Selv om vi kom frem relativt sent, fikk vi veldig mye ut av den første dagen.

Da vi kom frem var det det vanlige pakke-ut-av-bilen kjøret. Alle handleposer, bager og sekker skulle ut av bilen og inn i hytta. Det tar heldigvis ikke så altfor lang tid når vi er 8 personer til å rydde.

Jeg var iskald, og hadd egentlig vært det en stund, så det var med grøss og gru at jeg tenkte på den kulden som kom til å treffe oss inne. Heldigvis hadde det vært noen der for ikke så lenge siden, så de hadde latt varmen stå på. Jeg endte uansett opp med å tenne i peisen, også fordi peis er veldig koselig, men det hele kunne vært så mye verre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kvelden videre bøy på god mat, alkohol og jacuzzi ute i kulden. Det er noe veldig tilfredsstillende med å sitte i varmt vann når resten av luften rundt er iskald. Det var ikke like digg at det var kaldt da jeg våknet kl 5 av at vinduet stod på vidt gap og nesen kjentes ut som en istapp. Kanskje ikke såå rart at jeg ikke er helt i form i dag.

I dag er planen afterski og taco. Ikke samtidig, selvfølgelig. De andre er ute på skitur nå, men ettersom jeg våknet med vondt i hodet og halsen, bestemte vi oss for at det var bedre om jeg forble hjemme. Nå kan jeg slappe av på dagen og heller nyte kvelden litt mer. Jeg har på følelsen at dette kan bli en veldig hyggelig dag.

Håper dere leserne mine også har en fin lørdag!

Heei! Akkurat nå sitter jeg i sofaen og venter på å bli hentet. Vi skal på hyttetur i dag! Jeg har, selvfølgelig, vært like dårlig til å planlegge som alltid. Pulsen er nok over 100 her jeg sitter etter å ha løpt rundt i huset, stresset for å glemme noe. Det siste jeg pakket var utebuksa… Hadde vært veldig flaut å møte opp uten bukse til å stå på ski med. Da hadde jeg nok ikke fått glemme det resten av turen.

Jeg måtte sende melding til hun som arrangerer turen: “noe du kommer på som jeg bør ha med, men som jeg mest sannsynlig har glemt?”. Alt hun kom på, hadde jeg pakket – det lover godt!

Jeg har så mange forventinger til denne helgen. Jeg har vært der en dag tidligere så jeg vet at hytta er veldig, veldig fin. Samtidig er det alltid gøy å være på hytte, komme seg litt bort, lage mat og feste litt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg ser frem til denne helgen og tenker at det kan bli veldig deilig å få koblet fra litt etter en lang uke på jobb.

I dag var det veldig hardt å våkne. Altså, jeg kan ikke huske sist jeg var så trøtt på morgenen. Her snakker vi dypeste søvn mellom hver gang vekkerklokke ringte, noe som skjedde hvert 5. Minutt.

At det var vanskelig å komme seg opp er kanskje ikke så rart. Jeg har kunnet sove så lenge jeg ville i over to uker, da rekker døgnrytmen å rote seg til. Ligge oppe lenge hver natt for å se på Netflix, sove lenge på morgenen…

Jeg kom meg til slutt opp av sengen og ut av huset, ting ble ikke mye bedre der. En kan si hva en vil om at det har blitt varmere enn det har vært, men jeg synes fortsatt -6 grader kjennes godt på kroppen. Spesielt om den kroppen er skikkelig trøtt. Jeg er så utrolig klar for vår nå, men det ser ikke ut som det ønsket blir oppfylt med det første. Snøen fortsetter å falle og legge et hvitt teppe over verden. I hvert fall min lille verden.

Akkurat i dette minutt sitter jeg på bussen på vei til jobben (jeg skrev først «hjem» her, bare for å demonstrere hvor lite denne hjernen fungerer). Det er litt demotiverende å vite at jeg etter denne jobben må rett videre til neste. Det som drar meg mest gjennom dagen er tanken på at etter i dag jobber jeg ikke før mandag natt, og at i morgen reiser jeg på hytte i Trysil! Det skal bli gøy.

