Da jeg ble singel var jeg tidlig bestemt på at jeg skulle laste ned tinder. Jeg hadde vært på én tinderdate tidligere. Daten gikk så som så, jeg følte ikke kjemien helt, men det var koselig. Det var også spennende å møte en ny person som jeg ikke kjente. En person jeg kanskje kunne bli interessert i. En situasjon som kanskje kunne føre til noe mer. Kort tid etter den daten fikk jeg meg kjæreste og tinder ble sletta og glemt. 

Jeg har nå swipet litt til og fra de siste månedene. Jeg har vært på én tinderdate som ikke akkurat ga meg håp om at nettdating fungerer. Jeg har matchet med en del personer der jeg fort skjønner at det ikke kommer til å funke. Det kan være alt fra at de spiller spill og leker kostbare, til at de rett og slett ikke klarer å holde en samtale gående.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det er noen som innimellom virker ordentlige. Disse personene matcher jeg aldri med. Jeg har faktisk ikke, til denne dag, matchet med en jeg virkelig synes virket interessant. Haha og mens jeg skriver dette kommer realiteten om hvor trist det faktisk er. Om det er noe med min profil, om de bare ikke er interessert eller om de faktisk ikke er særlig aktive, vet jeg ikke. Det er i hvert fall en skikkelig knekk på selvtilliten. De gangene jeg tenker “oh well, det er verdt et forsøk” og swiper til høyre selv om førsteinntrykket ikke var helt som det burde, ender det ofte opp ganske mislykket.

Etter å ha gjort flere genuine forsøk på å bli kjent med personer, overrasker det meg at det finnes så mye rart. Folk som prøver å spille spill for å virke mer interessante. Gutter som later som de er noe de tydeligvis ikke er, eller de som rett og slett spiller på penger og håper på napp på den måten. Jeg blir rent stresset over hvor mange som virker så lite sjarmerende. Ikke misforstå, jeg sier ikke at alle på tinder er helt forferdelige. Det er absolutt noe for enhver smak. Jeg dømmer heller ikke folk som er på tinder, jeg er jo det selv. Samtidig synes jeg bare det er så kjipt at det skal være så vanskelig å finne noen jeg kunne vært interessert i å møte.

Da jeg var i Trondheim noen uker tilbake, var jeg på en fest med vennene til ei venninne og kjæresten hennes. Jeg endte opp med å sitte å swipe sammen med en av vennene deres. Han hadde kjæreste, men synes det var gøy å prøve å finne noe til meg. Vi satt sikkert over en halvtime med kontinuerlig swiping og absolutt alle gikk til venstre. Han var selv overrasket over hvor få som virket nogenlunde normale, og syntes vel ikke det var så veldig imponerende hva jeg hadde å velge i. 

Jeg har ikke hast med å finne noen, jeg har det bra i mitt eget selskap og nyter tiden som singel. Samtidig hadde det vært litt koselig å ha noen å dele søndagskveldene med. Noen som kunne gitt litt sommerfugler i magen og som jeg kunne pratet med når jeg kjeder meg.

Jeg har hørt at om du leter så finner du aldri noen. Derfor leter jeg ikke. Neida, jeg bare titter litt. 

Etter en uke med altfor lite søvn, føles det som hele døgnrytmen min er ødelagt. Vanligvis skjer det når jeg har fri og legger meg sent og står opp tidlig. Denne uken har jeg derimot lagt meg relativt tidlig, og stått opp enda tidligere. Jeg har sett frem til denne helgen, og muligheten til å sove lenge, siden mandag morgen. Det var bare å holde ut, så skulle jeg ta igjen alt det tapte.

I går gikk det ikke som jeg hadde håpet. Jeg har ligget på samme måte i sengen i sikkert 10 år – halvveis på siden med en fot innenfor dynen og den andre utenfor. Plutselig, i går, føltes alt så veldig ukomfortabelt. Det gjorde vondt overalt i kroppen. Armene, nakken og bena lå aldri slik de skulle. Jeg vrei meg hvert andre sekund, prøvde å skru på lyset, sette meg opp og legge meg igjen. Ingenting funket. Jeg fikk til slutt sove, men tanken på at jeg kanskje måtte ligge sånn helt til morgenen, var tilstede.  

