Døgnet i går var stressende, for å si det mildt. På 24 timer jobbet jeg 17 av dem, og sov 4. Tiden jeg ikke jobbet eller sov, spiste jeg mat eller kjørte frem og tilbake til jobb. Jeg begynte på et blogginnlegg 4 ganger i løpet av døgnet, men det ble aldri tid til noe mer enn noen få setninger før jeg måtte prioritere andre ting.

For å først ta nattevakten, gikk den overraskende bra. Det var rolig, lite klokker (når pasienter ringer på fordi de trenger noe), og forsåvidt lite pasienter også. Jeg ble heller ikke trøtt før klokken nærmet seg 7, noe som var veldig behagelig. Etter 10 timer på jobb, dro jeg hjem, spiste litt mat og la meg. Ettersom jeg ikke hadde vært trøtt hele natten, var jeg redd jeg ikke skulle få sove da jeg kom hjem. Det ble ikke et problem. Jeg sovnet så fort hodet traff puten, og våknet ikke før ca 4 timer etter. Da hadde jeg cirka en time på meg, så alt jeg ratt var å stå opp, lage noe mat, også var det tilbake til sykehuset igjen.

Selv om jeg ikke følte meg noe særlig trøtt eller sliten, fungerte hjernen minimalt og jeg følte meg skikkelig fjern. Før jeg fikk dratt, løp jeg rundt i huset og lette etter adgangskortet mitt. Det lå akkurat der jeg pleier og ha det – og der jeg hadde lett 2 ganger tidligere. Da jeg kom frem på jobb, parkerte jeg bilen og tok frem bankkortet for å betale parkeringen. I det ene øyeblikket hadde jeg kortet i hånden, og i det neste var det borte. Jeg lette overalt – under bilen, inni bilen, jeg sjekket til og med om det hadde falt igjennom en sprekk og ladet i etasjen under. Til slutt fant jeg det, i lomma mi. 

Selv om jeg hadde dratt i god tid hjemmefra, var jeg ikke inn dørene på jobb før 5 minutter før vakten startet. All tiden hadde gått bort til å lete etter diverse ting som lå rett foran meg. Inne på avdelingen fikk jeg høre flere ganger “Men hva gjør du her, så ikke jeg deg her tidligere i dag?”. Jeg forklarte at jeg hadde jobbet nattevakt, og nå var på den igjen. Jeg fikk masse sympati fra kollegaene mine for at jeg hadde kommet på kveldsvakt selv om jeg hadde jobbet hele natten, og det hjalp skikkelig! De hadde stor forståelse for at jeg var litt sliten, og det endte opp med å bli en skikkelig fin vakt. 

Jeg blir stadig forundret over hvor viktig denne jobben er. Vi møter mennesker i alle livssituasjoner, noe jeg virkelig har fått kjenne på den siste tiden. I går hadde vi en pasient som snart skulle avslutte livet. Jeg hadde vært inne hos han på natten, da gikk han selv (om noe ustø) frem og tilbake fra badet. Da jeg dro fra jobb i går kveld var han ikke kontaktbar og jeg visste at han kunne hadde få timer igjen. Det har aldri vært kjipere å skulle dra hjem fra jobb, i hvert fall da jeg i tillegg visste at jeg skulle ut i ferie, og mest sannsynlig aldri får vite hvordan det gikk. Aller helst ville jeg sitte og holde han i hånden hele natten, men selv jeg skjønte at det ikke var mulig. Jeg gjorde derfor det lille jeg kunne for å gjøre det bedre for han, og gikk med jevne mellomrom inn for å stryke han litt på armen. Jeg ville at han i det minste skulle vite at det var noen der, og at han ikke var alene. 

Jeg begynner på jobb om en time, og ikke nok med det, når jeg kommer hjem klokken 8 i morgen tidlig er det bare 7 timer til jeg skal på igjen! Jeg ser for meg et helvetes døgn med altfor lite søvn, og alt for mye å gjøre. Egentlig skjønner jeg ikke at det er forsvarlig å sende noen på jobb når de er såå trøtte. I hvert fall ikke en sånn type jobb som jeg har. Jeg forstår at noen må være på vakt på natten, vi kan ikke overlate pasientene til seg selv, men det betyr ikke at jeg liker det noe mer av den grunn.

