Nå tar jeg en pause

Som dere sikkert har merket så har det kommet mindre og mindre på denne bloggen i det siste. Noe av det jeg misliker mest med å lese blogger, er å sjekke innom uten at det har kommet noe nytt. Sånn har min blogg vært det siste halve året. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal ta en ordentlig pause, og ikke starte igjen før jeg føler at jeg har motivasjonen tilbake. Det er litt for mange andre ting som tar opp tankene mine, så da er det ikke så mye plass til annet for tiden.

Det blir helt sikkert laget noen innlegg i denne perioden, men de blir ikke publisert før pausen er over. Pausen er på ubestemt tid, dette er for å få tilbake  motivasjonen og forhåpentligvis komme tilbake til der jeg var da dette blogglivet startet. Takk for dere som har fulgt meg, og jeg håper jeg ser dere igjen når jeg er klar for å komme tilbake <3

Man kan bli vant til alt, bare det skjer over tid

Det er endelig lørdag. Jeg sitter i sengen med sjokoladen, og den tomme posen med chips som jeg spise opp i går, på min venstre side. To mobiler ligger i sengen på høyre side. Jeg fant frem den gamle iPhone 5s som jeg levde med helt til jeg byttet til min nåværende, litt mer moderne, mobil. Innimellom synes jeg det er fint å ta frem den gamle mobilen, som det ikke er mer enn litt over et år siden jeg brukte, for å se hva som er på den. Jeg har bilder der, riktignok med veldig dårlig kvalitet, og apper jeg ikke har foret en tanke siden jeg byttet den ut. Det er utrolig å tenke på hvordan tidene har forandret seg.

Et motivasjons quote måtte til i harde stunder

Da jeg kjøpte min iPhone 5s var det den nyeste på markedet. Den var helt fantastisk. Kameraet var det beste jeg noen gang hadde hatt på en telefon, og selfielivet ble noe helt annet enn det hadde vært med 4’ern. Jeg beholdt min 5s lenger enn de fleste. Jeg hadde den så lenge at den etterhvert skrudde seg av hvis gradene sank under 10+. Ikke så veldig stabil altså. Om vinteren puttet jeg den i armen på jakka, inntil huden, slik at jeg skulle kunne høre på musikk på vei hjem fra praksis. Problemet var da jeg måtte ta den ut for å finne frem bussbilletten. Det var ikke mer enn noen sekunder som skulle til, spesielt om det var minusgrader, før det var gjort.

Jeg kan fortsatt, på kalde dager, bli redd for at mobilen skal skru seg av. Den jeg har nå ville aldri gjort det, ikke etter hva jeg har erfart i hvert fall, men trangen til å gjemme den i jakkeermet er der allikevel. Jeg tenker på hvordan vi mennesker kan bli vant til det meste, også veldig mye annet enn en dårlig mobil, om bare forandringen skjer sakte, og over lang tid. Ting blir litt og litt mer ødelagt, man finner nye måter for å fikse det og plutselig går det fra å spille candy crush på vei hjem fra bussen til å gjemme mobilen i jakkeermet.

Alle disse appene har jeg fortsatt. Har du fulgt bloggen min, så er det i hvert fall ingen hemmelighet at jeg til tider bruker tinder.

Tenk på de robuste mobilene vi hadde før. De nokiaene som kunne kastes gatelangs uten å få en skramme. Det var i hvert fall ikke snakk om at den kunne skru seg av bare fordi gradestokken viste -10.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. For å oppsummere så varte mobilene lengre før de ble så smarte, og mobilkameraene utvikler seg stadig. Et annet poeng er dette med forandring og hva man kan bli vant til. Ikke alle forandringer er bra, og kanskje man faktisk skal ta et sekund, et skritt tilbake, og observere hvordan livet er akkurat her og nå. Er det slik du ønsker, eller har det falt sammen til å bli en evig runddans mellom jobb, sofa, seng og toalett? Kanskje man kan endre den forandringen om man blir bevisst den. Kanskje man skal gå tilbake til starten igjen, være bevisst på endringene og dermed kunne gi hele situasjonen en bedre slutt? Det var noe å tenke på det.

