Jeg kjenner jeg er spent på dagen i dag. Hele denne uken, faktisk. I dag reiser vi nemlig på safari! Om det er en ting jeg føler er obligatorisk når man reiser til Afrika, så er det safari. Om men ikke har sett verken løve, sebra eller sjiraff når man er her, har man egentlig vært i Afrika da…? Det er selvfølgelig ikke helt sånn, men jeg tror mange av oss som er her har fått spørsmålet «har du sett noen kule dyr da?». Og svaret blir som oftest «ja, jeg har sett både hunder og firfisler», men så er det vel egentlig ikke helt det de sikter til.
Jeg har pratet med ei, og vi begge hadde egentlig trodd at det skulle være litt mer wildlife rundt omkring. Når vi kjører forbi store sletter og store ubebodde områder, håper vi alltid innerst inne at vi skal se en sebra løpe forbi. Det har ikke skjedd. Det kuleste dyret jeg har sett her har vært ape, de er litt overalt. Ellers var det også en opplevelse å stå under et tre som hadde 30-40 flaggermus som fløy rundt… 3 dager på safari håper jeg kan endre på det og at det er andre dyr som etter denne uken topper listen over de kuleste dyrene jeg har sett her!
Presentasjonen vi hadde i går gikk forresten veldig fint! Det var skikkelig gøy å se på to av gruppene danse dansen sin, de var kjempe flinke. Ellers var det fint å se igjen familien vi bodde hos i village igjen. De er så gode, bare synd vi ikke får kommunisert med dem uten tolk.
Nå skal jeg stå opp, pakke ferdig, også spise frokost. Vi skal kjøre i 8 timer i dag. Det er litt langt, men jeg krysser fingrene for at jeg kan sove litt på veien og at det blir verdt det!
Hver morgen våkner jeg så tidlig her. Det er egentlig skikkelig irriterende! Jeg husker da jeg var yngre måtte jeg alltid ha på vekkerklokke 11:30, hvis ikke sov jeg bort hele dagen. Plutselig en dag begynte jeg å våkne kl. 9, og etter det tror jeg ikke jeg har klart å sove til 11:30 igjen.
Som nevnt tidligere har vi faste måltider her. Det er litt som å være på hotell, frokosten er kl. 7:30-10:00. Vi spiser alltid frokost sånn 7:30 i ukedagene og rundt 9 i helgene. Men, nesten siden jeg kom har jeg våknet 6:30-7 hver eneste morgen helt av meg selv. Her er det ganske praktisk, da frokosten er relativt tidlig og jeg får god tid på morgenen. Når jeg kommer hjem til Norge igjen, derimot, blir ikke det så kult. Vi ligger to timer foran Norge, så hvis jeg våkner så tidlig her, kommer jeg til å våkne halv fem-fem i Norge, og det er både lite praktisk og ganske kjedelig.
Har dere hatt krampe foran på leggen før, forresten? Jeg våknet til det i dag. Var utrolig vondt og jeg lå lenge og tenkte på hvordan i all verden jeg skulle strekke ut foran på leggen. Foten går liksom bare så langt ned, det stopper ganske fort. Det ga seg til slutt, men jeg tror vel noe av det kjipeste jeg vet er å våkne av krampe. Får en pangstart på dagen i hvert fall.
Nå ligger jeg og hører på ed sheeran, har blitt hektet på albumet «deluxe», så kommer vel til å ødelegge det ved å høre for mye på det. Er som oftest sånn når jeg finner musikk jeg liker, men tror egentlig det er mange som kan relatere seg til det. Senere i dag skal vi ha en framføring av det vi gjorde i kampanjeuken, da inviterer de masse folk fra village, blant annet familiene vi bodde hos. Det blir gøy! Så avslutter vi dagen på pizzeriaen noe som kommer til å bli helt nydelig, slik som det alltid er.
I dag våknet jeg til nok en soloppgang klokka litt over 6. Det er så koselig å ligge under myggnettingen, i et stort rom, og titte ut på en flerfarget himmel. Etterhvert blir solen så sterk at jeg føler jeg burde hatt både solbriller og solfaktor her jeg ligger i sengen. Det er tidlig, jeg er trøtt, men samtidig setter jeg pris på disse stundene. Ligge i et rom med akkurat passe temperatur, se på himmelen og høre på musikk. Det der med å ligge i et rom med passe temperatur er forresten virkelig en luksus her nede. På rommet hjemme har vi kun en vifte i taket, null aircondition eller annen måte å kunne kjøle oss ned. Gjennom hele dagen er det gjerne nærmere 35 grader ute, noe som varmer opp rommet ganske greit. På kveldene blir det da varmt og morgenene er ikke så mye bedre.
