Yes, da var det over for denne gang. Det er helt sykt å tenke på at vi som familie har vært igjennom hele tre konfirmasjoner. Tre av tre barn har blitt “voksne” og plutselig var en epoke i livet over. Ikke at jeg egentlig merker det så godt, men jeg tenker at det må være veldig spesielt for mamma og pappa å se tilbake på.

Dagen i går var kjempe fin! Det er litt artig å se hvordan så mye planlegging og stress kan føre til noe så bra. Det kom til et punkt tidligere i uken da alt virket som et eneste stort kaos, og jeg faktisk lurte på om vi kom til å få det i havn. Det gjorde vi, og alt er takket være den fantastiske innsatsen til mamma og pappa. De har virkelig stått på for at den dagen skulle bli helt spesiell, og det fikk de til. 

Selv om jeg hele uken har stresset over hva slags antrekk jeg skulle ha til helgen, fant jeg til slutt en kjole som jeg kunne bruke! Jeg løp riktignok rundt på senteret klokken kvart på syv på fredag kveld, desperat etter å finne noe. Jeg hadde egentlig mistet håpet da jeg tidligere på dagen hadde rundet et annet senter uten å finne noe. Så mange klesbutikker, men ingenting jeg kunne bruke… Det virket helt umulig at jeg skulle kunne gå inn i kirken på konfirmasjonsdagen og være fornøyd med antrekket mitt. Men så, der oppe, hang det plutselig en veldig fin kjole som jeg krysset fingrene for at passet. Det var mitt absolutt siste håp. Det var også bare 5 minutter til jeg skulle være i en bursdagsmiddag, altså var det ikke bare presset rundt det faktum at konfen var morgenen etter som gjaldt. Det var nå eller aldri… Den passet, jeg kjøpte den, og jeg gikk temmelig lettet hjemover den kvelden. 

Bildet er tatt i prøverommet da jeg faktisk ikke har noen bilder av meg selv fra dagen i går.

Morgenen på den store dagen startet slik som jeg tenker meg at det er i de fleste hjem. Stressnivået var høyt. Håret til konfirmanten ble krøllet mens en annen stod og ordnet sølvet på bunaden, og det er et under at skoene i det hele tatt kom på riktig bein. Overraskende nok kom hun seg til kirken til riktig tid. Det var bare én ting hun hadde glemt – øredobber. Pappa fikk en fortvilet telefon om at konfirmanten MÅTTE ha øredobber og det MÅTTE være diamanter eller perler. Som den gode søster jeg er løp jeg opp til rommet, selv om vi egentlig var på vei til å dra, fant frem øredobbene og tok de med meg. Da vi kom frem prøvde jeg å ringe for å finne ut hvor hun var, men telefonen ble aldri svart. Jeg løp derfor rundt overalt for å finne ut hvor konfirmantene oppholdt seg. Etter å endelig ha funnet hvilket bygg, og etterhvert hvilket rom, de var i, gikk jeg smilende mot konfirmanten, ørdedobbene i hendene og hun sa:

“hva gjør du her?”… Hadde dette vært en video, hadde jeg nå tatt en dramatisk pause.

“eeh.. jeg har med øredobbene som du bare MÅTTE ha”. 

“Åja, hehe, sant det. Takk…”

Så dagen var reddet, heldigvis! Konfirmanten fikk ha på seg de fine perleøredobbene der hun gikk opp kirkegulvet, og det hele var en veldig fin seremoni. Høydepunktene var da alle i kirken (med unntak av konfirmantene og et par faste kirkegåere) satt seg ned på feil sted. Alle så litt forvirret (og småflaue) rundt på hverandre, før de forstod at det ikke var tid for å sitte helt enda, og derfor reiste seg igjen. Presten stod heldigvis med ryggen til, og fikk forhåpentligvis ikke med seg dette glippet fra menigheten. Presten hadde også tatt frem et klipp, fra en fransk film, som han ville vise. Utenom at det klippet begynte å spille av i både tide og utide (mest utide), måtte han også oversette en liten samtale på starten som ga det hele en veldig “tre nøtter til askepott” følelse. Det er jo tross alt ikke så lenge til jul…

Etter kirken ventet det beste – mat og kaker. Aldri har jeg spist så mye fra et koldtbord før, det kan jeg si helt sikkert. Det var så mye fantastisk mat, inkludert to pizzaer fra peppes som var det eneste konfirmanten ønsket å spise på sin store dag. Det er for så vidt en veldig korrekt fremstilling av konfirmanten. Hun er veldig glad i pizza, og skal gjerne ha sin egen vri på det meste som blir gjort.

Ikke noe reklame for peppes her altså, bare ei som er veldig glad i pizza.

Etterhvert kom også kakene på bordet, og der var det virkelig noe for alle. Jeg mistenker dog at flere enn meg hadde forsynt seg et par ganger for mye av maten. Det var nemlig over en halv oreokake igjen på slutten av dagen, og akkurat den kaken husker jeg var borte før alle en gang hadde fått smakt sist gang det var konfirmasjon. Det er uansett helt greit, da har vi mulighet til å fete oss opp på rester i dag. Samtidig er bare å rope ut om noen vil komme pådessert, vi har nok å by på.

Det var god stemning hele dagen, og kjempe hyggelig å se så mange venner og familie som jeg så sjeldent møter. Jeg koste meg masse, og det tror jeg konfirmanten gjorde også. Hun svarte i hvert fall “ja” da jeg spurte om hun hadde hatt en fin dag. Uansett var det en dag som markerte en ny epoke i livet med litt mer livserfaring, og litt mer penger på konto.