Plutselig ble et blogginnlegg om en gammel mobil både litt meningsfullt og filosofisk. Ha en fin lørdag da, dere!

Jeg må slutte å kaste bort penger

Det er først nå som jeg prøver å spare penger at jeg merker hvor mye jeg egentlig bruker. Eller, å spare har jeg gjort lenge nå. Helt siden jeg begynte å jobbe i fjor sommer har jeg satt av store deler av lønnen min til sparing. Motivasjonen er leilighet, og med 4/5 av lønnen hver måned så går det ganske fort fremover.

Jeg har altså ikke brukt så mye penger de siste månedene, men nå prøver jeg å bruke enda mindre. Jeg innser hvor ofte jeg kjøper mat og godteri som jeg ikke trenger. Jeg var ikke klar over hvor mange ganger jeg, i løpet av en uke, tenker «kan jo bare stoppe innom butikken å kjøpe…».

Denne måneden har vært veldig dyr. Selv om jeg ikke har leilighet, eller andre veldig store utgifter, så har ikke de tusenlappene jeg satt av fra årets første lønning holdt så lenge som jeg skulle ønske. Med synsundersøkelse, linser, frisør, mobil, buss og NSF regning for reiseforsikring og medlemskap, så var det plutselig litt tomt. Plutselig hadde jeg ikke valget om å dra inn for å kjøpe den pakka med sjokoladeboller som jeg cravet så sykt, pengene på kortet strakk uansett ikke til.

Redningen denne måneden har vært å dra inn det familien skyldte meg for julegaver som jeg la ut for + de to 100-lappene jeg fant på pulten. Kontanter føles som gratis penger – er det ikke på kontoen så finnes det ikke.

Jeg håper denne tankegangen holder lenge og at i stedet for kortvarige gleder med boller og brus, så kan jeg invistere pengene i en ferietur og opplevelser som varer litt lenger.

Vippeløft

Jeg tilbragte dagen i går med Malin (du kan lese bloggen hennes her). Hun skulle ta “vippeløft”, så da ble jeg like gjerne med på timen. Jeg vet ikke om vippeløft er en ny greie eller ikke, men det er i hvert fall bare de siste par månedene at jeg har hørt om det. Tidligere så var det bare vippeserum og løsvipper jeg hørte prat om. Ikke at jeg er så oppdatert at det nødvendigvis betyr noe, men det var i hvert fall spennende å bli med for å se noe nytt.

Vippeløft gikk mye raskere enn jeg hadde trodd. De to gangene jeg har satt på vipper har det tatt i hvert fall 2 timer, om ikke lenger. I går brukte hun kun 45 minutter. Mye av tiden gikk også bare til å vente. Hun påførte forskjellige serum som deretter skulle ligge og virke en periode. Hvis jeg sammenligner med å få satt på løsvipper, så kan jeg tenke meg at dette kanskje er litt mer behagelig. Man slipper at noen pirker borti øyelokkene konstant i flere timer. Samtidig, tror jeg, at det er litt mer skånsomt for vippene.

Resultatet ble veldig bra, men så skadet det ikke at Malin har kjempe lange og fine vipper fra før. Jeg som bruker vippetang hver gang jeg tar på mascara, kunne sikkert hatt bruk for dette. I tillegg tror jeg nok en sånn behandling vil holde lenger. Hun fikk også farget vippene mørke, slik at det faktisk så ut som hun hadde på mascara selv når hun ikke hadde noe.

Dette er helt klart noe jeg kan vurdere å prøve en gang.

Holde på den kalde tonen

Det blir ikke noe ordentlig bilde av håret nå, men skal prøve å få til noe senere

Det virker som at alt de siste dagene går helt i surr. Den ene dagen forsover jeg meg til en avtale, den neste drar jeg hjemmefra to timer for tidlig. Heldigvis sjekket jeg tidspunktet rett før jeg kom til bussholdeplassen, så slapp jeg å møte opp bare for å få beskjed om å komme tilbake igjen senere.

