Jeg pleide å synes nattevakter var veldig spesielle og interessante. Ikke at selve vakten nødvendigvis var så interessant, men den følelsen av å si “ha det” til noen på kvelden for deretter å møte dem på morgenen igjen. Vite at de har vært hjemme, spist og sovet, mens jeg bare har jobbet. Den følelsen av å reise hjem fra jobb, hjem til sengen, når alle andre er på vei til en ny dag på kontoret (eller hvor nå enn de tilbringer arbeidsdagen). 

Jeg reflekterte over det i dag, at det ikke føles så spesielt lenger. Det kan være fordi at jeg har jobbet nå mange nattevakter nå at det har blitt en vane. Det føles egentlig bare som en vanlig dag, og ikke som en natt. Jeg tror det også har noe å gjøre med at det er så mørkt på morgenene. Når jeg er ferdig på jobb kl.8, er det nesten like mørkt som når jeg starter på jobb kl 22. 

Jeg husker første nattevakten min på den jobben jeg har nå. Jeg satt på pauserommet og spiste maten min. klokken var rundt 3, og jeg så, gjennom de store vinduene på vaktrommet, at solen stod opp bak trærne. Det var en veldig spesiell følelse som ga meg en underlig ro. Jeg husker at jeg bare satt og så på den i mange minutter. Trengte ikke å prate med noen andre, eller være opptatt med noe annet. Jeg bare så på den. Et minne jeg nok kommer til å ta med meg for alltid. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg var ferdig på jobb i dag, var planen egentlig bare å kjøre hjem, slik som jeg alltid gjør, spise mat og legge meg. Jeg kjente kvalmen komme snikende mens jeg kjørte hjem. Den kvalmen jeg har lært å kjenne som “altfor lite mat og søvn”-kvalme. Jeg ville bare hjem, sove, og bli kvitt den. 

Det var ca 5 minutter til jeg var hjemme da jeg så den. Den store, røde solen på himmelen, over vannet. Jeg så den kun et lite glimt der jeg kjørte i 50 km/t. Jeg fikk smaken på mer. Det var så spesielt og sånt som jeg sjelden får muligheten til å se. 

Det endte opp med at jeg kjørte rundt hele Lillestrøm, og litt videre også, for å finne solen igjen. Det jeg egentlig trengte var en stor åker uten trær og hus, slik at jeg kunne få se den ordentlig. Alle bygningene rundt om ødela virkelig for utsikten. Jeg fant den til slutt, etter å ha kjørt langt bort fra dit jeg egentlig skulle, bak noen trær på andre siden av en åker. Det var tidlig på morgenen en søndag, nesten ikke en sjæl var ute. Jeg stoppet bilen langs veien og tok innover meg den nydelige fargen og hele følelsen jeg fikk av å sitte der tidlig på morgenen, i bilen, alene. Jeg satte pris på den nydelige naturen og alt det som er vakkert med det naturlige.

Til slutt var jeg fornøyd, vendte snuta hjemover igjen, mot sengen som ventet på meg, slik at hjernen min endelig kunne få slappe av litt den også.

Nå er det lenge siden jeg har vært her. Det går ikke så mye på skrivelyst og skrivesperre, heller motivasjon og tid. Den lille motivasjonen jeg trengte akkurat nå fikk jeg av en venninne som sendte en melding om at hun savnet bloggen min. Det var utrolig hyggelig å høre og jeg kjente at det som de siste dagene har føltes som ork og noe jeg ikke har giddet å ta meg tid til, plutselig var noe jeg savnet. Etter den lille pausen var det så godt å sette seg ned å skrive igjen. Jeg får faktisk litt sommerfugler i magen og et smil om munnen her jeg sitter i sengen og hendene flyr over tastaturet. 