I dag går turen hjem til TICC igjen. Vi skal spise frokost og lunsj her, noe jeg virkelig gleder meg til! Maten her har vært et høydepunkt. Som sagt blir vi helt tullete når det kommer til mat her nede. Mens vi spiser frokost snakker vi om hva spennende det kan være til lunsj. 10 min etter lunsj gleder vi oss til middag… De fleste er vant til 5-6 måltider om dagen i Norge, her får vi 3. Det er lite muligheter for å spise noe utenom hovedmåltidene, da blir det i så fall kjeks og Pringles. Kjeks og Pringles funker i noen uker, etter to måneder er man temmelig lei. Dessuten er det veldig få av oss, men faktisk et par, som ønsker å gå opp i vekt mens vi er her. Det hadde ikke vært krise å gå opp et par kilo, men er fint å la være. Det som også er kjipt er når det skjer fordi du hele tiden går sulten og valget står mellom å overspise til middag, eller spise potetgull før middag. Den evige jakten på å finne nogenlunde sunne alternativer er et faktum!
Nå er klokken 8 og snart skal jeg nyte en herlig frokost med grove rundstykker og gulost, deretter basseng og strand noen timer før turen går hjemover igjen.
Denne helgen har vi sjekket inn på hotell! Selv om det er utrolig bra på TICC, er det ganske digg å komme seg litt bort noen ganger også. Vi beveger oss ikke noe særlig utenfor området når vi er hjemme, det blir mest noen turer til Tanga by i helgene. Her drar vi på supermarkedet for å handle snacks, eller til pizzeriaen for å spise. De har utrolig god pizza og et veldig koselig sitteområde. Høydepunktet er når vi drar dit. Noen ganger har vi også dratt på et hotell i nærheten av TICC for å bade, men da reiser vi hjem igjen samme dagen.
Denne helgen har vi sjekket inn på et hotell som ligger ca 1,5 timer fra TICC. Det er virkelig et av de koseligste hotellene jeg har sovet på noen gang. Rommet vårt ligger i 2. Etasje og det har kun tak, ingen vegger. Utsikten mot havet er helt fantastisk, og i dag våknet jeg til en utrolig nydelig soloppgang. Det var virkelig spesielt å åpne øynene og titte rett på en mørkerød himmel. Eneste kjipe er jo at når solen først kommer opp, står den og steker inn i rommet. Sover altså ikke lenger enn til 6:30 på grunn av det.
Hotellet har helt fantastisk mat, badebasseng og strand. Vi har gått turer på stranden, tittet på alt mulig av fisk og rare sjødyr, badet i bassenget og solt oss. Vi har funnet ut at tidevann er virkelig et begrep som blir flittig brukt her, med god grunn. Da vi våknet var vannet så høyt at vi kun hadde en liten sandstrand som var synlig. Kl. 14 var det plutselig flere meter bort til vannkanten. Dette gjør at det er vanskelig å bade i havet, men mens vi gikk tur fant vi noen fine steder vi kunne dyppe oss.
Dette har virkelig vært to fantastiske dager, jeg har virkelig ikke lyst til å dra hjem i morgen! Nå skal kvelden nytes med nydelig treretters, et glass vin eller to og godt selskap!
Helgen som var, tok 19 av jentene herfra turen til usambara fjellene. Vi dro kl. 6:00 fredag morgen og var tilbake sånn 18:00 søndag kveld. Når jeg først ble spurt om jeg ville være med på turen sa jeg nei. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som en særlig tur person, selv om jeg kan synes det er koselig å gå litt turer i nærområdet hjemme. Jeg går mest tur når jeg har mye og tenke på og trenger å sortere tankene litt. Jeg var innstilt på å være en av de få som ble igjen på TICC, men det var til jeg hørte prat om nydelig natur og solnedganger. Er det en ting jeg virkelig kan nyte er det naturen. Jeg synes den er fanatisk, den er fascinerende og nydelig. Jeg føler at jeg er flink til å sette pris på fin natur, og bestemte meg med en gang da, at jeg ville bli med allikevel. Det har jeg ikke angret på.
Turen ble helt fantastisk! Ja, det var varmt. Det var slitsomt og du ble svett, men fy søren det var verdt det. Vi dro med en kjempe fin gjeng hvor alle kom godt overens. Jeg gikk igjennom noe som ikke var så greit akkurat da, men den støtten jeg fikk fra de andre jentene var uvurderlig! Vi gikk ca 2,2 mil til sammen på fredag og lørdag, og søndagen var vi på et marked og et utsiktspunkt. Etter å ha bodd med den sykeste utsikten fra lørdag til søndag, kjente jeg at utsiktspunktet på søndagen var litt unødvendig. Men det var koselig da!
