Turist i Oslo

Nå er jeg godt inn i sommerferien min. Faktisk så godt inn i den, at den er over allerede i morgen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å starte på jobb igjen allerede nå, så har de siste dagene gått til å i hvert fall ha prøvd å bli så tan som mulig. Det hadde jo vært fint om noen så at jeg har vært i syden.

Jeg har hatt ferie i to uker, hvor den forrige uken ble tilbragt hjemme. Kanskje hadde det vært noe annet om det hadde vært fint vær, men faktum er at været var dårlig og kjipt og da ble den uka også litt kjip. I tillegg hadde jeg ferie en uke som ingen andre hadde det, dermed ble jeg gående og surre hjemme alene. Ikke hjalp det at de få avtalene jeg trodde jeg hadde, ble avlyst heller. Men, nok syting fra meg nå.

Onsdag forrige uke, 3 dager inn i ferien, fikk jeg nok av å surre rundt i leiligheten. Ferie er for å oppleve nye ting, hvis ikke føles det bare som fri. Så selvstendig som jeg er, tok jeg meg en tur til Oslo for å drive med litt seightseeing på egenhånd. Når jeg er på ferie, elsker jeg å se på alt mulig som er i området. Denne gangen ble det Oslo.

Jeg var i Vigelandsparken og botanisk hage. Selv om været var litt halvveis og for det meste bestod av masse skyer, og innimellom litt regn som ikke var meldt på værmeldingen, koste jeg meg masse.


 

Det er absolutt å anbefale å ta en slik tur hvis du har litt lite å gjøre en dag. Neste gang blir det kanskje turn på et museum

Dagen etter leg day

Før økta i går, var det lenge siden forrige gang jeg gikk inn på et treningssenter. I dag har jeg fått kjenne på det. Smerten har vært så sterk at jeg har gruet meg til å gå i trapper eller sette meg ned. Ja, annet enn å sette seg så er jo det å reise seg opp igjen etter 20 min en enda større prøvelse. La oss bare ikke snakket om å sette seg ned på do…

Min første jobb, som 16-åring, var på et treningssenter. I den bransjen ble jeg i mange år, og det er først det siste året at jeg har ønsket å trekke meg mer og mer ut. Med 80% som sykepleier har det blitt litt vanskelig å få det til å gå opp i opp.

For et par år siden kom jeg til å snakke med en kunde som var på vei ut etter endt treningsøkt. Han sa noe som virkelig satt seg. Jeg vet at jeg har nevnt dette på bloggen tidligere, så om du har vært innom titt og ofte siden starten, så er det ikke helt umulig at du har lest dette før. Han sa i hvert fall “jeg teller hvor hard treningsøkten var, på hvor mange hender jeg trenger”. Jeg så på han med et undrende blikk “javel…?”. Han smilte, og rett før han gikk ut døren snudde han seg og sa “hvor mange hender jeg trenger for å komme meg på do dagen etter”.

Vi har vel alle vært der en gang. Musklene brenner så det kjennes ut som du står midt i livets hardeste treningsøkt, når økta egentlig var ferdig i går og alt du gjør er å plukke opp den forbanna telefonen som datt i gulvet. Jeg skal ikke for sikkert si at alle kjenner til det, men jeg vet at mange der ute vet hva jeg snakker om. Det er ganske fælt… Det er en positiv smerte, men at den er positiv endrer ikke det faktum at den er uendelig vond.

I dag har vært en dag hvor jeg trengte to hender (om noen skulle lure). Å komme seg opp av sofaen, eller ned på toalettet, har vært hardt nok. Å komme seg ut av sengen er et helt eget kapittel. Hadde jeg nå bare i hvert fall kunne trøste meg med at smerten er bedre i morgen… sannsynligheten for det er nok, dessverre, liten. I stedet får jeg prise meg lykkelig over at kroppen min fungerer som den skal og at jeg faktisk klarer å gjennomføre en hard treningsøkt, det er det ikke alle som kan. Ryggoperasjonen jeg hadde i 2017 skal jeg for alltid bære med meg som en “reminder”. Den endret livet mitt, og å gå tilbake til tiden før den hadde vært en utrolig stort nederlag. Fra nå av må jeg prøve å passe på å i hvert fall opprettholde aktivitetsnivået så jeg slipper å gå igjennom en dag som denne igjen. Haha for dette orker jeg ikke å gjøre en gang til i løpet av dette året.