Jeg føler at jeg burde sovet mer etter nattevakten. Vakten som var så forferdelig at jeg trengte å prate med pappa om det før jeg kunne legge meg. Det var en natt med absolutt null tid til pauser. Du kan tenke deg 10 timer jobb, midt på natten, uten tid til å sette seg ned eller spise. Da de siste timene begynte å nærme seg før jeg kunne dra hjem, dunket hodet verre enn noen gang. Jeg visste at det var fordi jeg var uendelig sliten og hadde brukt opp all energien min. Jeg overlot mye mer av nattens gjøremål til dagvaktene, enn jeg var komfortabel med. Samtidig satt jeg 15 min overtid, holdt på å sovne i stolen der jeg godkjente de siste dokumentene, og jeg hadde faktisk prøvd på de blodprøvene. Det var bare ikke min natt.

Vi gikk rundt og himlet med øynene til hverandre hele natten og kom med den samme setningen flere ganger – “selvfølgelig måtte det skje i natt”. For det var mer enn det faktum at vi var 3 sykepleiere på 27 pasienter hvor flere av dem var kjempe dårlige, som gjorde natten til det jeg endte opp med å kalle “forferdelig” da jeg kom hjem. Det var skuffer som stengte seg og som ikke kunne åpnes, ting som datt i bakken, antibiotikaglass som var knust… Ting jeg aldri har opplevd før en gang. Det føltes som at om det kunne gå galt, så gjorde det det. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Pappa fikk snudd litt om på tankene mine. Han sa “dette var egentlig en veldig suksessfull natt. Tenk på alt dere klarte med de få ressursene dere hadde. Alt dere fikk til og alle pasientene som fikk den hjelpen de skulle på grunn av dere. Dere gjorde alt riktig, og du kan være stolt av at dere kom ut av den vakten etter å ha klart å faktisk hjelpe de som trengte det.” Det han sa er sant. Jeg er litt stolt over at vi fikk til alt vi gjorde, og selv om det var så mange dårlige, så karte vi å hjelpe dem.

Okay, jeg kan ikke selv forstå hvor deilig det faktisk var å skrive igjen. Jeg visste ikke hvor mye jeg har savnet det. Jeg føler nå at skrivingen er noe jeg burde ta meg tid til ikke for lesertallene, men for den terapien det er. Fordi jeg elsker denne lille platformen som jeg har laget, som er min. Det eneste stedet jeg kan si akkurat hva jeg vil, og ingen kan stoppe meg. 

Jeg har ikke turt å se på lesertallene på flere dager, og tenker at jeg skal vente med det – jeg tviler på at det kommer til å gi meg noen god følelse å sjekke. Det er uansett ikke det som teller. Fra nå av skal jeg skrive for meg selv, slik som jeg gjorde tidligere. 

Takk til dere som fortsatt klikker dere innom, selv om jeg har vært litt fraværende. Velkommen til dere som er nye. Nå skal jeg straks lage middag og fortsette det netflixmaratonet som jeg har holdt gående de siste dagene. 

Vi snakkes senere

I går var ryggen bra, i dag begynner den å tulle litt igjen. Jeg orker seriøst ikke dette. Jeg blir redd for å bevege meg, redd for å gjøre en bevegelse eller noe som kan ødelegge alt. Vil ikke at det skal bli verre enn det er. Samtidig orker jeg ikke å ligge inne hele dagen i frykt heller (Tror heller ikke det er det beste for å bli bedre). Det handler nok mer om å ta det rolig og bruke gode sko.

I kveld er det innflytningsfest hos ei venninne, det gleder jeg meg til. Selv om jeg har litt vondt i ryggen, så tenker jeg at det er det samme å sitte her hjemme som å sitte der. Eller, det er jo ikke det samme med tanke på det sosiale og er jo også derfor jeg vil dra. Det virker så koselig å ta en tur bort – vond rygg eller ei. Jeg må bare passe på, og være bevisst på, at jeg ikke skal kjøre på for hardt. Det blir et par glass vin og generelt en rolig kveld. Med joggesko på beina og godt humør så skal jeg kose meg masse!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Kjenner jeg ble veldig usikker på valget av lipgloss. Den så søren meg ikke fin ut i svart/hvitt en gang.. Oh well, blekner vel i løpet av kvelden håper jeg. 

