Allerede før jeg hadde stått opp, før jeg i det hele tatt hadde tatt opp rullegardinen og tittet ut av vinduet, så visste jeg at det hadde snødd i natt. Jeg visste at snøen hadde lagt seg som et hvitt teppe over landskapet, i hvert fall landskapet i nærheten av her jeg bor. Hvordan jeg visste det? Det var enkelt og greit diverse sosiale medier som inneholdt lite annet. Det er som jeg sa til en kompis – den første snøen hvert år blir alltid veldig godt dokumentert.

Jeg kjente at jeg begynte å glede meg. Glede meg til varm kakao under teppet, julepynt og julaften… så kom jeg på at jeg aldri egentlig drikker kakao under teppet i sofaen og på julaften skal jeg jobbe, men jula kommer allikevel og jeg skal nyte den på best mulig måte uavhengig av jobb. Jeg elsker julen, har alltid gjort det, og i år skal ikke bli noe annerledes (annet enn at julemiddagen nytes på jobb). 

Det er litt trist å vite at jeg ikke skal være hjemme med familien, sitte rundt bordet i stua med finstasen på. Jeg er ikke spesielt glad i julemat, ikke sånn egentlig. Det er det sosiale jeg liker. De tradisjonene vi har her hjemme med kirke og juletre. Selv om det er utrolig kjipt å ikke tilbringe julen med familien, så vet jeg at jobben jeg gjør den dagen er viktigere enn noen gang. Jeg vet at om det er kjipt for meg å være der, jeg som i tillegg får dobbel lønn for å jobbe på en rød dag, så er det veldig trist for de som ikke har noe valg. De som må ligge i sengene sine og som er så syke at de ikke kan få permisjon den dagen for å nyte festen med familien. Mine tanker går til dem, og plutselig blir alt mye lettere. Jeg får motivasjon til å gjøre den dagen så koselig som mulig for alle mine kollegaer som deler den vakten med meg, og spesielt for alle pasientene som ikke har mulighet til å være noe annet sted. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi skal få det koselig den dagen, det er jeg fast bestemt på. Jeg håper bare snøen holder helt til da. 

Jeg gikk ut av rommet 12:15 etter en god time i sengen med netflix og restene fra lørdagens godteri. Huset var helt tomt, og uten å reflektere over hvilken dag det var, var jeg nesten på vei til å ringe mamma for å høre hvor i all verden hele familien befant seg klokken 12 på dagen. Det første som slo meg var at kanskje søsteren min hadde en håndballkamp og at de alle var der. Det andre som slo meg var at det var mandag og at alle var på skole og jobb. Sånn kan det gå når man jobber turnus, ikke alltid like lett å følge med på hvilken dag det er. Jeg tenker ofte over at hvis jeg hadde besvimt, og våknet igjen, på åpen gate og noen skulle spurt meg hvilken dag og måned det var for å sjekke om alt stod bra til, så er jeg ikke sikker på at de hadde blitt så veldig beroliget. Om det i hvert er én ting jeg vet så er det at det er oktober (sånn ca 90% av tiden i hvert fall).

Dagen gikk fra forvirring til stress. Jeg hadde ligget altfor lenge i sengen på morgenen, og hadde plutselig litt dårlig tid før jeg skulle møte Malin. Jeg tenker på før da jeg våknet av meg selv kl. 9 hver morgen – må si jeg savner det. Nå er jeg like trøtt om jeg våkner 9 eller 12. Det er kjempe slitsom å aldri føle seg uthvilt. Jeg hater å være trøtt, men jeg misliker nesten like mye å sove bort hele dagen. 

Jeg rakk i hvert fall å både sminke meg og spise før jeg ble hentet kvart over ett. Det ble en utrolig koselig dag som faktisk gikk over all forventning. Det har jo vært en grunn til at jeg har sovet så lenge i det siste, jeg har rett og slett hatt mangel på søvn. Jeg var derfor veldig redd for at det skulle bli et problem i dag og at jeg ikke skulle klare å kose meg. Sånn ble det ikke. Jeg kjente nesten ikke på at jeg var sliten i det hele tatt mens vi var sammen, jeg fikk rett og slett litt mer energi av det. Praten gikk så lett, og jeg blir stadig overrasket over hvor like vi er. Malin må være en av de minst dømmende personene jeg kjenner, noe som er veldig deilig. Jeg setter så utrolig pris på å ha en sånn venninne som jeg kan si absolutt alt til, til og med de tingene som i det vanlige samfunnet er veldig lite akseptert å si. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette har vært en kjempe hyggelig helg. Selv om jeg fortsatt kjenner at jeg er litt manko på søvn, så er jeg klar til å møte en uke med jobb. Endelig en uke uten nattevakter, noe som forhåpentligvis kan hjelpe på trøttheten etterhvert (selv om de to nattevaktene neste uke sikkert klarer å ødelegge det igjen). 