Rastløs og alene

Tenk at en som var så glad i sitt eget selskap, en gang skulle bli så rastløs. Bena nærmest rister fordi jeg vil gjøre noe, men klokka er snart ti på kvelden og det er strengt tatt ikke så mye man kan gjøre så sent på kvelden. Hadde jeg bodd i Oslo så hadde jeg kanskje tatt meg en tur ut på en bar eller noe. Mest sannsynlig ikke, da det både er dyrt og litt trist å drikke alene, men jeg hadde hatt mulighetene litt mer utenfor døren. Bussen til Oslo tar 30 min, og da er det ikke lenge før det blir mørkt og jeg må dra hjem igjen allikevel.

I dag har jeg laget en ordentlig, sunn middag. En sånn middag som er mest gøy å lage om man er 2, men som smakte like godt alene. Jeg la den til og med opp på tallerken på en litt fancy måte, sånn som bloggere og instagrammere gjør vet du. Den nøt jeg mens jeg så på Netflix. Selv om jeg både har trent, shoppet, laget middag, vasket opp etter middagen og spilt gitar, så har jeg sett imponerende mange episoder på Netflix. Så mange at da jeg på morgenen sjekket hvor mange episoder som var igjen så tenkte jeg at det skulle holde et par dager, men plutselig hadde jeg sett den siste.

Så hva skal man finne på når man er alene, rastløs, det er sent og man ikke har lyst til å legge seg enda? Jo, skriver et blogginnelgg. De kommer litt i hulter og bulter, men jeg har ikke tenkt å love at de skal komme tettere fremover. Det vet jeg at ikke kommer til å skje uansett. Denne plattformen har jeg bestemt meg for at jeg kun skal bruke når jeg har inspirasjon og tid. Det er uansett veldig hyggelig å se at det, nesten, daglig er noen innom. Statistikken, da jeg logget inn på for første gang på Gud vet hvor mange uker, overrasket meg. Det var litt gøy.

Nå skal jeg ta på meg skoene og gå en liten tur. Det er blitt sommer, selv om være de siste ukene tilsier noe annet, så sola står lenge på himmelen. I følge “været” appen på telefonen skal den gå ned om 40 min, så da er det bare å komme seg ut så jeg rekker litt lys.

Vi snakkes!

Årets byfest

Musikken fulgte meg hele veien hjem. Jeg som var redd for å kjede meg der jeg gikk uten noe på ørene, hadde ingenting å bekymre meg for. Jeg kunne bokstavelig talt høre musikken helt fra jeg gikk fra sentrum og til jeg gikk inn døra hjemme 15 minutter senere. Der jeg gikk, fascinert over den høye musikken og himmelen som stod i brann bak trærne, var jeg stille takknemlig for at jeg ikke bor midt i byen. Forsåvidt greit i kveld, men etter kveldsvakt i morgen og før tidligvakt på søndagen, hadde ikke den musikken vært like gøy. Det er gøy når jeg kan oppsøke det, men samtidig trekke meg unna når jeg ønsker.

Jeg tenker tilbake på byfesten da jeg var ung og sammenligner med nå. Da var det dagtid som bød på det mest spennende. Karuseller, tyggis som lignet på sigaretter, godteri og følelsen av å gå rundt uten voksne. Man følte seg så voksen selv. I løpet av årene har det forandret seg. Nå er det kveldene som gir den beste stemningen. Konserter som spilles hver kveld tors-lør, på tre forskjellige secener. Der er det noe for de fleste. En fest hvor (nesten) alle er i godt humør, alle samles for et felles mål – kose seg i byen. Noe av det beste jeg vet med å dra ut er å møte nye mennesker man kan prate med. Det får man absolutt mulighet til på et sånt sted.

Beklager dårlig kvalitet på bildet, men kameraet var så lite oppe at jeg ikke har noe annet å bruke.

Nå er byfesten ferdig for denne gang, for min del. Selv om jeg veldig gjerne skulle vært og sett på noen konserter i morgen, så kaller pliktene og jobb må nesten prioriteres. Sånn er det å bli voksen, man får ikke vært med på alt. Jeg er veldig glad for at disse to dagene ble så bra. Jeg har kost meg masse både i går og i dag, og da er det greit at jeg ikke får vært med i morgen. Jeg har fått det jeg ville ut av disse dagene. Vi var i tillegg kjempe heldige med været, så det har vært så vellykket som det kunne bli. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Nå skal det bli rent her!