Vi snakkes senere 

Licensed from: WolfBlur pixabay.com

Denne dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Da jeg kom hjem fra jobben i går hadde jeg ganske vondt i ryggen. Det var mer vondt enn jeg har hatt på lenge, men jeg tenkte at det helt sikkert kom til å gå over i løpet av natten. 

Det ble ikke bedre. Om noe så ble alt bare verre og verre utover kvelden og natten. Jeg brukte sikkert et minutt på å snu meg i sengen hver gang. Det tok for det første lang tid å manne meg opp til å skulle gjøre det, og deretter tok det lang tid for å prøve å gjøre det så lite smertefullt som mulig. 

Det ble lite søvn, men før jeg bestemte meg for å ikke dra på jobb gjorde jeg et siste forsøk. Jeg skulle prøve å stå opp og gå litt rundt for å se om det løsnet litt. 

Det jeg husker fra opplevelsen av å stå opp på morgenen er tårer, smerter og noen intense skjelvinger som gjorde jeg var redd jeg skulle miste glasset jeg holdt i hånden. Tennene hakket verre enn noensinne, og alt skalv fra topp til tå. Jeg husker en desperat leting etter smertestillende som kunne roe ting ned. Heldigvis har jeg noe litt sterkere enn paracet liggende etter at jeg hadde prolaps i fjor. 

Det er kanskje unødvendig å si, men det ble ikke noe jobb på meg i dag. Ikke fikk jeg dratt på trening med Nora heller, noe jeg skjønte at ikke kom til å skje allerede i går. 

Etter jeg tok smertestillende og sov noen timer, så ble smertene veldig mye bedre. Nå er de nesten borte, noe som er helt sinnsykt deilig. Jeg aner ikke hva det kom av, men mest sannsynlig var det en låsning av noe slag. Jeg er uendelig takknemlig for at ting nesten er helt bra igjen nå, og at jeg endelig kan reise meg fra sofaen uten problemer. I morgen skal alt tilbake til normalen og jeg skal på jobb igjen!

Jeg elsker virkelig høsten. Jeg elsker i hvert fall den delen av høsten når bladene på trærne skifter farge, lufta blir kaldere og man kan kjenne vinteren komme krypende. Jeg er derimot ikke så glad i den perioden hvor det er iskaldt på morgenen, og kjempe varmt på dagen. Hva i all verden skal man ha på seg da? 

I dag skulle jeg egentlig trene med Nora, men det ble avlyst. Jeg hadde allerede tatt på meg treningsklærne, men klarte ikke å komme meg ut av huset og til treningssenteret. Jeg var egentlig veldig lite motivert i utgangspunktet, og da den eneste personen som kunne gjøre at jeg dro ikke skulle være med lenger, så ble jeg heller liggende i sengen. Jeg tok et par øvelser på soveromsgulvet, tok meg en dusj og la meg i sengen. Etter få minutter kjente jeg at det var bortkastet å bruke dagen på å halvsove i den oppredde sengen min, så da tok jeg beina fatt og tok meg heller en tur ut. 

Det er så nydelig ute, så jeg tok like gjerne noen bilder da jeg først hadde begitt meg ut på det lille eventyret i nærområdet. 

Det ble en fin tur og et deilig avbrekk. Det føles også mye bedre å fortsette resten av dagen, inne på jobb, da jeg vet at jeg har vært litt ute og fått litt frisk luft i hvert fall.

Heei og god dag! 

I går fikk jeg et plutselig innfall – jeg vil få en instavennlig instagram. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Spørsmålet ble: Hva er en instavennlig instagram, og hvordan skal jeg få til det? 