Kvelden i går var utrolig koselig!

Vi lagde hjemmelaget pizza, hørte på musikk og drakk vin. Ikke noe film som rullet på skjermen, kun oss to og gode samtaler. Praten gikk lett, og det var en meget behagelig kveld. Det endte med at begge lå i sofaen, beina på hver sin side, mens vi pratet om alt som kan komme i fremtiden, og opplevelser fra fortiden. Jeg har de siste to dagene hatt to sånne kvelder. Det har vært møter med venninner jeg egentlig ikke har vært så mye med, men som har vært kjempe koselige. Jeg har kjent på en ro når jeg har vært der, og ser frem til flere sånne kvelder/dager fremover. Det trenger liksom ikke alltid være kjempe planlagt og kalles jentekveld. Noen ganger passer det å bare møtes. Bare det å sitte i sofaen sammen og være to i stedet for en. 

Jeg tenker på den dagen jeg flytter ut, da jeg bor helt alene. Det er da jeg må være flink til å møte mennesker på den måten. Ikke legge for mye i det, bare være sammen. Jeg ser for meg at det kan bli litt mye meg om jeg ikke får besøk av noen andre innimellom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Altså, trenger ikke kaste bort penger på en kjevle når man har olivenolje.

I dag har jeg hatt friiii!

Selv om jeg egentlig har hatt mye fri i det siste, har jeg ikke fått utnyttet det slik jeg egentlig burde. Dagene har bestått av å ligge i sengen, synes synd på meg selv fordi jeg er så trøtt og sliten, og deretter legge meg. I dag har jeg derimot kommet meg opp og ut, og får faktisk møtt hele 3 forskjellige personer. 

Det hele startet med en tur til senteret med ei venninne. Jeg skulle ha både en bursdagsgave til i morgen og utstyr til halloween. Jeg skal på to halloween fester neste uke, så for en lite kreativ sjel må det øves før den tid. Det var derfor på høy tid å få kjøpt det. Mens jeg skriver dette kommer jeg på at jeg også må kjøpe noe jeg kan ha på meg… Aah må prøve å ikke la det bli som i konfirmasjonen til søsteren min da jeg løp rundt på senteret kvelden før festen fordi jeg ikke hadde fått rumpa i gir tidligere. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter senteret var jeg kjempe flink og kom meg på trening. Det var utrolig deilig å få brukt kroppen litt på den måten igjen. De siste tre ukene har jeg kun gått inn dørene på treningssenteret én gang. Det er veldig lite i forhold til hvor flink jeg var før det. Jeg skal derfor komme i gang med de gode rutinene igjen nå. Det er også alltid gøy å trene med Nora. Hun og jeg får til å pushe hverandre, ha en effektiv økt samtidig som det er gøy. Jeg hadde virkelig veldig godt av det. Bare den energien jeg får av treningen gjør at jeg må bli flinkere fremover. Det gjør en så stor forskjell.

Nå har jeg akkurat laget middag til familien. Siden jeg skal videre på jentekveld og spise hjemmelaget pizza, bare smakte jeg litt. Det ble pasta carbonara. I oppskriften stod det at en skulle bruke to egg. I det jeg knuste egg nummer to kom det hele to plommer ut. Jeg føler at lykken er på min side i dag, så satser på at jeg vinner i lotto i kveld. Jeg har allerede planlagt hvilken bil jeg skal kjøpe.
Baconet ble brent og eggene ble eggerøre (kanskje ikke så mye lykke allikevel), men resultatet ble ganske godt allikevel. 

Nå skal jeg komme meg videre til kveldens planer. Håper dere får en kjempe fin fredagskveld!