Siden jeg flyttet ut har jeg blitt mye ryddigere og rensligere enn jeg noen gang har vært. Jeg tror jeg har støvsug denne leiligheten mer siden påske enn jeg har hele rommet mitt, hos mamma og pappa, noen gang. Okay, det sier kanskje mer om meg enn jeg ønsker å innrømme men jeg tror dessverre ikke det er så langt fra sannheten. Jeg har fortsatt ikke ryddet helt ut fra det rommet og gruer meg egentlig til å begynne på den jobben. Hva gjør man med ting man gruer seg til? Jo, man utsetter det så lenge man kan.

Det er veldig koselig å ha rommet mitt hjemme hos mamma og pappa. Der vet jeg at jeg alltid kan sove om jeg ønsker det. I hvert fall så lenge jeg holder det litt rotete, da er det ingen andre som ønsker å bruke det uansett. Det kom til veldig stor nytte i helgen da det ble litt senere på byen enn jeg hadde tenkt, og plutselig hadde siste buss hjem gått. Det var gåavstand til mamma og pappa, så takk Gud for det. Den to timers gåturen hjem til meg selv hadde ikke vært noe særlig (og i mitt berusete sinn hadde jeg sikkert ikke tenkt på taxi)…

I dag har jeg store planer. Nå har jeg utsatt klesvasken og gulvvasken litt for lang tid. Det er kun snakk om en uke eller noe, men er det noe jeg har lært etter jeg flyttet ut så er det at støvet finner seg veier inn på de underligste måter. Hvordan kan det ha seg at dagen etter jeg støvsuger så er det like ille? Det er jo bare meg som bor her. 

Etter en god natt søvn, er jeg klar til å ta på meg jobben. Fy søren nå skal det bli rent her!

Jeg ønsker meg en hytte

Om det er en ting jeg ønsker å meg en dag så er det hytte. Mange ganger i løpet av en måned tenker jeg på hvor deilig det hadde vært å reise bort. Reise til et sted litt langt unna alt annet. Et hus som gir en helt annen følelse enn hjemme. Forhåpentligvis en god og avslappende følelse…

Jeg tenker på en slik hytte som man typisk kan se at forfattere i filmer reiser til for å skrive i fred. Et sted hvor det er en felles forståelse om at nå skal det kobles ut. Et sted hvor man kan høre fuglene kvitre og se etter stjerneskudd om kvelden. Kanskje til og med et sted med litt dårlig dekning. Det må være nok til å få tak i hjelp om man skulle trenge det, men det raskeste mobilnettet er kanskje ikke nødvendig?

Det må gjerne være en DVD-spiller der. Et sted man ikke bare kan dra frem netflix for å benchwatche en hel sesong av “orange is the new black” eller “friends”. Det er noe koselig og nostalgisk over DVD. Komme til menyen, velge språk, spole frem til der man var. Jeg har gode minner om VHS. Altså, ikke selve filmboksen, men det å ha en hylle med valg. Ikke hele verden foran seg bare et tastetrykk unna. Jeg føler det noen ganger kan bli litt for mange valg for mitt eget beste.

Jeg ønsker en hytte i tre med store bokhyller fylt av bøker man gjerne leser 3 og 4 ganger. Bøker som tar en tilbake til hytta, som automatisk gir en god følelse så fort man ser dem i butikkvinduet. Det må også være brettspill der. Alle de klassiske som man alltid har spilt på hytta. Spill som man kan se tilbake på og tenke på en morsom kveld med potetgull og sjokolade i skåler på bordet. En kveld hvor ikke mobilen lå fremme med skjermen opp bare så man skulle få det med seg om det skulle plinge inn noe på skjermen.

Lukte litt på blomster og sånt. Denne luktet veldig godt haha

Jeg tror alle har godt av å komme seg bort litt, trekke litt frisk luft og legge bort mobilen i noen timer. Tilbringe tid sammen og faktisk prate. Folk glemmer jo søren meg hvordan man skal prate sammen.

Haha om jeg føler meg gammel akkurat nå? Jepp! Det hadde bare vært så deilig. Jeg synes ikke nødvendigvis at alt av teknologi er bra. Jeg vil litt tilbake i tid igjen, til litt enklere tider.