For det første tror jeg instavennlig går på at det skal være pent å se på. Det skal ha fine, duse farger, alt skal henge sammen, en rød tråd altså, og det skal være ryddig. Tidligere har jeg bare postet det jeg ville, og det har vært greit. Da jeg gikk inn for å gjøre instagramen min instavennlig måtte jeg fjerne en del bilder. Bilder som jeg la ut i 2012 for eksempel, som egentlig ikke var vits i å ha der – jeg blar meg jo aldri tilbake og ser på dem uansett. 

Jeg hadde ikke lyst til å slette bildene slik at de ble borte for godt. Det er jo litt gøy å se utviklingen både på bildekvalitet og hvordan jeg har gått fra en 16 år gammel jente, til en 22 år gammel jente/kvinne. Instagram har en genial ting som heter arkiv. Jeg vet at ei annen venninne, som tenker å gjøre det samme som meg, slettet de 3 bildene hun hadde fra før. Hun tok screenshot av hvem som hadde likt slik at hun kunne gå tilbake å finne det. Det funker jo å gjøre det på den måten, men det er litt tungvint. 

Jeg fant ut av arkiveringsfunksjonen da jeg gjorde det slutt med eksen. Jeg ønsket ikke å slette bildene da de representerer en tid i livet mitt som på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Samtidig ønsket jeg ikke å ha dem synlig å ha bilder hvor jeg holder rundt eksen, samtidig som jeg ikke selv ønsket å se de bildene hver gang jeg gikk inn på instagramen min. I stedet for å slette, arkiverte jeg dem slik at jeg selv kan gå tilbake og se på bildene, samt se hvem som har likt, men at de ble borte fra feeden min. 

Så her har du det altså. Gå inn på bildet -> trykk på pila oppe til høyre (Edit: Nop, trykk på de tre prikkene oppe til høyre) -> trykk arkiver. For å finne bildene igjen går du tilbake på “hjem skjermen” -> trykk på pila øverst til venstre og der har du alle de arkiverte bildene med tilhørende kommentarer og likes. 

Nå som jeg har tatt bort de eldste bildene, med blant annet dårligst kvalitet, har jeg en litt cleanere instafeed. Da er det bare å ta bilder, og redigere i vei, for å bygge den opp igjen til å bli sånn som jeg vil ha den.

Jeg har også lastet ned en app som heter “planner”. Der kan jeg planlegge hva jeg tenker å legge ut, bytte plass på bilder som ikke er postet enda slik at jeg kan se hva som passer hvor, og generelt holde styr på bildene jeg ønsker å bruke. Det er absolutt å anbefale om du tenker å begynne med en mer målrettet Instagramkonto. 

I starten blir nok feeden litt enkel, og kanskje også litt kjedelig. Det er nemlig det letteste. Etterhvert som jeg får teknikken litt inn, kan jeg begynne å ha litt mer farger, blant annet. 

Hvis du vil følge min utvikling som “instagrammer”, er det bare å trykke på linken under. 

Hvor lenge jeg kommer til å holde på, og hvor lenge jeg klarer å være seriøs med dette, blir spennende å se. Foreløpig synes jeg i hvert fall det er veldig gøy å holde på. 

Helt til slutt vil jeg bare nevne at jeg vet at bilder, selfies, instagram og utseende ikke er spesielt viktig. Dette gjør jeg som en hobby og noe som kan være gøy å drive på med i fritiden. Man må være kreativ og jobbe for at det skal bli bra, noe jeg har lyst til å prøve ut. Dette er altså bare for gøy og ikke noe mer enn det. 

Instagram rebekkaconstance

Å stå opp i dag var hardt! Selv om planen var å komme seg opp og ut innen klokken halv ett, ble jeg liggende i sengen 3 timer til. Det var så vidt jeg orket å re opp sengen. Det var i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle kle på meg mer enn jeg absolutt måtte, så valget falt på en pysjbukse og en gammel, stygg, grønn t-skjorte som jeg kun bruker innenfor husets fire vegger.