Jeg lå i sengen og tenkte på at jeg burde komme meg ut en tur. Selv om jeg skulle jobbe nattevakt, føltes det veldig trist og kjedelig å bare ligge i sengen hele dagen. Jeg så på klokken, den var ett. Jeg tenkte på at jeg burde i hvert fall komme meg ut av sengen og ta noen treningsøvelser for kjernemuskulaturen. Med tanke på ryggen min, er det veldig viktig. Jeg så for meg hvilke øvelser jeg skulle ta mens jeg klikket meg videre til neste episode på netflix.

Til slutt tok jeg tak. Herlighet hvor vanskelig det var. Jeg måtte bare bestemme meg, lukke PCen og komme meg ut av sengen. Den lille motivasjonen manglet, men jeg klarte å tvinge den frem på et eller annet vis. Jeg satt på musikk og begynte smått med litt treningsøvelser. Ikke mye, men nok til at jeg ble litt varm.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Deretter gikk jeg ut en tur.  

Jeg gikk ut døren og plutselig fikk jeg en skikkelig rar følelse. En følelse av å være helt alene i verden, men ikke på en negativ måte. Alt av mulige bekymringer og tanker jeg hadde, ble borte. I stedet så jeg på det rundt meg på en ny, veldig objektiv, måte. Husene langs veien var ikke mer enn det – tomme hus. Jeg gikk forbi en stor varebil hvor mannen i førersetet hadde åpnet døren og tørket den med et håndkle. Jeg registrerte det og tenkte på hvor rart det er at han lever sitt helt eget liv som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å bli en del av. Han hadde kanskje kone, barn… Kanskje han hadde kranglet med noen eller hadde kjærlighetssorg. Det gikk en dame forbi meg med hunden sin. Jeg så undrende på henne, og også her registrerte jeg kun at hun gikk. Det var som å observere alt utenfra, som at det egentlig ikke var virkelig. Alt bare var der, uten at jeg egentlig var en del av det. Trærne uten blader, og bladene uten trær. Dette var kun et sted jeg bevegde meg, der ingenting spilte noen rolle. Jeg innså at livet er skjørt, at plutselig på et øyeblikk kan livet endre seg. Det kan skje allerede rundt neste sving – vi vet aldri. 

Mens jeg gikk ble hele den følelsen av å observere verden utenfra, borte. Det gikk tilbake til normalt. Jeg aner ikke hva det var, og hvis man leter lenge nok kan man sikkert finne en diagnose på det også. Det spiller ingen rolle. Det var meget interessant for meg, og ga meg en ny giv til å leve livet slik jeg ønsker. Til å ikke være redd, ikke bekymre meg så mye. En giv til å tenke litt mindre “hva om” og “tenk hvis”, til å ta flere sjanser. Det går på disse små tingene i hverdagen som egentlig ikke spiller noen rolle. De skal jeg prøve å ikke bekymre meg så mye for slik at jeg kan nyte hverdagen enda litt mer. 

De siste ukene har gått så mye inn i hverandre, og dagene har føltes som en eneste stor klump. Det føles derfor rart å skulle dra på jobb i dag. Komme litt tilbake til hverdagen slik jeg pleier å ha det, samtidig som det i morgen er nattevakter på nytt og jeg igjen kommer til å få ødelagt døgnrytmen helt. 

Fra å aldri ha hatt nattevakter, til å ha dem hver eneste uke fremover føles veldig rart. Jeg ønsker ikke å sove hele dagen, men jeg ønsker heller ikke å komme på jobb uten å ha sovet. Å døgne er noe jeg likte å gjøre som ung. Etterhvert som årene går, selv om jeg ikke her skal påstå at 22 år er veldig lenge, så kjenner jeg at søvn blir viktigere og viktigere. Jeg fungerer ikke særlig godt med under 6 timers søvn. Det fører til en slitsom dag fulgt av en slitsom uke. Sover jeg dårlig én natt, er jeg gjerne trøtt resten av uka. Det er ganske upraktisk.

Haha jeg føler at dette ha blitt en dagbok om mine søvnvaner, det var ikke helt meningen. Det er bare slik at det er det livet består av for det meste i disse periodene. Jeg er konstant trøtt, sover mye lenger på morgenene enn jeg gjorde før, men er fortsatt mye trøttere. Jeg hater å være trøtt, jeg misliker sterkt å zone ut fra samtaler fordi hjernen ikke er helt med. Det føles litt håpløst for tiden, og å snu døgnet er enda fjernere. Det er virkelig så unødvendig å prøve å legge seg tidlig, når jeg vet at jeg uansett skal være oppe hele natten om en uke. 