Planen i dag er å få lagt ut sykepleiebøkene mine til salgs. Jeg har tenkt på det så lenge. Jeg har en liten haug med bøker på skrivebordet mitt som jeg aldri kommer til å åpne igjen. Den ene boken som jeg faktisk kunne vurdert å lese igjen senere, den største og dyreste i hele pensumet, har jeg selvfølgelig mistet. Så da tenker jeg at jeg like gjerne kan selge alt jeg har, det må være noen som setter pris på det der ute. De fleste bøkene er veldig pent brukt. Noen av dem er så vidt åpnet. Så satser jeg på at det er noen der ute som er like meg – venter med å kjøpe bøker helt til siste mulighet. 

Jeg tror kanskje jeg skal prøve å få rydda litt på dette roterommet også. Det går skikkelig i perioder. Når det først er ryddig så holder det seg gjerne sånn en stund. Problemet er at det er det samme om det er rotete. Jeg blir så vant til det at det ikke haster spesielt for å få gjort noe med det. Jeg synes jo selv også at rommet er mye koseligere når det er ryddig. Det skal jeg få ordnet nå. Søndag er en perfekt dag for sånne småting som må gjøres!

Det er snart skolestart. For noen er det kanskje allerede i gang? Jeg har mistet helt styr på alle datoer og tider som har med skolen og gjøre, noe jeg hadde full kontroll på for et år siden. I fjor på denne tiden satt jeg sikkert spent og ventet på første skoledag. Det lå an til å bli et veldig spennende år, med to store oppgaver foran meg – utveksling og bachelor. Det viste seg å bli et av de mest innholdsrike årene i mitt liv også. I hvert fall hvis vi regner fra da til nå. Jeg har ikke telling på hvor mange første- og siste- jeg har hatt dette året. Det er alt fra bachelorskriving, besøke nye land og møte nye mennesker.

Jeg ser også en sinnsykt stor endring i meg selv. En endring mot det positive. En endring mot selvtillit og god selvfølelse. Jeg er gladere nå enn jeg var på denne tiden for et år siden. Jeg har mer selvtillit, mer troen på meg selv, og flere støttende venner.  Jeg setter så utrolig stor pris på alle som har kommet inn i livet mitt det siste året, og selvfølgelig alle som har vært med fra tidligere. Det er bare så mye som er blitt bedre, og en så stor forandring, at jeg blir litt overveldet av å tenke på det. Ikke minst har jeg gått fra å være student, til å bli en ferdigutdannet sykepleier.

Jeg fikk akkurat en snap av Nora. Hun sitter på toget på vei inn mot Oslo. Skolen hennes har andre dag av fadderuken nå. Planen for kvelden er konsert – de vet bare ikke hvem som holder den.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg misunner henne her jeg ligger dødssliten i sengen etter en lang dag på jobb. Eller, det er helt feil å bruke det ordet. Jeg unner henne det skikkelig, jeg skulle bare ønske at jeg også var der. Jeg savner å være student. Det er et helt spesielt samhold mellom studentene. Det står (som oftest) ikke om liv og død de dagene man er på skolen heller, slik som jeg ofte føler det gjør på jobben. Jeg tenker i hvert fall en del på det. På en annen side kan man dra på skolen og halvsove hele dagen, uten at noen nødvendigvis merker det. Man trenger altså ikke å få så veldig mye ut av dagen, selv om man er på skolen. Det går ikke an på jobb. Ikke på min jobb i hvert fall. I tillegg til at det nesten alltid er noe å gjøre, er det masse mennesker rundt som er aktive og som ofte trenger hjelp. I tillegg skjer det også ofte ting som får meg til å reflektere litt ekstra over hvor skjørt livet er. Jeg møter personer, eller opplever hendelser, som minner meg på å ta vare på øyeblikkene og nyte alt jeg kan, og alt jeg har, nå. De øyeblikkene setter jeg uendelig stor pris på. De øyeblikkene hadde jeg ikke nødvendigvis fått om jeg var student.

Det er tre måneder siden jeg var student. Altså, kun tre måneder som jeg ikke har gått på skole. Det er som en litt lang sommerferie det. Jeg har ikke kjent ordentlig på voksenlivet en gang, og her sitter jeg og tenker tilbake… 

OK, ferdig med det nå. Jeg unner alle studenter, som har første skoledag rundt disse tider, å ha en fantastisk tid fremover. Jeg unner også alle som, på lik linje med meg, ikke skal starte på skolen igjen, å ha en utrolig bra jobbdag i morgen og dagen etter det (og dagen etter det igjen, og dagen etter det igjen…).

Vi snakkes