Da jeg stod opp så bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg trene så sånn måtte det bli. Det er en uke siden jeg gjorde noen ting fysisk, annet enn å gå de få meterne inne på jobb, så det var på tide. Jeg har vært så sliten de siste dagene, noe som har vært hovedgrunnen til at jeg har tatt det rolig. Det ble en halvtimes økt, hvor jeg holdt på og sovne mellom settene. Spesielt da jeg tok sit-ups, og jeg ble liggende på gulvet i pausene, var det vanskelig å motivere seg til å fortsette. Øynene var så veldig tunge og kroppen var så sliten at jeg fort skjønte at det kom til å bli lite effektivt om jeg holdt på lenger. Jeg pakket derfor med meg veska, og vannflasken som det på mystisk vis har blitt hull i, og dro hjem. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vel hjemme ble det en rask dusj, for deretter å ta på en joggebukse, og løs t-skjorte, før jeg lagde litt te. “Harry Potter” boka som jeg leser for øyeblikket ble funnet frem, og jeg satt meg godt til rette i sengen. Egentlig utrolig deilig og bruke lørdagen på denne måten. Jeg er virkelig sliten, så å pushe meg noe mer tror jeg hadde gitt lite resultat. Ikke hadde jeg vært noe spesielt morsom å være sammen med i dag heller, så en dag alene på rommet har passet midt i blinken. 

I kveld er det meg, pappa og broren min som er hjemme. Mamma og Hannah har reist til New York som var en konfirmasjonsgave. Fy søren som jeg skulle ønske jeg kunne blitt med dem. I stedet sitter jeg hjemme og veksler mellom å lese “Harry Potter” og se på “ex on the beach”. Det er jo nesten det samme som å reise til New York…

Håper alle får en fin lørdagskveld enten du er hjemme, skal på fest eller sitter på flyet til andre spennende land. Jeg skal bruke lørdagskvelden på å kose meg litt ekstra og fokusere på å gjøre akkurat det jeg ønsker – det er akkurat det jeg trenger nå.

Licensed from: PublicDomainPictures pixabay.com  
Det er litt sånn her jeg føler meg akkurat nå

Jeg våknet med følelsen av at det var noe jeg skulle gjøre, eller et sted jeg skulle vært. Det første jeg tenkte på var LA, og at jeg burde vært i California i stedet for Norge, noe som ikke gir noen som helst mening i det hele tatt. Jeg har ikke planlagt å reise til utlandet i den nærmeste fremtid, og i hvert fall ikke så langt som til Los Angeles. Jeg skal reise neste år, men det er jo lenge til.

Selv om det er en stund siden jeg våkner, sitter jeg fortsatt med følelsen av at jeg har glemt noe. At det er noe stort eller viktig jeg skulle bruke dagen på i dag, men så kan jeg ikke komme på hva det kan være. Det eneste jeg kan komme på å ha planlagt i dag er ingenting. Absolutt ingenting har jeg planlagt å gjøre (som jeg kan huske akkurat her jeg sitter nå da). Det er ingen jeg skal møte, jeg har fri fra jobb (for det har jeg trippel sjekket), og det er ingen steder jeg burde vært. Jeg får satse på at det er noe sannhet i at “hvis du glemmer noe, så var det sikkert ikke så viktig”. Jeg har ikke helt troen på at dette alltid er regelen da jeg faktisk glemte konfirmasjonen til søsteren min og begynte å planlegge hyttetur den helgen i stedet. Det var ikke før mamma fortalte meg at jeg ikke kunne reise, pga konfirmasjonen, at jeg kom på det. Jeg vil tørre å påstå at konfirmasjonen hennes var ganske viktig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Uansett, jeg får jobbe litt for å komme på det, evt bare klare å legge det helt fra meg. Det er bare skikkelig, skikkelig ekkelt å ha denne følelsen.

Instagram rebekkaconstance

Solen sved i øynene mine som var blitt vant til det dempede lyset på avdelingen. Frostrøyken kom frem for hvert pust. Det føltes veldig som vinter.