I det siste har jeg hatt et lite problem – jeg er blitt så følsom. Eller, ikke egentlig følsom, jeg tar bare lett til tårene. Når jeg er ute i offentligheten ler jeg så jeg griner, når jeg er hjemme alene griner jeg så jeg hulker. Det kommer jo ikke helt uprovosert, da burde jeg ha fått sjekket det ut. Jeg bare hører på morsomme podcaster og ser på følsomme filmer. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er helt sjukt hvor rørt og trist jeg kan bli av TV. Jeg husker da jeg var liten og mamma gråt hver gang noen døde på film. Ikke skjønte jeg hvordan det var mulig å bli så påvirket av film. Egentlig synes jeg bare det hele var veldig kleint. I går, derimot, satt jeg alene på rommet mitt og så på “Lucifer”, en serie jeg har blitt helt hekta på og som jeg snart har sett ferdig. Med fare for å spoile for de som eventuelt ser på samme serie, så kan jeg si så mye som at noen døde. Jeg hulka og gråt, tårene rant i strie strømmer og jeg tenkte flere ganger på hvor glad jeg var for at det ikke var noen som kunne se meg. Det har blitt så ille at det ofte ikke bare er en tåre eller to som unnslipper. Det ser ofte ut som jeg har opplevd noe virkelig trist og traumatisk på ekte. Det er så sykt flaut, men jeg klarer ikke å slutte. Det bare skjer. Det verste er kino eller filmkvelder med venner. De fleste reagerer ikke så sterkt, så da er det ikke sjeldent jeg kan få et par bekymrete blikk.

Jeg har også funnet en podcast som jeg liker veldig godt. Jeg nevnte den også her om dagen, nemlig Harm og Hegseth. Til tider er det så morsomt at jeg ikke klarer å holde latteren inne. Det er ganske uheldig siden jeg som oftest hører på det når jeg er ute blant folk. Det er veldig sjeldent jeg sitter hjemme og hører på podcast. Det var ekstra flaut her om dagen da jeg satt på bussen. Det hadde satt seg en gutt ved siden av meg. Han var veldig ung. Plutselig sa de noe morsomt på podcasten, og selv om jeg prøvde hardt å holde latteren inne, klarte jeg ikke helt å hindre at hele kroppen ristet. Ikke nok med at jeg visste at han som satt ved sien av meg merket det, han snudde seg faktisk rundt og begynte å stirre på meg. Han stirret lenge. Jeg ble så pinlig berørt at jeg satte spotify på pause slik at jeg kunne ta meg sammen, og det var så vidt jeg turte å sette den på igjen. Det var heller ikke så artig den gangen jeg gikk inn i garderoben på jobb med verdens største smil. Jeg prøvde å se bort fra der folk stod, da det gjerne kom litt blikk min vei der jeg gikk.

Huff, jeg må nesten revurdere podcast og kanskje gå tilbake til å høre på musikk. Det blir ofte så pinlig, men så er det jo så gøy. Kanskje det er greit at folk stirrer litt. Så lenge jeg har det bra, så er vel det det viktigste

I det siste har jeg hatt skikkelig problemer med å sove. Ikke bare tar det lang tid før jeg blir trøtt, men selv når jeg er trøtt så vil jeg ikke legge meg. Jeg vil mye heller se på netflix eller lese bok hele natten. I dag har jeg virkelig fått kjenne på ettervirkningene av det. Siden jeg kun har jobbet 6 nattevakter de siste to ukene, har sene kvelder ikke akkurat vært et problem, det har faktisk vært å foretrekke. Jeg som egentlig er litt glad i å legge meg til å sove, skyr det nå. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, noe som endte opp med at jeg sov 3 timer i natt.

I dag hadde jeg første dagvakten på lenge, noe som betyr at det var første gang jeg stod opp tidlig, på lenge. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å legge meg i går, men så kom et ekstra problem – jeg fikk ikke sove. Jeg lå og vred meg i sengen i noen timer før jeg faktisk falt til ro og kunne ta turen inn i drømmeland. Jeg la meg allerede altfor sent, jeg hadde ingen timer å miste.