Jeg nevnte at jeg hadde dratt på visning. Den første visningen jeg noen sinne hadde vært på, om ikke vi teller med da jeg var 7 år og ble med mamma og pappa på leting etter hus. Jeg hadde finkjemmet finn for alt som lå innenfor min prisklasse, og fant her en leilighet som virket som den hadde alt. Den fylte egentlig alle kravene mine. Det var en toroms, kort vei til jobb, fin og lys hvor det ikke var behov for å pusse opp noe. Jeg kunne flytte rett inn.

Jeg dro med meg nesten hele familien på visning. Mamma, pappa og søsteren min. Broren min bor litt langt unna, så han måtte nøye seg med en snap.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da vi kom frem var første tanke “shit, matbutikken ligger faktisk rett utenfor døren”. For en som ikke har bil, har det vært viktig at det er korte avstander til dagligvarer. Jeg orker faktisk ikke å måtte ta bussen hver gang jeg skal handle inn til middag. Min andre tanke var “2. etasje er perfekt, og den lille verandaen er så søt”. Jeg har også hele tiden tenkt at jeg ikke ønsket å bo i første etasje. Tanken på at noen skulle kunne klatre inn soveromsvinduet mitt er lite tiltalende.

Det luktet sigarettrøyk i gangen, ikke helt optimalt. Da vi kom inn i leiligheten, derimot, gikk tankene over på noe helt annet enn sigarettrøyk. Førsteinntrykket var at den var mindre enn det så ut på bildene. Det var litt overraskende, men jeg ble fort vant til det.

Leiligheten var veldig åpen, lys og fin. Det virket moderne, og selv om kjøkkenet var lite så var det plass til både kjøleskap og oppvaskmaskin, så da var det innafor. Jeg trenger jo ikke så mye plass når jeg er alene. Alle elsket den, og søsteren min var allerede klar på hvordan vi skulle nyte vår første middag sammen i sofaen foran TVen.

Jeg var super gira på veien hjem. Det var ingen tvil om at jeg skulle legge inn bud, den var jo perfekt. Den hadde alt jeg ønsket. Det faktum at jeg kun hadde vært på én visning skremte meg ikke litt en gang. Jeg visste hva jeg ville ha.

Jeg dro hjem og la inn bud. Denne kunne jeg ikke gå glipp av.

Jeg bøy 100.000kr under prisantydning. Det første motbudet kom kl 10:30. Den andre personen bøy 10.000kr kr mer, og jeg var sikker på at denne skulle jeg få. Det hele endte med en budrunde som varte i nesten 3 timer. Jeg hadde jobbet nattevakt og gikk derfor på 1 times søvn det døgnet. Usikkerheten steg i takt med budene. Jo dyrere leiligheten ble, jo mer usikker ble jeg. Var det verdt det? Var det dette jeg ønsket? Til slutt var usikkerheten så stor at jeg skjønte at jeg måtte gi meg. Jeg ønsket ikke lenger å vinne budrunden, så det var lurt å gi seg mens leken enda var god. Leiligheten gikk til en annen, og jeg var kjempe letta. Hva som gjorde meg usikker, vet jeg ikke. Kanskje det rett og slett bare var skummelt å tenke på å flytte hjemmefra.

Det skulle nå gå kun 1 uke, og 3 visninger, før jeg igjen satt i en ny budrunde…

Jeg vet ikke akkurat hvor lite jeg sov i natt, men jeg vet at jeg våknet mange ganger mellom kl 2 og kl 5:45, da alarmen ringte. Å stå opp var helt forferdelig, og mulig enda verre bare fordi jeg visste at jeg hadde sovet så lite. Jeg hadde bare ikke noe valg. Om jeg skulle stå der klar på togstasjonen kl 7:36 så var det bare å komme seg opp.

I dag var første gangen jeg var i holmenkollen og så 5-mila. Fy søren for en bra opplevelse det var. Jeg sitter igjen med mange gode minner, og en kropp som kjennes ut som den er banket opp fra hodet og ned til tærne. Det var mye gåing, veldig mye glatt is som en måtte være bevisst på, og ganske ubehagelige seter. Vi hadde kun sitteunderlag, så en behagelig sittestilling på den harde snøen var vanskelig å finne.

Vi spiste mat, hørte på musikken som ble spilt på store høyttalere rundt oss (gjerne fire forskjellige sanger samtidig), og heiet frem skiløperne hver gang de gikk forbi. Stemningen var bedre enn jeg kunne sett for meg. Det var selvfølgelig noen overberusete mennesker som ramlet overalt rundt oss, men stort sett var alle veldig ordentlige og hyggelige.