Natt til lørdag sov vi på et kloster. Det var skikkelig slitt, slik som veldig mye er her nede, og egentlig ganske skummelt. Det hjalp ikke å høre tunge skritt i etasjen over oss klokka halv tre på natta! Vi sov tre på et rom, og rundt kl 2 spurte hun ene om ikke vi kunne være så snille å bli med henne på toalettet. Så da ble det en liten tur til et toalett som så ut som det var brukt til avstraffelse haha. Selv om det ble lite søvn og en del høye pulsslag i løpet av den natten, var det veldig koselig og være med alle jentene, og området vi bodde på var veldig fint!
Lørdagen var vi naturligvis litt trøtte og slitne etter en natt uten spesielt mye søvn. Da vi startet å gå fra klosteret kjente jeg at kroppen var helt tom for energi. Det var hardt i oppoverbakkene, og det er jo gjerne mye av det når man skal til toppen av et fjell. Jeg prøvde å ta det litt rolig, hang for det meste bakerst, så ble det en fantastisk opplevelse den dagen også. Virkelig så mange utrolige steder vi fikk se på den turen som jeg aldri har drømt om at jeg skulle få sett i løpet av mitt liv. Jeg visste ikke at det fantes sånne steder en gang.
Vi gikk igjennom flere villager og spesielt den siste vi gikk gjennom var spesiell. Overalt hvor vi snudde oss var det damer som bare masse trepinner og kvist på hodet. Alle virket så hyggelige, de hilste på oss når vi gikk forbi, og området rundt var helt fantastisk. Det var en virkelig spesiell opplevelse å få gjennom der. Jeg sitter igjen med virkelig mange gode minner, og hundrevis av bilder, etter den helgen. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk bli med, og for at jeg endret mening. Kanskje jeg er en mer fjelltur person jeg hadde trodd…
I dag våknet jeg og var ikke helt i form. Det er ekstremt kjedelig å være syk her nede, og absolutt ikke noe man ønsker. Vi har veldig få dager på hvert program som vi følger, og går du glipp av en dag, går du faktisk glipp av ganske mye. I tillegg er det lite å finne på når en ligger på et rom med kun to senger, et skap og nattbord. PCen min har mest sannsynlig fått litt fuktskade også, så den funker heller ikke i dag.
Jeg er i mental health programmet denne uken. Jeg og to andre skal skrive bachelor om mental health og det er derfor egentlig ganske viktig for meg å få vært med på så mye som mulig i det programmet. I Norge hadde jeg nok dratt i praksis i dag, men det er ikke like lett her. Varmen er så intens og tar ekstremt mye energi. Da jeg våknet i dag og var kvalm, hadde vondt i hodet og generelt var sliten i kroppen kjente jeg at å gå rundt i 35 grader bare ville forverre det. Man får heller ingenting ut av dagen når man blir så dårlig i varmen, og i løpet av 3 timer i praksis hadde jeg ikke hatt noen mulighet for å avkjøle meg. Jeg måtte derfor bli hjemme i dag.
Det var første dag i mental health i går. Vi gjør ikke så mye fysisk arbeid i den praksisen, men det er fortsatt en utrolig spennende, og utfordrende, praksis å være i. Vi drar på hjemmebesøk til de som er syke. Vi passer på at de spiser mat, at de har medisiner og stiller spørsmål, og observerer, for å se om tilstanden deres er blitt bedre, forverret eller er det samme. Vi var hos 3 pasienter i går, hvor to av dem var bedre enn de har vært. De 3 pasientene hadde alle forskjellige diagnoser, depresjon, mani og epilepsi med psykose. Den mest spennende, men også desidert mest utfordrende, casen var den som var diagnostisert med epilepsi med psykose.