I går var jeg hos frisøren, endelig. Jeg har et par uker tenkt på at jeg måtte få tatt etterveksten, men har ikke fått meg til å bestille time. Det har vært en tanke som har surret i bakhodet. Jeg blir overrasket over hvordan jeg har utsatt det så lenge, det er jo faktisk ikke veldig vanskelig å få bestilt den timen. Etterhvert som dagene har gått har håret blitt lengre, etterveksten tydeligere og til slutt var det bare å få gjort noe med det.

Jeg dro til min faste frisør, det er dit jeg har vært de siste tre gangene. Jeg har aldri hatt en fast frisørsalong før, men så har jeg aldri gått noe særlig til frisør heller. Hver gang jeg har vært der har jeg hatt forskjellige folk, men har alltid endt opp med å bli veldig fornøyd. Tror det må være et tegn på at det er en seriøs salong. I går gikk jeg ut derfra like fornøyd som de tidligere gangene. Jeg er så glad for å ha funnet et sted hvor jeg kan være så trygg på at det blir bra hver eneste gang.

Jeg fikk tatt etterveksten samtidig som jeg fikk en kaldere tone i håret. Det er nå akkurat sånn som jeg vil ha det, men etter erfaring fra forrige gang føles det umulig å klare å holde det sånn. Håret mitt blir veldig fort gult, og det føles som at selv all lillashampo i verden ikke får rettet det opp. Selv om jeg de siste ukene har brukt lillashampo hver eneste gang jeg har vasket håret, så har jeg ikke klart å holde på det. Krysser fingrene og håper at ting blir annerledes denne gangen. Skal prøve å være litt føre var, altså ikke vente helt til det blir gult, også får vi se om jeg endelig kan holde det slik jeg vil – det hadde i så fall vært fantastisk.

Bare litt stolt

For en start på dagen.

Meg i går: I morgen har jeg fri, da kan jeg sove så lenge jeg vil. Det er digg.

Meg da jeg våknet kl. 11:30 i dag: Shit!! Jeg har en avtale om en halvtime og for å rekke bussen må jeg reise hjemmefra NÅ.

På tre minutter var jeg oppe av sengen, fullt påkledd, og med håret i en fæl dott. Planen var å dusje så fort jeg våknet, det sier seg selv at jeg ikke rakk det.

Jeg takker herskeren over tilfeldigheter for at mamma var hjemme. Hun kjørte meg dit jeg skulle, og jeg kom faktisk 5 minutter før timen begynte – det var ganske godt gjort. Timen var for å tilpasse linser. I ca et år nå så har jeg ønsket å starte med linser. Særlig den siste tiden, etter at det ble veldig mange smitterom på jobben, har jeg kjent at brillene har vært i veien. På smitterommene må vi ha på munnbind. Munnbindet går over nesen og altfor ofte kommer det masse dugg på brillene. Akkurat dét er veldig lite heldig når jeg prøver å ta en blodprøve eller legge en PVK. De blodårene er ofte vanskelig nok å treffe med et godt syn.

En annen ting som fjør at jeg ønsker linser er at jeg er veldig dårlig på å ta med meg brillene overalt, så det blir mest til at jeg kun bruker dem på jobb. Ellers i livet har jeg dem ikke på, og det ender ofte opp med hodepine og mysende øyne. Så fort jeg tar dem ut av vesken for å for eksempel bruke dem foran TVen, så tar det gjerne en uke før jeg får dem tilbake dit de skal være.

Jeg har lenge gruet meg til å prøve linser. Det å putte fingrene inn i øyet føles veldig unaturlig. Tanken på at jeg skulle dumme meg skikkelig ut, og at jeg ikke skulle få det til i det hele tatt, gjorde ikke akkurat ting bedre. Jeg ble derfor veldig positivt overrasket da jeg, etter en del øving, klarte å sette linsene inn på første forsøk. Jeg ble nok enda litt mer stolt enn den vanlige nordmann, men følelsen da jeg fikk det til var i hvert fall helt fantastisk. Nå er jeg klar for en litt ny hverdag hvor øyene fungerer mer optimalt enn de har gjort tidligere, uten briller,  jeg må bare vente på at linsene kommer til butikken så jeg kan hente dem.