Jeg har alltid elsket disse type sammenkomstene. Russetiden var fantastisk, og det samme synes jeg om festival. Det er noe helt spesielt når så mange mennesker samler seg for ett mål på den måten.

Veien hjem var lang, tung og komplisert. Det var veldig vanskelig å komme seg ned bakkene, da de var glattpolerte på litt for mange steder. Jeg har et nytt blåmerke under albuen som bevis på det. Etter å ha gått noe som føltes som mange mil, kom det nye problemet med å finne seg et fremkomstmiddel hjem. T-banen var det bare å glemme, køen der var timeslang, så da endte vi på en buss som var så stappa at det til og med overgår de fulle bussene vi pressa oss inn i, i Hellas.

Uansett var det en minnerik dag som jeg med glede gjentar neste år, selv om kroppen min akkurat nå ikke virker helt enig.

Så, for å fortsette der jeg slapp. Jeg var på fest og jeg førte en vanlig samtale med ei som hadde kjøpt leilighet. Det jeg ikke visste var at det satt ei der, på den festen, som jobbet i banken. Jeg hadde møtt henne på fest et par ganger tidligere også, men jobb var ikke akkurat et tema som kom opp veldig ofte i de sammenhengene.

Plutselig sa hun “kan ikke du gi meg informasjonen din i morgen, så skal jeg se hva jeg kan få til”. Jeg fikk litt sjokk, ble veldig glad, men også litt flau. Etter hva jeg hadde hørt tidligere var det ikke mye jeg hadde mulighet til å få, jeg hadde spart alt for lite og selv om det var 20K som hadde gått inn på sparing til leilighet det siste halvåret, klarte jeg ikke helt å føle at jeg hadde gjort en god jobb. Hun dama i DNB hadde virkelig gjort noe med meg. Tanken på at noen skulle gå igjennom økonomien min for at jeg bare skulle få samme tilbakemelding var lite fristende. Jeg takket uansett ja, det var jo verdt et forsøk. I verste fall endte jeg opp med mulighet til å kjøpe for 1,3 mill. Du finner ikke mye i dette området, om noe i det hele tatt, til den prisen, men da visste jeg i hvert fall hvordan jeg lå an.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagen etter begynte det. Vi pratet en del i telefonen, hun prøvde seg frem, og jeg fikk beskjed om at svaret kom tirsdagen etter. Fy søren så spent jeg var. Plutselig var ikke drømmen nødvendigvis så langt unna allikevel. Jeg kunne kanskje begynne å se etter noe. Jeg så for meg alle scenarioer fra 1,3 mill til 2 mill. Endelig skulle jeg få det anslaget jeg ønsket.

Tirsdagen kom, meldingen tikket inn, og plutselig hadde jeg 2,5 millioner kroner til å lete etter leilighet. Jeg kunne ikke tro min flaks. Tenk hvordan det å dra på quiz den kvelden endte med at jeg fikk finansieringsbevis. Det fulgte med noen krav ettersom det var avvik i banken, men de kunne jeg leve med. Det var helt utrolig. Jeg var i sjokk.

Etter den dagen tok finn over og ble den mest brukte appen på mobilen. Jeg så på ALT som var innenfor prisklassen. Det var 2,5mill inkludert fellesgjeld. Jeg leste meg opp og ned på hva som var viktig når en så etter leilighet for første gang, leste meg opp på hvordan budrundene foregikk og leste flere salgsoppgaver enn jeg kunne telle. Å holde den ene leiligheten fra den andre ble etterhvert et lite problem.

Jeg hadde to krav til leiligheten. Den skulle ligge såpass nært jobb at jeg kunne komme meg dit med kollektivt innen 30min. Det måtte også være en leilighet som kunne flyttes rett inn i, jeg hadde ikke penger til å gjøre så mye.

Jeg tok med meg hele familien på visning første helgen etter jeg fikk finansieringsbeviset. Det endte i en budrunde…

Haha dette blir en liten storytime. Det er altfor for mye å skrive til å samle alt i et innleggt, men fortsettelse følger…

Det hele startet på en fest. Eller, det var mer et minivors før vi dro på quiz. Vi pratet om løst og fast. Jeg brukte store deler av kvelden på å snakke med ei venninne som hadde kjøpt seg leilighet. Det var i den perioden jeg begynte å se litt rundt på hva som fantes på Finn. Jeg ante ikke hva jeg evt kunne ha råd til, hadde aldri vært i banken, og hadde egentlig ikke tenkt til å dra i banken på minst et halvt år. Dette var 16. februar.