Om det faktisk finnes sånne hytter den dagen jeg har råd (holdt på å skrive “den dagen jeg blir voksen”, men det tror jeg kanskje at jeg allerede har rukket å bli), så skal jeg skaffe meg en. Den skal være litt inni skogen. Ingen utedo da, det klarer jeg meg uten. Strøm er også ganske praktisk.. Komfyr og sånt. Bare litt enklere standard enn hjemme. Det hadde vært fint…

Mvh Olga, 70 år

Det er ingen som bryr seg

Da jeg skiftet adresse, fant jeg ut at jeg også måtte skifte treningssenter. Som om ikke den dørstokkmila er lang nok fra før, så kom det ikke til å bli bedre med en reisevei på 40min-50min med kollektivt. Valget falt på det billigste alternativet, da prisforskjellen mellom de to nærmeste sentrene var hele 200kr per måned.

 

I går prøvde jeg senteret for første gang. Det var lenge siden jeg i det hele tatt hadde satt foten innenfor et treningssenter. Enda verre var det at alt var nytt og jeg ikke ante hvor noen ting var. Jeg følte meg temmelig dum der jeg vandret usikkert rundt og prøvde å lokalisere de apparatene jeg var interessert i å bruke. Ved flere anledninger savnet jeg treningssenteret som ligger der mamma og pappa bor. Et treningssenter som jeg ikke bare kjenner godt, men jeg har til og med jobbet der i 3 år.

Etter en halvtimes økt var jeg ferdig. Jeg fant ut at det må deles opp i flere runder før jeg blir ordentlig komfortabel der. Jeg er helt sikker på at ingen orket å kaste to blikk mot meg, de fleste har nok med sitt eget, men samtidig så føltes det som alles øyne var rettet mot meg der jeg surret rundt usikker på hvor og hva alt var.

Jeg tok turen tilbake til garderoben, tok på den store vinterjakken min, og gikk deretter mot utgangen. Av en eller annen grunn føltes det veldig fælt å gå igjennom rommet med jakka på, og det føltes igjen som om alle fulgte med på meg. Om overtenkning var et problem i går? Eehh.. ja!

Jeg kom mot porten som skal skille medlemmer og nysgjerrige folk. Jeg kjente panikken stige, hvordan skulle jeg komme meg ut? Jeg så ingen steder å bipe kortet mitt, samtidig var jeg sikker på at den porten var låst.

Desperat så jeg rundt meg. Jeg begynte å kjenne svetten på ryggen. Hele situasjonen ble veldig stressende i tillegg til at den jakka ikke akkurat var veldig luftig. Bak meg var det en annen utgang. Den gikk ut mot baksiden av bygget, altså helt motsatt fra der jeg hadde parkert. Jeg dyttet litt på porten og da slo det meg: man trengte ikke å bipe kortet for å komme seg ut, portene var åpne innenfra. I stedet for å snu og gå ut der jeg i utgangspunktet prøvde, gikk jeg ut på baksiden av bygget. Jeg var for selvbevisst til å gå igjennom hele det rommet, med den store jakka, igjen.

Ute var det mørkt og øde. Det var relativt sent, ikke en sjel å se, heller ikke noe særlig med lys. Uansett hvor engstelig jeg ble, turte jeg ikke gå inn igjen i tilfelle noen skulle se meg og tenke… hva da egentlig? At jeg var teit som ikke skjønte hvordan jeg kom meg ut? Som om det hadde hatt noe å si, deres tankegang vil aldri påvirke mitt liv uansett. Så jeg endte opp med å gå der alene, alt for redd for å ha musikk i ørene i tilfelle noen skulle komme bak meg. Det var ikke langt å gå rundt bygget, men det var sketchy nok til at jeg kunne se for meg både bildene og overskriftene om hun som var så dum å gå på et sånt sted alene så sent på natten.

At man skal tenke så mye over en så liten ting er helt tullete, men jeg vet også at mange kan kjenne seg igjen. Dette kan handle om klær, utseende, hva man spiser eller hvordan man oppfører seg. Uansett prøver jeg til vanlig å følge et enkelt budskap (og klarer det heldigvis som oftest): Det er absolutt ingen som bryr seg om disse småtingene, så helt ærlig burde ikke jeg heller

Skrikekonkurranse og Harry Potter

Fy søren så digg det var å komme hjem fra jobb i dag. Været er HERLIG og egentlig ville jeg bare være ute og nyte solen. I hvert fall ville jeg det helt til jeg kom inn i leiligheten og satte meg i sofaen. Litt lite søvn slo inn for fullt og plutselig ble jeg liggende der mens torsdagens episode av paradise rullet på skjermen. Jeg får komme tilbake sterkere i morgen, og komme meg litt ut da!