Jeg gruer meg, øynene er allerede så tunge at jeg sliter med å holde dem oppe. Klokken er bare ni, og jeg skal være våken i 12 timer til. Det er alltid så rart å dra hjem på morgenen etter nattevakt. Alle er på vei til jobb, mens du er på vei hjem. De du sa ha det til på kvelden, kommer tilbake etter å ha vært hjemme og sovet en natt. Jeg synes det er en kjempe rar følelse når det går over til å bli en ny dag og jeg ikke har sovet noen ting. Det blir et hardt døgn fra nå, men så har jeg 3 uker ferie fra mandag, så det gjør opp mye. Jeg gleder meg skikkelig til lange, late dager ved stranden, spesielt etter mye jobbing. Det blir også mye jobbing når jeg kommer hjem igjen, så 3 uker med fri har aldri føltes så herlig før!

Håper alle får sove godt i natt, litt ekstra godt for meg som sitter der og prøver å tvinge øynene opp. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi snakkes!

I dag har vært en dag som hadde potensialet til å bli skikkelig kjip, men som endte kjempe bra!

Det hele startet med at jeg skulle ha praktisk blodprøvekurs. Før jeg skulle dit, måtte jeg ta en test på nettet, og hvem tror du ikke hadde glemt det? Jeg var så flau da jeg satt der og fortalte at jeg ikke hadde tatt den. De blikkene jeg fikk var så kjipe. Det var et teorikurs i går, og det var da vi fikk høre at vi måtte ta den testen. Hun sa det i en bisetning, mot slutten av presentasjonen, og før jeg var ute av det klasserommet var e-læringen ute av hodet mitt. Jeg møtte derfor opp uten å ha de kvalifikasjonene som trengtes for å ta det praktiske kurset. Det var virkelig så flaut, jeg hadde mest lyst til å løpe ut derfra. Etter å ha sittet i ca et kvarter og svart på spørsmål (“Så du sier du aldri har tatt en blodprøve?!”, “Du har ikke tatt e-læringskurset altså? og aldri stukket før…?”), fikk jeg til slutt vite at det var ingen mulighet for meg for å ta det kurset i dag.

Jeg ble skikkelig lei meg. Om det er en ting jeg hadde sett frem til, så var det å kunne ta blodprøver. Det er kjempe upraktisk å ikke kunne gjøre det som sykepleier, da det er en så stor del av hverdagen. Jeg må være en av få som har kommet seg igjennom tre skoleår, og rukket å bli ferdigutdannet sykepleier, uten å ha tatt en eneste blodprøve. Det aller verste var tanken på å gå opp til sjefen for å fortelle at jeg ikke kunne gjennomføre kurset, som de hadde jobbet så hardt for å få meg med på, fordi jeg hadde glemt e-læringen. Jeg så for meg alle mulige reaksjoner jeg kunne få, alle unntatt den jeg fikk. Det var ingen negative reaksjoner rettet mot meg. Hun synes bare det var kjempe kjipt av dem at jeg ikke fikk lov til å ta den testen, for så å komme tilbake igjen samme dag. Løsningen ble at siden jeg først var på avdelingen, og fikk betalt for det, kunne jeg like gjerne jobbe de timene i stedet. Som jeg har nevnt så veldig mange ganger tidligere, elsker jeg jobben på den avdelingen. Det ble en skikkelig vellykket, 3-timers, vakt. I tillegg var det første gang jeg jobbet der uten å være på opplæring, så jeg er glad det gikk bra!  

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter jobb dro jeg rett på restaurant for å møte Malin. Hun valgte ut en italiensk i Lillestrøm, en jeg bare har besøkt en gang før, men som jeg så absolutt må besøke igjen. Menyen var en av de peneste og ryddigste jeg har sett, noen gang. Alt så veldig fancy og innbydende ut, og maten smakte like bra som den så ut. Jeg spiste først litt brød med kryddersmør til forrett, og pasta med kylling og pesto til hovedrett. Det var virkelig såå godt at jeg spiste meg halvt ihjel. herlighet, jeg spiste siste rett rundt klokken fem, og klokken ti var jeg fortsatt stappmett. 