Jeg skal bare…

Plutselig ble jeg veldig inspirert. Jeg innså at hvis jeg skal få noe gjort så må jeg endre holdning. Til vanlig kan jeg være så flink til å utsette å gjøre noe jeg synes er kjedelig, at det aldri blir gjort.

De rene klærne som ligger på stolen på rommet mitt har ligget der lenger enn jeg tørr å innrømme for både meg selv og dere. Det er i hvert fall snakk om altfor lang tid og altfor mange ganger som jeg har tenkt at jeg skal gjøre det, jeg må bare…

Nå skal jeg prøve å endre den holdningen. Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg tenker. I stedet for den vanlige rundgangen som går noe sånt som det her: “jeg venter til klokken 19” *kl.19*, “hmm kanskje kl 20 da” *kl 20*, “halv ni, da skal jeg gjøre det!”. Ja, du skjønner hvor dette ender. Nå skal jeg prøve å gjøre ting med en gang jeg tenker på det. Ikke noe mer men atte jeg skal bare se litt mer på Netflix. Hvis jeg driver med noe som jeg ikke kan legge fra meg, må jeg bestemme meg for et tidspunkt som den spesifikke tingen skal gjøres – og da må jeg gjennomføre.

Det er utrolig hvor vanskelig det er å få seg selv til å gjøre disse tingene, spesielt når det egentlig er så enkelt å gjennomføre. Jeg vet også med meg selv at jeg er veldig fornøyd etter jeg er ferdig. Tiden blir kastet bort på unødvendige ting som Netflix og Candy crush. Jeg ser for meg alt jeg kan få gjort, og hvor effektiv jeg blir, om jeg klarer å følge dette. I starten må jeg nok tenke veldig over det, og nærmest tvinge meg selv til å gjennomføre, men etterhvert håper jeg at det kommer naturlig.

Flere som kjenner seg igjen her?

Dra på ferie alene

Jeg dro en gang, i mai i fjor, til London på ferie alene. Jeg koste meg masse og tenkte at det absolutt var noe jeg kunne tenke meg å gjøre igjen. Jeg kunne spise akkurat når jeg ville og hva jeg ville, jeg kunne dra dit jeg ønsket og shopping ble kraftig nedprioritert (ellers når jeg drar med andre er dette hovedaktiviteten). Jeg trengte ikke å tenkte på hva jeg ville bruke penger på, for det visste jeg allerede. Jeg hoppet på undergrounden mange ganger i løpet av dagen, og fikk se steder jeg ikke hadde fått se før, spise på restauranter som jeg aldri hadde vært på, og ligge i parken akkurat så lenge jeg ville. Det å ligge i parken var faktisk noe av det beste jeg gjorde den helgen. Jeg var kjempe heldig med været og det var flere ganger jeg fant meg en ledig plass på gresset i en park og observerte menneskene rundt meg. Jeg leste bok, hørte på musikk og kjente på hvor deilig roen og stillheten var.

I februar har jeg en uke med “turnusfri”. Det vil si at turnusen min er lagt opp slik at jeg får en hel uke uten jobb, uten å måtte ta meg fri. Den uken vil jeg bruke på noe gøy. Forrige gang jeg hadde en sånn uke, endte jeg opp med å jobbe. Jeg hadde ingen planer, ingen ønsker og å sitte hjemme ble litt for kjedelig.

Denne gangen har jeg begynt å drømme meg bort. Vanligvis går tankene mine til California og LA, men foreløpig tenker jeg at det er litt langt å dra for en uke, tidsforskjellen blir litt stor, samtidig med at det er en by jeg vil oppleve med noen andre. Jeg vil ikke dra alene til LA når jeg skal dit for første gang.

