komme hjem fra jobb i dag. Været er HERLIG og egentlig ville jeg bare være ute og nyte solen. I hvert fall ville jeg det helt til jeg kom inn i leiligheten og satte meg i sofaen. Litt lite søvn slo inn for fullt og plutselig ble jeg liggende der mens torsdagens episode av paradise rullet på skjermen. Jeg får komme tilbake sterkere i morgen, og komme meg litt ut da!

Jeg elsker uteområdene her hvor leiligheten ligger. Jeg har en felles gressplen rett utenfor stuevinduet. Der ser jeg for meg å bruke mange fine sommerdager. Det er veldig koselig å se ut på, men betyr samtidig at jeg får med meg alt av barn som leker ute. Spesielt når de har skrikekonkurranse…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I kveld kommer en venninne på besøk og vi skal lage mat og se på “Harry Potter”. Med tanke på hvor besatt jeg har vært av Harry Potter hele livet, så er det utrolig lenge siden jeg har sett en film, eller lest en bok, som har med det å gjøre. Jeg ser derfor veldig frem til kvelden forran TVen!

Håper dere alle får en nydelig søndagskveld! Jeg skal i hvert fall nyyyte denne frikvelden som jeg har lengtet så lenge etter.

I det jeg snudde bilen for å hente PCen reflekterte jeg over hvordan den handlingen kunne ha en innvirkning på livet mitt. Hva kunne skjedd om jeg valgte å la PCen ligge igjen hos mamma og pappa slik som jeg vurderte så lenge?

For det første hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette blogginnlegget. Kanskje hadde det gått mange dager, eller uker, før det kom et nytt innlegg på “experiencinglife.blogg.no”? Kanskje hadde jeg funnet noe å skrive om i morgen? Det som i hvert fall er helt sikkert er at akkurat dette innlegget hadde aldri funnet sted.

For det andre hadde jeg hatt litt bedre tid da jeg endelig kom frem til leiligheten. Det tok 5-10 min å snu for å hente PCen og deretter kjøre tilbake til der jeg var. Jeg debaterte en god stund for meg selv om det var verdt det. Denne PCen har jeg drasset med meg frem og tilbake hver gang jeg har vært i leiligheten. I over 90% av tilfellene har den ligget trygt plassert under stuebordet helt til jeg skulle dra og dermed måtte ta den med tilbake igjen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tenk om denne handlingen forlenget livet mitt på en eller annen måte? Haha eller faktisk forkortet det… Kanskje det hadde absolutt ingenting å si. Jeg hadde mest sannsynlig endt opp med å kjøpe den dobbeltsidige teipen, verktøysettet, og pastasausen, for deretter å dra hjem, lage mat også dra litt sent på jobb (som jeg så ofte gjør når jeg reiser herfra). Uansett litt artig å tenke på.

En annen ting som var litt gøy var at da jeg kom inn i leiligheten så jeg at blomsten min hadde begynt å blomstre. Jeg kan ikke å la være å bli litt stolt. Jeg som aldri har holdt en plante i live i mer enn en uke, har plutselig klart å få disse grønne spirene til å bli en nydelig blomst. Nå er bare å holde liv i den lenge nok til at resten av knoppene rekker å se dagens lys, også. Uansett en liten seier denne lørdagen.