Malin har jeg ikke sett på en stund, og det var skikkelig koselig å prate igjen. Vi har et sånt spesielt vennskap hvor vi ofte ikke ser hverandre på mange uker, men når vi møtes er alt som om vi var sammen dagen før. Det er også en veldig behagelig stemning når vi er sammen, og hun er en person jeg kan være både giret, og sliten, med. Etter middag dro vi tilbake til leiligheten hennes, og vi begge var så slitne at vi endte på hver vår kant av sofaen med lukkede øyne. Kroppen gjorde nesten vondt fordi jeg var så sliten, og en liten pause var helt nødvendig. Deretter pratet vi, og hun så på fotball, akkurat sånn som det skal være haha. Tiden fløy forbi, og plutselig hadde vi vært sammen i over 5 timer.

Dagen i dag har vært en sånn typisk dag som jeg elsker. Den har inneholdt både jobb og venner. Det har vært masse å gjøre, men ikke for mye, og det beste av alt er at jeg sitter igjen med en god følelse nå når jeg skal legge meg. 

Vi snakkes!

Datinglivet er hardt, det tror jeg alle som er single kan skrive under på. Fra å møte/matche med noen man tror man kan like, til spenningen rundt første date, også å vurdere om det kan bli noe mer, eller om det stopper der. Jeg har lært av erfaring at man ikke kan dømme noen på førsteinntrykket. Han jeg var sammen med i to og et halvt år, kom 4 timer for sent til vår første date. Jeg hadde tekstet med han klokken 16, da var han på vei hjem fra Oslo. Etter det hørte jeg ikke noe mer før rundt ti-tiden på kvelden. I mellomtiden hadde jeg rukket å sende flere meldinger, alt fra “hei, er du på vei?”, til “hvis du ikke ville møte meg, kunne du i hvert fall være mann nok til å si det, og ikke bare la være å møte opp!”. Jeg var skikkelig forbanna, og var fast bestemt på å aldri prate med han igjen. Det endret seg da jeg fikk forklaringen, med masse unnskyldninger, klokken 22. Han lurte på om han ikke kunne gjøre det godt igjen, og om jeg ville bli med på en kjøretur. Jeg sa ja, og hadde det så utrolig morsomt den kvelden. Vi kjørte rundt i Oslo til etter klokken tolv, og det viste seg å bli en veldig vellykket date- det varte tross alt i 2 1/2 år.

I dag skulle jeg på date igjen, trodde jeg. Det var en jeg hadde snakket med på tinder, og vi hadde blitt enige om å møtes klokken seks. Hele gårsdagen, og hele dagen i dag var jeg spent. Jeg tenkte på hva jeg skulle ha på meg, hva vi skulle prate om, hvordan første møtet kom til å bli… Klokken halv fire fikk jeg en melding. Jeg var på vei hjem fra jobb, og siden jeg så og si aldri er på mobilen når jeg kjører, ventet jeg til jeg kom hjem med å åpne den. Jeg så for meg to scenarioer, enten var det kjempe positivt, og han ville bare forsikre seg om at vi var enige om møtepunkt, eller så var det negativt og han trakk seg. Det ble det siste. To timer før vi skulle møtes, åpnet jeg meldingen hvor han spurte om vi kunne ta det en annen dag, fordi det ikke passet allikevel.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Man får lov til å avlyse én gang. I hvert fall med så kort varsel. Jeg forstår at ting kan komme opp, og er ikke urimelig der. I tillegg har jeg hatt en skikkelig hodepine i dag, og tenkte derfor at det var helt greit å få slappe av hjemme etter jobb.

Så går tiden, og etter noen timer har det sunket inn, og jeg kjenner at det føles ganske kjipt nå. Jeg sitter alene, hjemme og gjør ingenting. Egentlig skulle jeg vært i Oslo og opplevd noe. Forventningene hadde i tillegg rukket å bygge seg opp, og selv om jeg egentlig ikke ante hvem jeg skulle møte, hadde jeg gledet meg. Jeg hadde sett frem til å møte en ny person, og til å kanskje finne noen jeg kunne prate litt med. Noen jeg kunne tekste med, og møte en søndag kveld. Siden jeg reiser på ferie på mandag, blir det i hvert fall ikke noe av på en måned, og det er ganske kjipt. Jeg som hele tiden har tenkt at jeg ønsker å være singel, innser at jeg nok er et forholdsmenneske. Jeg elsker å være i forhold, så lenge jeg får være meg selv og gjøre det jeg vil, er forhold helt fantastisk. 