Jeg ønsker å dra til litt varmere strøk, samtidig som jeg vil litt lenger bort enn Spania, derfor har Miami begynt å surre rundt i tankene mine. Det kan være litt kjipt å dra alene dit, men egentlig så tror jeg at det kan bli en utrolig fin erfaring. Den ene gangen jeg besøkte byen, for noen år siden, synes jeg den var veldig fascinerende. Jeg tenker at jeg kunne bodd på hostel hvor man deler rom med 3-7 andre. Dette er noe jeg aldri tidligere har kunnet tenkt meg å gjøre, men hvis jeg skal dra alene er det både veldig mye billigere og muligens litt morsommere. Det blir i hvert fall helt sikkert mer sosialt. En seng på hostell koster under halvparten av hva et hotellrom koster, så plutselig kan flybilletter + soveplass ligge på 5000-6000 i stedet for 11000-12000.

Det frister så utrolig mye, men om jeg faktisk blir å gjøre det gjenstår å se. Det er mulig det blir litt for dyrt og at jeg kanskje må prioritere pengene til en litt større ferie i sommer (forhåpentligvis LA) i stedet. Jeg har ikke helt bestemt meg enda

Har noen av dere erfaring med å reise alene? evt å bo på hostell?

“Jeg har soveplass til deg her”

Hello folkens!

I går var jeg en kjapp tur innom et par datingapper som har ligget ubrukt på telefonen i mange måneder. Det tok meg ikke mange timene før jeg husket hvorfor jeg ikke har benyttet meg av de appene på så lenge. La oss snakke dating, og spesifikt – la oss snakke datingapper.

I går matched jeg med et par stykker. Jeg satt hos ei venninne og vi swipet litt høyre og venstre (mest venstre (som betyr nei)). Av de få som fikk et positivt svar var det to stykker som hadde gitt positive svar tilbake. Slik som jeg så ofte gjør, tok jeg kontakt først. Jeg innser mer og mer at det er jeg som tar inititativ med guttene, vet ikke om det er positivt eller negativt haha. Har lagt til meg en tankegang om at hvis du ønsker noe, så må du gå for det.

Begge guttene ga, til min overraskelse, ganske utfyllende og fine svar. Det var enkelt å holde samtalen gående, noe som er over gjennomsnittet for hva både jeg og min venninne er vant til. Det lovet godt. Vi utvekslet litt meldinger, men jeg begynte fort å kjede meg. “stakkars, de gjør jo sitt beste med å holde samtalen gående. Det hadde sikkert vært mer interessant om dere møttes”. Hun har nok rett i det, det kan fort bli litt mer spennende om man møtes. La meg legge til at jeg absolutt ikke var noe mer interessant selv, jeg var jo også en del av den samtalen, men problemet var kanskje mest at samtalen ble stående på det samme temaet litt for lenge. Jeg synes ikke selv de/det temaet var noe særlig interessant, men det var også litt vanskelig å komme ut av.

Uansett, som oftest hvis jeg opplever at samtalen stopper opp, personen bruker lang tid på å svare eller jeg faktisk ønsker å ha videre kontakt med personen, pleier jeg å spørre om vi skal flytte det over til snapchat. Jeg synes personlig snapchat er enklere å forholde seg til, spesielt siden jeg er innom den appen 100x oftere enn jeg er på datingappene. På snapchat slutter som oftest også disse endeløse samtalene hvor man må sette av et godt kvarter for å svare – da faller jeg også fort av lasset.

Min ene match spurte pent om ikke vi skulle flytte samtalen over på snap, det syntes jeg var en god idé. Jeg ble fort skuffet. Det gikk absolutt ikke på utseende, han så ut som på bildene sine. Jeg ble skuffet, og mistet samtidig litt troen på dating – igjen, over hvordan samtalen utviklet seg.