Jeg elsker uteområdene her hvor leiligheten ligger. Jeg har en felles gressplen rett utenfor stuevinduet. Der ser jeg for meg å bruke mange fine sommerdager. Det er veldig koselig å se ut på, men betyr samtidig at jeg får med meg alt av barn som leker ute. Spesielt når de har skrikekonkurranse…

 

I kveld kommer en venninne på besøk og vi skal lage mat og se på “Harry Potter”. Med tanke på hvor besatt jeg har vært av Harry Potter hele livet, så er det utrolig lenge siden jeg har sett en film, eller lest en bok, som har med det å gjøre. Jeg ser derfor veldig frem til kvelden forran TVen!

Håper dere alle får en nydelig søndagskveld! Jeg skal i hvert fall nyyyte denne frikvelden som jeg har lengtet så lenge etter.

Sommerfugleffekten

I det jeg snudde bilen for å hente PCen reflekterte jeg over hvordan den handlingen kunne ha en innvirkning på livet mitt. Hva kunne skjedd om jeg valgte å la PCen ligge igjen hos mamma og pappa slik som jeg vurderte så lenge?

For det første hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette blogginnlegget. Kanskje hadde det gått mange dager, eller uker, før det kom et nytt innlegg på “experiencinglife.blogg.no”? Kanskje hadde jeg funnet noe å skrive om i morgen? Det som i hvert fall er helt sikkert er at akkurat dette innlegget hadde aldri funnet sted.

For det andre hadde jeg hatt litt bedre tid da jeg endelig kom frem til leiligheten. Det tok 5-10 min å snu for å hente PCen og deretter kjøre tilbake til der jeg var. Jeg debaterte en god stund for meg selv om det var verdt det. Denne PCen har jeg drasset med meg frem og tilbake hver gang jeg har vært i leiligheten. I over 90% av tilfellene har den ligget trygt plassert under stuebordet helt til jeg skulle dra og dermed måtte ta den med tilbake igjen.

Tenk om denne handlingen forlenget livet mitt på en eller annen måte? Haha eller faktisk forkortet det… Kanskje det hadde absolutt ingenting å si. Jeg hadde mest sannsynlig endt opp med å kjøpe den dobbeltsidige teipen, verktøysettet, og pastasausen, for deretter å dra hjem, lage mat også dra litt sent på jobb (som jeg så ofte gjør når jeg reiser herfra). Uansett litt artig å tenke på.

En annen ting som var litt gøy var at da jeg kom inn i leiligheten så jeg at blomsten min hadde begynt å blomstre. Jeg kan ikke å la være å bli litt stolt. Jeg som aldri har holdt en plante i live i mer enn en uke, har plutselig klart å få disse grønne spirene til å bli en nydelig blomst. Nå er bare å holde liv i den lenge nok til at resten av knoppene rekker å se dagens lys, også. Uansett en liten seier denne lørdagen.

Jacuzzi i snøen

Selv om vi kom frem relativt sent, fikk vi veldig mye ut av den første dagen.

Da vi kom frem var det det vanlige pakke-ut-av-bilen kjøret. Alle handleposer, bager og sekker skulle ut av bilen og inn i hytta. Det tar heldigvis ikke så altfor lang tid når vi er 8 personer til å rydde.

Jeg var iskald, og hadd egentlig vært det en stund, så det var med grøss og gru at jeg tenkte på den kulden som kom til å treffe oss inne. Heldigvis hadde det vært noen der for ikke så lenge siden, så de hadde latt varmen stå på. Jeg endte uansett opp med å tenne i peisen, også fordi peis er veldig koselig, men det hele kunne vært så mye verre.

 

Kvelden videre bøy på god mat, alkohol og jacuzzi ute i kulden. Det er noe veldig tilfredsstillende med å sitte i varmt vann når resten av luften rundt er iskald. Det var ikke like digg at det var kaldt da jeg våknet kl 5 av at vinduet stod på vidt gap og nesen kjentes ut som en istapp. Kanskje ikke såå rart at jeg ikke er helt i form i dag.

I dag er planen afterski og taco. Ikke samtidig, selvfølgelig. De andre er ute på skitur nå, men ettersom jeg våknet med vondt i hodet og halsen, bestemte vi oss for at det var bedre om jeg forble hjemme. Nå kan jeg slappe av på dagen og heller nyte kvelden litt mer. Jeg har på følelsen at dette kan bli en veldig hyggelig dag.

Håper dere leserne mine også har en fin lørdag!