Jeg tror datingapper har gjort noe med samfunnet. Alle de mulighetene som er der ute, man kan alltids finne noen som er bedre, penere… Det gjør det liksom litt for lett å hoppe fra person til person. Det er ingen som jobber for det lenger, ingen som legger inn den ekstra viljen for å prøve å møtes. Det er så enkelt å avlyse, for det er jo bare å matche med en ny. Det er litt kjipt, men det går greit. Jeg tenker at å være singel er nok kjempe bra for meg, jeg må bruke tid på å bli kjent med meg selv, og gjøre alt det jeg vil før jeg må ta hensyn til noe andre. Før jeg vet ordet av det er jeg i et nytt forhold, og for alt jeg vet kan det være det forholdet som varer.

Det var så utrolig koselig i går! Da vi kom frem til negledama klokka halv fem, viste det seg at hun hadde overbooket. Vi hadde egentlig planlagt å spise etter hun hadde satt på negler, men ble veldig glad begge to da vi fikk flyttet det frem. Var to sultne sjeler som satt på det venterommet. Vi ble enige om å komme tilbake etter to timer, så dro vi for å spise i mellomtiden.

Vi dro på et sted rett i nærheten hvor de har både sushi og andre retter. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg har kun spist sushi to ganger siden jeg kom hjem, altså på tre måneder, og det er kjempe lite sammenlignet med rett før jeg dro, da spiste jeg det en gang i uka. Jeg har savnet det litt, og gleden var  derfor stor da vi endelig fikk maten.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er så mange som ikke liker sushi, og det skjønner jeg kjempe godt! Jeg taklet det ikke første gang jeg prøvde, for mange år siden, med en eks. Det var første gang vi begge spiste sushi, og forventningene var store. Alle pratet så mye om det, og det virket som absolutt alle jeg møtte, likte det. Vi kjøpte et lite utvalg med forskjellige biter, og spiste halvparten hver. Det var i hvert fall det som var planen. Jeg kjente etter første bit, at rå fisk ikke er min greie. Siden mine kjærester ofte har endt opp med å måtte spise opp det jeg ikke orker eller liker, endte han opp med å spise nesten alt den dagen. Stakkars, han var ikke så veldig fan av det han heller. Etter den opplevelsen styrte jeg unna sushi i flere år. Jeg hadde ikke noe behov for å utsette meg selv for den blaute, ekle konsistensen igjen. Det var helt til jeg lærte om vegetar sushi. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg om det, eller når jeg prøvde det for første gang, men det endret i hvert fall veldig mye. Jeg har alltid vært kjempe glad i avokado, og da jeg skjønte at jeg kunne bestille sushi med avokado og agurk, i stedet for rå fisk, var jeg solgt. Etterhvert prøvde jeg også fritert scampi, og det har blitt mine faste sushi valg. Alltid maki med avokado, scampi tempura og to nigiri med avokado. 

Jeg vil derfor, herved, anbefale alle som ikke liker sushi, og prøve vegetar. Det er så mye morsommere å kunne bli med venninner og spise sushi, enn å føle seg som den ene outsideren som ikke liker sånt! Følelsen av å hindre alle andre rundt seg fra å spise sushi, er ikke veldig kul. 

Etter mat var vi litt på senteret, jeg måtte kjøpe ny maskara og concealer, også dro vi tilbake til neglesalongen. Jeg er skikkelig jealous på de fine neglene hun fikk! Jeg vurderte å ta det rett før ferie, så jeg kunne ha dem i 3 uker, men fant ut at det blir for stress å skulle fjerne dem igjen. Jeg har kun to dager fra jeg kommer hjem fra ferie, og til jeg starter på jobb. Da måtte jeg stresset med det dagen etter jeg kom hjem, og det gidder jeg ikke. Så da dropper jeg det, også kan jeg heller ta på litt neglelakk og prøve å vedlikeholde det gjennom de tre ukene. Det blir veldig deilig med feire på mandag, men først venter en uke med jobbing. 

Vi snakkes!

Heei!