I desember 2018 hadde jeg snakket med noen fra DnB, som er banken jeg har benyttet meg av siden jeg fikk mitt første bankkort som ungdom. Jeg har vært veldig fornøyd med dem, og spesielt siden jeg er medlem i NSF (Norsk SykepleierForbund) hadde jeg de siste årene sett for meg at jeg skulle ta opp lån i nettopp den banken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En kald vinterdag den 7. desember ringte telefonen min. Damen i andre enden fortalte at hun ringte fra DnB og at hun lurte på om jeg hadde noen økonomiske planer i nærmeste fremtid som kunne involvere dem. På den tiden hadde jeg spart opp ca 250 000kr i egenkapital og begynte så smått å tenke på å ta en tur i banken for å i hvert fall få estimert hva jeg kunne evt kjøpe for, selv om jeg ikke tenkte at jeg kom til å få så veldig mye. Jeg bare tenkte at jeg kunne jo være heldig og finne noe jeg hadde råd til.

Jeg fortalte damen i telefonen at jeg ønsket å kjøpe leilighet i nærmeste fremtid. Hun så på økonomien min, som hun hadde fremme på dataen foran seg, og kom med en så utrolig demotiverende kommentar at jeg endte opp med å aldri søke lån i den banken. Hun fortalte at jeg kanskje, om et år (desember 2019), kunne søke om finansieringsbevis. Hun mente jeg måtte ha over 400 000,- før jeg i det hele tatt kunne gå til banken, og jeg fikk inntrykk av at det ikke var noen vits i å prøve seg.

Jeg ble ekstremt demotivert og mistet håpet på å få gjennomført planen slik som jeg ønsket – ny leilighet i 2019. I følge henne måtte jeg vente til kalenderen nesten viste 2020 før jeg kunne vurdere noe sånt.

Den torsdagen, 16. februar, stilte jeg venninnen min masse spørsmål ang boligkjøp. Jeg var super nysgjerrig på hele prosessen, hvor mye hun hadde fått i lån, hvordan det var på visning, hvor mye egenkapital hun hadde hatt… jeg fortalte at selv om jeg ikke hadde nok egenkapital akkurat der og da, så ønsket jeg å etterhvert dra til banken for å få en antydning på hvor mye jeg kunne by, bare sånn at jeg hadde noen realistiske tall å starte med. Jeg hadde ikke glemt hva den damen da, men samtidig ønsket jeg å i hvert fall gjøre noe.

Samtaleemnet var en rød tråd gjennom hele kvelden, fra vi møttes og til vi dro ut på byen. Lite ante jeg om at den turen faktisk skulle endre en veldig stor del av livet mitt.

Fortsettelse følger…

1/2-19

Det er gått to dager siden jeg la ut at jeg skulle ta en pause. Jeg synes at det er ganske utrolig at det siste innlegget mitt som ble postet, er det som ble lest mest denne måneden. Egentlig har jeg hatt en del lesere de dagene jeg har postet. Det er gøy. Jeg ønsker at denne bloggen skal nå langt, problemet er bare det at ingen gidder å følge med på en blogg som kanskje har en post hver 2. dag, om i det hele tatt så mye. Det føltes riktig å ta en offisiell pause nå. Jeg ser at det ikke funker lenger, en endring må skje.

Samme dag som jeg postet at jeg skulle ta en pause, postet en annen at hun var tilbake. Hun hadde plutselig forsvunnet fra sin egentlig blogg, og var nå endelig tilbake etter 8 måneder. Én forsvinner og en kommer tilbake. Det er egentlig litt fint og nesten litt poetisk å tenke på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ideene til skriving har ikke gått bort. Ikke lysten heller, hvis jeg kan kalle det lyst. Jeg har ikke ikke hatt lyst til å blogge, jeg har bare ikke klart å sette meg ned for å gjøre det. Å skrive her jeg sitter føles godt, så kanskje ting blir lettere nå som jeg ikke føler at jeg må skrive noe for å opprettholde bloggen.