Han: Jeg kjeder meg. Vil gjøre noe som å gå tur, se film, spoone. Egentlig hva som helst.
Meg: Var det generell informasjon, eller en invitasjon?😂
Han: Tolk det som du vil
Meg: Haha jeg skal sove nå, men sikkert lurt å ta en tur ut om du er rastløs
Han: Ja, men er så kjedelig å gå alene
Meg: Sett på noe musikk, det pleier å hjelpe🎵🎶
Han: *bilde av TV-en* Begynte å se på oljefondet i stedet
Meg: Åh den har jeg hørt om, er den bra? 🙊
Han: Du får komme hit da, jeg har soveplass til deg her
Meg: Tror nok vi er ute etter litt forskjellige ting. Jeg liker å i hvert fall møte en fyr over kaffe først før jeg vurderer å overnatte😅
Han: Sorry, jeg bare kjeder meg så mye

Blæh! Jeg gidder faktisk ikke å være underholdning for noen som kjeder seg. I hvert fall ikke for noen jeg aldri har møtt før. Kanskje jeg er gammeldags, for begynner å skjønne at det stort sett er sånn det foregår “nå til dags”. Det er bare ikke det jeg ønsker. Det frister ikke helt å dra hjem til noen jeg har snakket med i to timer, for et ligg.

Jeg ble ikke helt skremt bort da, i dag tok jeg meg selv i å swipe igjen mens jeg hørte på Ariana Grande sin sang “Thank you, next” (synes den passet godt). Kanskje drømmeprinsen er der ute et sted. Helst håper jeg han er singel og tilgjengelig når jeg møter han, litt lei av å falle for gutter hvor alt er veldig komplisert. Det er ikke så ille å være singel heller altså, det er bare litt kjedelig. Jeg begynner å savne å ha noen hvor ting er litt spennende, koselig og ukomplisert. Om det finnes da. Det håper jeg det gjør.

Uken som gikk

Ukens opptur: Jeg vred hodet rundt for å finne ut hva som skulle stå her, helt til jeg fant ut at nyttårsaften var denne uken. Haha jeg var så sikker på at nyttårsaften var forrige uke, men da ble plutselig denne delen veldig enkel. Nyttårsaften var helt fantastisk (selv om jeg ble altfor full og hadde fylleangst i 3 dager etterpå).

Jeg beklager virkelig for den dårlige kvaliteten på det bildet der!

Ukens nedtur: Det er heller ingen tvil om hva som skal stå her. Det var så utrolig kipt å kjenne at jeg ble dårligere igjen på onsdag. Det verste var å ikke kunne jobbe, for det er noe som jeg alltid ser frem til. Heldigvis har jeg fått en forklaring på hva det er, og merker allerede at antibiotikaen har effekt. Det er herlig!

Ukens reisemål: Vet ikke helt hva annet jeg skal kalle dette. Jeg har absolutt ikke reist noen steder denne uken, det lengste jeg har kommet er til legen på torsdag. Jeg har derimot drømt meg vekk til solrike strender og drinker midt i uka. Dagdrømmingen tar meg som oftest til California, slik som det alltid har vært. Åååh som jeg ønsker å komme meg dit i år.

Ukens låt: Jeg har blitt helt hekta på “when the party’s over”-Billie Eilish og “not gonna cry” – Emma Steinbakken. Begge er på Spotify sin liste “Hits Hits Hits”, så ikke gjort noen store oppdagelser der. Det er uansett to sanger som går på repeat hele tiden. Jeg vet at hvis jeg holder på sånn så blir jeg dritt lei og må ha pause fra sangene i 3 år. Flere som har det sånn?

Ukens serie: Okay, jeg vet ikke helt om det går under kategorien serie, men jeg har blitt HEKTA på en youtube kanal som heter “Cut” og som har lineups. Det hele går ut på at en person får en lineup av mennesker foran seg og deretter skal matche diverse med disse menneskene. Haha det var forvirrende. Et eksempel er “which tattoo belongs to which person?”, også skal én gjette hvem som har hvilken tatovering.  Verdt å se på i hvert fall, jeg elsker det!