Jeg beklager at det har vært litt lite blogging i det siste. Jeg har hatt litt travle dager, som selv om de var travle, ikke inneholdt så mye spennende. I går kjørte vi bil så og si hele dagen, og det eneste jeg gjorde da jeg kom hjem var å spise, se på Tv og legge meg. Jeg var skikkelig trøtt i går da jeg har sovet veldig dårlig hele helgen, sover best hjemme. Jeg finnet at det er mye sannhet i ordtaket “borte bra, men hjemme best”. 

I dag skal jeg noe litt mer spennende enn kjøring. Ei venninne lurte på om jeg ville være med når hun skal fikse neglene sine. Selv om jeg ikke får lov til å ha verken neglelakk eller lange negler på jobb, så tenkte jeg at det kunne være koselig å bli med. Jeg har fri i dag, og kjenner jeg meg selv rett hadde jeg vært nære å gå på veggen hvis jeg ikke hadde funnet noe interessant å gjøre. Det blir gjerne til at jeg sitter hjemme hele dagen, og på kvelden blir jeg super rastløs. Så det blir deilig å komme seg litt ut av huset. Vi drar dit når hun er ferdig på jobb, så det er ikke så altfor lenge til jeg skal møte henne. Det er 15 minutter til jeg må gå hjemmefra, og jeg har allerede rukket å  dusje ferdig og fikse meg. Det er absolutt ikke dårlig for en som alltid er ute i siste liten. Jeg har sittet ute i det fine været og lest harry potter i dag, jeg har satt på en klesvask, spist mat. Føler liksom at formiddagen har vært litt fin, og ikke preget av så mye kjedsomhet som jeg var redd den skulle. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men, nå skal jeg komme meg ut av sengen, ut av joggebuksene og ta på meg noe litt finere. Jeg ser skikkelig frem til ettermiddagen, og fy søren så digg vær det er. Det er lite som kan gjøre denne dagen kjip nå!

Håper dere har en fantastisk dag og at dere kan nyte solen.

Vi snakkes!

Akkurat nå er jeg hjemme hos mormor og morfar. Jeg har gått litt for meg selv på rommet, da jeg har en skikkelig intens hodepine. Noe av det mest irriterende som finnes, da det er vanskelig å konsentrere om noe annet når det står på som verst.

Tidligere i dag gikk vi tur opp på et fjell. Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle til et hus hvor noe små (120cm høye) søstre hadde bodd. Det var visst litt bratt, men ikke så langt, for å komme dit. Jeg så for meg en 5-10 minutters koselig søndagstur, men jeg hadde undervurdert skikkelig. Det var både mye lengre, og mye brattere enn jeg hadde sett for meg. Utsikten på toppen var nydelig, men fy søren som jeg følte meg i dårlig form der jeg pustet og peset oppover. Jeg er veldig glad mormor på over 70 ble med. Hun har et problem med hjertet som gjør at hun fort blir andpusten. La oss bare si det sånn, jeg var ikke en av de som var utålmodige hver gang vi stoppet. Om noe, var jeg uendelig glad for de pausene. Jeg skyller på forkjølelsen og at det er derfor jeg er i dårlig form, men det har ingenting med det å gjøre. Jeg kunne gått den turen på en dag uten noe forkjølelse eller allergi, og jeg er sikker på at det hadde vært like ille.

Det er bare så magisk utsikt! Ser ut som et maleri!

Det var uansett veldig koselig, og fin kvalitetstid. Det er noe med at når man går på en sånn tur, må telefonene legges vekk. Du kan ikke gå med nesa nedi og tekste, da tryner du. Så telefonene kom bare opp helt på toppen for å ta bilder, og det synes jeg var helt greit. Det var virkelig like fint på toppen, som det jeg hadde blitt lovet. All svetten, og bein som skalv under min egen vekt, var verdt det for en så fin utsikt!