Jeg har lyst til å publisere dette, men det kan jeg ikke. Jeg kan ikke fortsette i det samme mønsteret som jeg har holdt på den siste tiden. Jeg må vente til disse “dagbokinnleggene” blir en daglig greie. Den dagen jeg ikke lenger setter meg ned fordi jeg føler jeg må. Den dagen jeg setter meg ned hver dag for å skrive bare fordi jeg ønsker, da skal jeg åpne bloggen igjen. Da skal jeg publisere alt dette som blir skrevet i perioden jeg er borte. Å skrive nå føles bra, jeg bare vet at slik som ting er nå, så holder det ikke. Det blir altfor fort borte.

Når du leser dette er jeg endelig tilbake. Her jeg sitter på dag to av pausen, aner jeg ikke hvor lenge det er til det blir postet. Jeg aner ikke hvilken dato du kommer til å lese dette, men jeg håper at jeg da virkelig har funnet tilbake til gleden ved å blogge igjen.

“Jeg er tilbake” skrev jeg på onsdag, og plutselig hadde jeg en hel dag pause i går. Jeg hadde rett og slett bare en fullstappa dag hvor jeg ikke hadde 5 minutter en gang til å sette meg ned å skrive. Det er jo i slike tilfeller at jeg egentlig burde poste noe som jeg har skrevet fra før av, men det tenkte jeg ikke på. Tar kanskje litt tid å komme inn i denne bobla igjen.

Det er en hendelse fra i går som jeg ønsker å fortelle om. Det er ikke noe stort og fantastisk, ikke noe veldig sjokkerende, men bare en sånn liten hverdagsgreie som fikk meg til å tenke litt.

Jeg tok bussen hjem fra jobb. Det er egentlig ganske lenge siden jeg har gjort det. Jeg har vært så heldig å få låne bil, når jeg har trengt det, i mange uker, så å ta bussen hjem føltes nesten litt rart.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bussen var stappa, slik som den så ofte er på den tiden av dagen, så det var ingen sitteplasser igjen. Det var ikke den vanlige, norske “det er ingen sitteplasser fordi jeg ikke kan sitte ved siden av en fremmed”, det var bare virkelig helt stappfullt. Etter noen holdeplasser, derimot, var det plutselig en del folk som skulle av. Det åpnet seg noen plasser litt bak i bussen, og selvom jeg visste at over halvparten av bussen skulle av på neste holdeplass(bussterminalen), så satt jeg meg ved siden av en fremmed mann for å gjøre litt plass i midtgangen.

Da jeg nærmet meg plassen, og viste tegn til at jeg skulle sette meg der, så han på meg og sa “ja, bare kom og sett deg her, du”. Han smilte, og jeg smilte tilbake sånn for å si “takk”. Jeg hadde musikk i begge ørene, for hva ellers skal man finne på der alene på bussen? Han pratet igjen: “Nå er det ikke lenge til vi skal av”. Jeg tok ut den ene øreproppen, smilte, og svarte “ja, de fleste går av på neste, men jeg skal litt lenger”. Jeg satt på musikken igjen. “Åh skal du til kjeller du da?”. Igjen tok jeg ut proppen, jeg var ikke irritert eller syntes det var plagsomt, jeg ble vel heller mer nysgjerrig på denne mannen som absolutt ikke fulgte de norske normene som tilsier at hvis du i det hele tatt møter blikket til en annen nordmann så hører du til i en eller annen overvåket bolig. “ja hehe, det skal jeg”. Jeg var på vei til å putte inn musikken igjen da han svarte “går du på skole der?”.

På dette tidspunktet skjønte jeg at han faktisk ønsket å ha en samtale med meg. Når jeg ser tilbake nå så tenker jeg at jeg kanskje burde ha forstått såpass litt tidligere. Uansett, jeg tok ut begge øreproppene og tenkte “skjerp deg, han er en hyggelig mann som ønsker å prate. Er det ikke sånn her du hele tiden har sagt at du skulle ønske nordmenn var?“.

Det ble en hyggelig liten samtale som stort sett omhandlet været, vi er tross alt nordmenn, og hvordan vi skulle ønske våren snart var her. Han gikk av på bussterminalen, slik som nesten alle andre, og vi ønsket hverandre en god dag videre. Det var noe veldig lite, det var litt småkleint, men det gjorde egentlig den bussturen så mye bedre. Jeg satt igjen med god følelse.

Nå ønsker jeg at alle kan ta musikken av øra og se på naboen i blant, jeg synes i hvert fall at det ble veldig hyggelig.