I helsesystemet i Norge ser vi sjeldent pasienter som har de samme komplikasjonene fra de samme diagnosene som her. En person med epilepsi i Norge ville blitt behandlet tidligere slik at det ikke fikk utviklet seg lenge nok til å gi psykose eller at pasienten fikk hjerneskade som følge av epilepsien. Dette gjør at det er veldig interessant og lærerikt å se de samme diagnosene her som i Norge. Måten de går fram på for å gi behandling er også veldig annerledes. Det er mye jeg lærer her som jeg kommer til å ta med meg hjem til Norge og bruke i arbeidet som sykepleier der. Grunnen til at det går så langt før diagnosen stilles og behandlingen starter tenker jeg kommer av at det er for dårlig kunnskap i befolkningen om de ulike sykdommene. Det tar gjerne lang tid før de søker hjelp, enten fordi de ikke forstår hva det er eller at de er redde, og sykdommen får da mulighet til å utvikle seg så mye lenger og det blir vanskeligere å behandle. Helsesystemet her har heller ikke tilgang på samme ressurser som i Norge, noe som kan føre til at pasientene ikke alltid har mulighet til å få den behandlingen som vi ville hatt i Norge. Måten de løser det på her lærer jeg mye av. De er flinke til å bruke de ressursene de har og finner løsninger på problemene de kommer borti. Sammen kan vi som utvekslingsstudenter og de som er utdannet her, finne løsninger som er til det beste for pasienten. En annen ting de er veldig flinke til er å inkludere hele familien når noen blir syke. I Norge kan du, hvis du er over 18, være syk og ingen trenger å få vite om det. Her har de nesten ikke muligheten til det. De fleste her er avhengig av hjelp fra familien når de blir syke. Det kan være en utfordring når så mange er involvert, men det gir også mye støtte for pasienten og kan være utrolig positivt for at pasienten skal bli fortere frisk og komme seg igjennom sykdommen på en bedre måte.
Jeg synes dette er utrolig spennende og kunne sikkert skrevet side opp og side ned om stigma og behandling av sykdom her nede, men det får eventuelt bli en annen gang. Jeg håper virkelig at de neste to dagene i praksis blir like spennende og lærerike som i går! Også satser jeg på at både jeg og PCen er oppe og går igjen for fult, veldig snart!
Jeg bor på et området som kalles TICC. Det er vel egentlig ikke området som heter TICC, men den organisasjonen som holder til her. Området består av en resepsjon, restaurant, masse dobbeltrom (usikker på hvor mange), noen med bad og andre uten, kontorer, møterom og bandaer. Det er også felles do og dusj til de som er på rom uten bad (det er oss). En av de tingene jeg gruet meg mest til var felles do og dusj. Jeg tenkte at det kom til å bli et stort problem med så lite privatliv, og ?lange? avstander fra rom til bad. Nå som vi snart skal bytte rom til de som har bad, har så og si alle jeg har pratet med lyst til å bli der vi er. Det er noe med at det egentlig er ganske koselig å si ?lykke til i praksis? når vi møtes under tannpussen på morgenen, eller å si ?god natt? til 6 stykker før man legger seg på kvelden. Jeg kommer faktisk virkelig til å savne det.
TICC har ulike programmer for å hjelpe lokalbefolkningen. Noen av programmene er School health, elderly home, children under 5 og mental health. 11 programmer til sammen. Jeg har foreløpig vært i elderly home, school health, så har jeg bodd med en familie i village, og hatt kampanjeuke om tannhelse. Nå er jeg i children under 5. Vi hadde første dagen der i dag, og skal være i det programmet de neste to ukene. Det er utrolig spennende og givende å være her og se hvordan kulturen er. Vi kommer tett på lokalbefolkningen, spesielt den uka vi bodde i village med en familie. Jeg ser fram til de neste ukene og alt det spennende vi får lære.
Jeg har vært utrolig frem og tilbake på om jeg skulle begynne å blogge eller ikke. Jeg blogget det året jeg var på utveksling i USA, og har erfaring med at interessen dabber av fort. Jeg har lurt på om det var noe vits i å begynne, ettersom jeg var usikker på om jeg kom til å klare og holde det gående i 3 mnd. De siste dagene har jeg skrevet en del på PC og jeg kjenner at jeg liker det godt. Jeg har lest igjennom ting jeg selv har skrevet tidligere, da skriving egentlig alltid har fungert litt som terapi for meg. Det har vært gøy å lese igjennom og jeg tenker at om ikke annet kan i hvert fall denne bloggingen være for meg selv som jeg kan se tilbake på.
Så her er jeg altså. Jeg er usikker på hvor ofte jeg kommer til å skrive, og hvor mye, ettersom jeg ikke kan dele alt som skjer her. Som sykepleierstudent drar jeg ut på forskjellige program som TICC (her jeg bor) har satt i gang. Jeg har taushetsplikt og kan derfor ikke dele alt jeg opplever. Hvor interessant dette blir får vi bare vente å se, men uansett skal jeg vel klare å finne noe spennende å dele et par ganger i uka.
Jeg skal være i Tanzania i 3mnd til sammen og har allerede snart gjennomført 6 uker. Jeg håper du ønsker å følge meg videre på denne reisen, og at jeg kan komme opp med noe interessant å dele med dere de neste 7 ukene.