Etter turen dro vi en for å hilse på kusinen min. Jeg har ikke sett henne på lenge, så det var kjempe koselig å møte henne igjen. Hun studerer også til å bli sykepleier, og da blir det gjerne samtaeevner som kun passer seg sykepleiere imellom. Det er noe spesielt med det, jeg glemmer litt hva som er greit å snakke om rundt andre. Etter et par timer, dro vi tilbake til mormor og morfar for å spise middag. Det er helt sykt hvor slitne og sultene alle var. Maten tømtes på null og niks, og etterpå var det samtlige som måtte legge seg nedpå litt. Masse sol og frisk luft tar på…

Rundt her hvor mormor og morfar bor er det kun fjell, trær og åkre. Akkurat sånn idyllisk landskap man ser for seg at Norge har. Selv om jeg er skikkelig glad i å bo i byen, er det noe spesielt ved å komme hit. Alt er så rolig og fredelig, og de fleste bekymringer hjemme, blir liggende der. Det er som en liten eventyrverden her. Dette skal nyres skikkelig, helt til vi kommer hjem igjen i morgen. Hodepine, eller ei, dagen har vært skikkelig vellykket!

I går blogget jeg ikke, og det er en veldig god grunn til det. 

Som sykepleierstudent har jeg vært med på mye. Jeg har vært med på at et nytt menneske kom til verden, og jeg har vært med på å fortelle foreldre at barnet deres i magen, ikke lever lenger. Jeg har sittet ved sengekanten og hatt samtaler om døden, og jeg har ledd og pratet med eldre damer om hvordan de hadde draget på gutta da de var yngre. Jeg har vært med å fortelle en jente at hun har en uhelbredelig sykdom, jeg har lekt med barn som går gjennom forferdelige behandlinger som gir store bivirkninger, og jeg har fortalt personer at de kommer til å bli helt bra igjen. Det er så mange forskjellige sider ved å være sykepleier. Både psykisk, men også fysisk. Vi fyller så mange flere jobber enn bare innenfor helse. En gang ble vi ringt på vakttelefonen for å prøve å fikse en ovn hjemme hos en pasient (vaktmester), jeg har vasket diverse ting fra gulv og tak (renholder), jeg har forberedt mat til 20 pasienter (kokk). 

Det er noe med de opplevelsene man har som sykepleier, som man ikke nødvendigvis får ellers, som setter merke på deg som person. Jeg husker spesielt godt to pasienter fra min tid i praksis. En dame jeg hadde på sykehjemmet første året, og en mann jeg fulgte opp i psykiatrien andre året. Om det er noen som har gjort inntrykk på meg, så er det disse to. De ga med latter og glede, selv om de hadde alvorlige sykdommer. Jeg holdt hånden til han ene så lenge at svetten rant, men det brydde han seg ikke om. Han trengte at noen kunne holde hånden hans, og det var en ære for meg å kunne være den personen. Disse personene, som så veldig mange andre, har viste meg, og lærte meg, såå mye som jeg kommer til å ta med meg videre som sykepleier. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går opplevde jeg noe som igjen lærte meg veldig mye, og som jeg for alltid kommer til å ta med meg. Jeg tror absolutt alle sykepleiere går gjennom det. Noen takler det kjempe bra første gangen, og reagerer ikke nevneverdig, andre takler det ikke så bra. Det er like mange forskjellige reaksjoner som det er mennesker, men det er allikevel noe spesielt med den første gangen. Man vet ikke hvordan man kommer til å reagere, og det er ingen måte å forberede seg. I går var jeg med på mitt første dødsfall. Jeg vet ikke hvor mye inn i detaljer jeg skal gå, for det er nok ikke så interessant for dere. Men det var en pasient jeg hadde vært med kvelden i forveien. Vi hadde gitt han smertelindrende hele kvelden, og var ganske fortvilet for det virket ikke som noe kunne gi han ro. Jeg brukte mye tid inne hos han den kvelden, og tenkte mye på han før jeg la meg den natten. Jeg visste at han ikke hadde så lenge igjen, men jeg hadde aldri trodd at det kom til å gå så fort. På morgenen hadde vi rapport, og vi brukte over halvparten på å prate om han. Han hadde blitt dårligere i løpet av kvelden, og pårørende var ringt. Vi diskuterte hvilke medisiner som ga best effekt, og jeg laget en liten plan i hodet på hva vi skulle gjøre utover dagen for at han skulle få det best mulig. Etter rapport gikk jeg inn til han for å sjekke at han hadde det bra. Da jeg tittet inn, fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gikk bort til han, tok på brystet hans, men det var ingen bevegelse. Han pustet han ikke lenger. 