Jeg trodde ikke jeg var trøtt. Jeg var faktisk redd for at jeg ikke skulle sovne da jeg kom hjem. Idet jeg satt meg inn i bilen og fikk skrudd på litt varme, kjente jeg derimot hvor tunge øyelokkene egentlig var.  Det var ikke fare for at jeg skulle sovne bak rattet, men det var heller ikke noen reell fare for at jeg ikke skulle få sove noen timer når jeg kom hjem.

Jeg har alltid syntes det er veldig spesielt å dra hjem fra jobb etter nattevakt. De aller fleste er på vei til en ny dag, jeg er på vei til sengen. Mennesker jeg møtte bare noen timer tidligere, kommer tilbake for dagvakt. De har allerede vært hjemme og sovet. Jeg har jobbet. 

De siste 3 døgnene har gått helt i surr og det er vanskelig å holde track på hvilken dag det er. Hvilken dato det er, har jeg gitt helt opp. Det ligger mellom 26.-28. september vet jeg, men når det var hva aner jeg ikke. Jeg husker bare å ha skrevet de datoene på  diverse antibiotikaer jeg har hengt opp. Jeg har vært med på døgnskiftene de siste to nettene. I går var plutselig i forrigårs og i dag var plutselig i går. Når går grensen? Vanligvis går den der jeg sover. Før søvn er det i dag, etter søvn er det i går. Når jeg legger meg kl. 9 på morgenen funker derimot ikke det helt. Midnatt ble satt som vendepunktet, noe som sikkert også er mest riktig.

Jeg har sovet noen timer på dagen. Det ble ikke så mange som jeg kanskje kunne ønsket, men ettersom jeg har snudd døgnet ganske greit, så er det nok bare bra at jeg er trøtt i kveld. Det blir helt sikkert vanskelig nok å sovne uansett.

Instagram rebekkaconstance

I dag ble en mer fullstappet dag enn jeg hadde forventet. Det hele startet med en melding fra Maiken som akkurat hadde kommet hjem fra Hawaii. Hun lurte på om jeg ville komme bort en tur, det kunne jeg selvsagt ikke si nei til. Hun har vært borte i 3 uker, så det føltes som en liten evighet siden sist. Må si jeg blir litt jealous over den turen hun har hatt. Jeg kunne trengt en sånn selv. 

Vi var sammen store deler av dagen, og da jeg til slutt kom hjem var det bare å starte på middagen som jeg hadd lovet mamma at jeg skulle lage. Middagen ble halvferdig før jeg ble hentet av Nora siden vi skulle på kino. Mamma endte opp med å lage resten av middagen selv. Oops… 

Vi så “når jeg faller”. En utrolig sterk film om det å komme ut fra rusavhengighet når det telles som mest. Da filmen var over, tittet jeg bort på Nora og så gjennom tårene i øynene mine at hun også gråt. Jeg har virkelig blitt så sippete når det kommer til sånt. Før felte jeg kanskje noen tårer noen ganger, nå sitter jeg og hulker for meg selv mens jeg ser film alene på rommet. Min fremtidige kjæreste kommer til å måtte takle mye tårer altså.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det var kun oss og én person til i hele salen. Egentlig litt digg!

Det er i hvert fall en film jeg anbefaler om du er ute etter noe meningsfullt og ekte. Den har absolutt ikke mye action, og kunne i teorien blitt veldig kjedelig, men problemstillingen er så aktuell og fremførelsen er så genuin at jeg synes det ble veldig bra. Det var heller ikke noen spesielt kjente norske skuespillere, noe som er et stort pluss i boken hos meg. Jeg er så lei av å se alle de samme skuespillerene i alle norske filmer. Det er på tide med litt utbyttinger! Det er faktisk den største grunnen til at jeg ikke ser norske filmer, det at alle folkene er de samme. 

Det har vært en veldig bra dag, men nå er jeg utrolig sliten og klar for å legge meg snart. Øyelokkene er tunge og kroppen er så sliten at den verker. 

God natt!

Instagram rebekkaconstance