Kroppen ga en umiddelbar reaksjon som jeg ikke hadde forventet. Hjertet hamret så fort som det nesten aldri har gjort før, jeg skalv, og det samme gjorde stemmen min. Jeg hentet de andre, og de ble med inn for å sjekke. De var enige med meg, det var ikke mer liv. Idet jeg kom ut fra rommet for andre gang, på få minutter, knakk jeg sammen.

En av de viktigste lærdommene jeg har fra skolen, er at det er lov å vise følelser selv om du er sykepleier. Det er lov å gråte, smile, føle seg trist og føle seg glad for, og med, pasientene. I går gråt jeg. Jeg tok det innover meg, kjente på følelsen, også tok jeg meg sammen og ble med på alt fra å stelle han og gjøre han klar for pårørende. Det var en utrolig verdig og fin prosess, som jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på. Jeg fikk være med fra å gi han medisiner kvelden før, og hele veien til livet tok slutt og han endelig fikk fred. 

Jeg er så uendelig glad for at første gangen jeg opplevde noe sånt, var på den avdelingen jeg er nå, på den måten det skjedde. Jeg kunne virkelig ikke opplevd dette på noen bedre måte enn jeg gjorde. Det var veldig fredelig, familien var klar over hva som kom til å skje, og jeg følte virkelig at det var det beste for han. Avdelingen tok godt vare på meg, og jeg fikk ta del i en veldig fin og verdig måte å stelle den døde. Jeg er veldig takknemlig for at det ble en så fin avslutning for han, som det ble. Jeg er glad det ikke var en akutt situasjon, og jeg er glad jeg fikk lov til å føle på det jeg trengte. 

Etter jeg kom hjem fra jobb i går, var jeg helt utslitt. Jeg dro ut og møtte de andre jentene for å feire at vi hadde fått tilbake bachelor og at vi endelig har fått autorisasjon, men tankene mine var ikke helt til stede. Jeg gikk igjennom morgenens hendelser så mange ganger i hodet at jeg ikke kan telle de, og jeg trengte virkelig hele dagen for å komme meg videre.

Nå har jeg lagt det litt bak meg. Det er en opplevelse som jeg alltid kommer til å ta med meg, og jeg lærte så mye av det, men nå er jeg tilbake til meg selv. Jeg har fått bearbeidet det, og det føles litt lettere å bære med seg.

Jeg skulle få låne bilen i dag, så jeg var forberedt på å hente den da jeg våknet. Planen var å gå til jobben til pappa, hente bilen, også kjøpe noe digg jeg kunne spise til frokost. Så 20 min etter jeg hadde våknet, var jeg på vei ut døren. Jeg hadde musikk på ørene, gikk ut døren, og der stod bilen. Det viste seg at pappa hadde latt bilen stå hjemme, slik at jeg ikke trengte å hente den. Jeg hadde kledd meg for å gå en tur, og var ganske mentalt forberedt på det, så da tok jeg heller en liten tur i nærområdet. Det var kjempe deilig å komme seg ut, og skikkelig digg er det å kjenne at forkjlelsen er på vei ut kroppen, og at jeg begynner å orke ting igjen. Selv om det var utrolig kjipt å være syk, er jeg glad det skjedde rett før helgen. Da fikk jeg masse tid til å komme meg på, og nå er jeg klar til jobb igjen ikveld. 

Det er så gøy å være så glad for å jobbe. Jeg vet at jeg sier det hele tiden i det siste, men jeg har aldri kjent en sånn glede for jobbing før. Jeg ser fremtiden begynner å komme på plass, og alt jeg har bekymret meg for når det gjelder penger og leilighet, begynner å komme nærmere en løsning. Jeg tror også jeg blir ekstra for å ha en jobb jeg trives i, da jeg lenge har vært i en jeg mistrives en del. Jeg gruet meg til å dra eneste gang jeg skulle jobbe, og jeg tok bare vakter hvis jeg absolutt måtte. Jeg ønsket å slutte, men følte ikke jeg kunne. Det var den eneste jobben jeg hadde hatt som ga meg erfaring innenfor det yrket jeg hadde valgt. Jeg trengte erfaringen, og trodde at jeg kanskje kom til å føle det sånn uansett hvilken jobb jeg fikk innenfor yrket. Jeg var usikker på meg selv i den jobben, og følte meg ikke trygg på omgivelsene. Det er derfor ekstra deilig å ha en jobb jeg trives i nå. En jobb jeg ønsker å dra til, der jeg virkelig ønsker å bli god. Det er absolutt ikke bare for pengene sin skyld at jeg drar dit, og jeg ser frem til en sommer med 80% stilling. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange av vennene mine har hatt sommerjobber før, det har aldri jeg. Jeg har aldri jobbet noe særlig på sommeren, og hadde egentlig ikke tenkt til det nå heller. Jeg har aldri ønsket det, og da kjentes det helt feil å gjøre det. I år er det heldigvis helt annerledes. Jeg ønsker å jobbe i sommer, og vil egentlig ha så nærme 100% jeg kommer. Jeg tenker ikke på sommerferie slik jeg alltid har gjort, og jeg trenger ikke masse fri. Uansett er jeg glad jeg har tatt de valgene jeg har. Jeg er kjempe glad for at jeg ikke har tvunget meg selv til å ta sommerjobber da det ikke var det jeg ønsket. Jeg er så veldig fornøyd med at jeg har reist så mye som jeg har hatt, selv om jeg står igjen med mindre penger nå. Alle valgene jeg har tatt har ledet meg hit jeg er i dag, og jeg føler virkelig at alt kommer til å ordne seg. Jeg kjenner på meg selv at jeg ikke frykter fremtiden, jeg stresser ikke med hva som skal skje videre. Alt har gått som det skal så langt, alt har gått kjempe bra, og jeg er så fornøyd når jeg ser tilbake. Jeg angrer ikke på noen ting, om noe er jeg kjempe stolt over alle de valgene jeg har gjort og alt jeg har rukket å oppleve. De siste årene har vært preget av mye reising, nye opplevelser, glede og nysgjerrighet. Jeg er ikke helt ferdig med det, jeg tar bare en liten pause nå. Jeg ser fortsatt for meg mye reising i fremtiden. Jeg ser for meg at jeg får så mange nye opplevelser, og at jeg kommer til å møte kjempe interessante mennesker. 

Jeg møter masse mennesker gjennom jobben blant annet. Hver gang jeg drar på jobb møter jeg mennesker som former meg og den jeg er, og som former meg som sykepleier. Jeg lærer noe nytt hele tiden, og det ser jeg frem til det neste året. Jeg ser frem til å møte enda flere av disse menneskene, gjøre noe nyttig, lære masse både faglig og om meg selv, og etterhvert kjøpe leilighet og starte “voksenlivet”. Jeg har så mange planer, de gjør meg så inspirert, og jeg kan ikke vente med å se hva fremtiden har i vente. 

Og med disse tankene i bakhodet, stikker jeg på jobb. Jeg ser frem til og også i dag møte mennesker som kommer til å gi meg noe. Møte både kollegaer og pasienter som kommer til å forme meg, og til å lære enda litt mer og bli enda litt tryggere på meg selv som sykepleier. 

Den følelsen av å gå ut av døren, og vite at jeg har en plan for kvelden, var helt fantastisk! Etter å nesten bare ha vært hjemme med sykdom i så mange dager, holdt jeg på å gå på veggen. Det minnet meg om den følelsen jeg hadde da jeg rett etter skolen var ferdig, ikke visste hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg visste ikke om jeg kom til å få jobb, alle dagene var helt tomme, og jeg gledet meg skikkelig til å komme ut i jobb igjen. Sånn har jeg det nå. Selv om jobben på treningssenteret ikke er veldig interessant, og det nesten er helt tomt for medlemmer, har jeg i hvert fall et mål for dagen. 

Jeg visste at det kom til å bli en rolig vakt, så jeg tok med PCen slik at jeg skulle ha noe å gjøre. Det er ikke vits i å gå rundt og rydde i rot som ikke er der. De tjeg selvfølgelig glemte var laderen til PCen.. Så da sitter jeg her, ser på at prosentene går forbi alt for fort, og håper det holdet i to timer til. Mobilladeren klarte jeg å ta med da, så det får bli løsningen om PCen bestemmer seg for å gå i svart. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så nå skal jeg nyte to timer på jobb, før jeg skal hjem og legge meg. Jeg er så utrolig trøtt, sov veldig lite i natt også, men håper at siden jeg ikke har sovet på dagen, endelig kan få snudd døgnet tilbake til sånn som det skal være!