Kroppen strittet imot da vekkerklokken ringte 5:40, og det eneste som fikk meg opp var ren viljestyrke. Haha den viljestyrken som jeg så gjerne skulle hatt når jeg vil spise sunt eller trene.

Jeg var ganske nervøs for hvordan dagen kom til å bli. Jeg var redd for å ha ansvar, da det er så lenge siden sist. Jeg var redd for en hektisk vakt hvor jeg ble løpende frem og tilbake hele tiden. Begge disse tingene fikk jeg, og nå er jeg kjempe glad for det. Jeg koste meg skikkelig masse på jobb da jeg hadde bra folk rundt meg som var mer enn villig til å hjelpe. Jeg fikk gjort det jeg skulle, selv om det oppstod akutte situasjoner som trengte all min oppmerksomhet. Det hadde aldri gått uten mine fantastiske kollegaer. Jeg hadde såpass mye å gjøre at jeg ikke kjente noe spesielt på at jeg var trøtt, samtidig som jeg kunne ta meg en halvtimes lunsjpause. En helt perfekt dag, selv om jeg nå egentlig bare vil legge meg. 

Jeg må absolutt gjøre noe med denne lakenskrekken. Det tar seg sjeldent godt ut å gjespe midt i samtaler. I hvert fall ikke hvis det skjer hvert 5. minutt.

Licensed from: Free-Photos pixabay.com

Dagen i går var utrolig hyggelig. Jeg og ei venninne dro ut for å handle til oktoberfest som vi skal på, på fredag. Vi dro på den ene kostymebutikken vi vet om i området, og spurte der om de hadde det vi så etter. Vi fikk et hefte vi kunne bla igjennom for å titte på de forskjellige antrekkene. Planen var egentlig å dra derfra til et annet sted om ikke vi fant det vi lette etter, men utifra heftet å dømme hadde de alt det vi har sett rundt på nettet. Det var derfor tvilsomt at de hadde noe mer et annet sted.

Jeg skjønner nå at oktoberfest er en litt mindre kreativ versjon (altså, kreativ for deltagerne) av halloween. I hvert fall hvis man skal dømme på kostymene. Med mindre kreativ mener jeg at det kun er én type kostyme som gjelder, det er korte kjoler som nesten ikke går over rumpa. Enten det, eller så er de kjolene bare laget for folk som er 155cm høye – og det er i så fall ganske upraktisk. For en på 180cm var det i hvert fall lite å finne. 

Etter å ha lett igjennom katalogen, funnet den ene som vi syntes så grei ut (og som ikke så altfor kort ut), ba vi om å få se den. Jeg kunne nesten brukt den som genser. Jeg tror faktisk ikke den dekket halve bakpartiet mitt en gang. Jeg tror oktoberfest blir gøy, men vi fant fort ut at vi kunne klare oss uten de kostymene.

Siden vi ønsker å kle oss litt spesielt for anledningen bestemte vi oss heller for at vi kan bruke en rutete skjorte som vi har hjemme og flette håret. Hjemmesnekra og billig, og ikke minst – anstendig. 

Nå gleder jeg meg til en skikkelig fest på fredag. Vi trenger det begge to. God stemning, gode venner og godt å drikke. Ikke for mye å drikke så klart, bare sånn akkurat passe. 

Photo by Scott Warman on Unsplash

Plutselig i bilen på vei til jobb i går kom jeg til å tenke på at jeg ikke har hørt på musikk på kjempe lenge. I det siste har det kun gått i podcaster de gangene spotify har vært i bruk. Humorpodcaster med en lett tone og morsomheter er absolutt favoritten. Til nå har jeg kun funnet to podcaster som jeg liker: “Views” med David Dobrik og Jason Nash, og “Harm og Hegseth” med Vegard Harm og Morten Hegseth.

Første gang jeg hørte om Jason Nash var for litt over et år siden. Jeg var i praksis på barneavdelingen. Det var en ung gutt der, sikkert rundt 14-årsalderen. Han hadde brukket foten og lå kun i sengen og så på ipaden sin. En gang jeg kom inn på rommet hans spurte jeg hva han så på. Han fortalte meg at det var youtube og lurte på om jeg også pleide å se på det. På den tiden kjente jeg ikke til youtube som noe annet enn et sted for musikkvideoer og kattevideoer (som jeg faktisk aldri har skjønt poenget av). Haha sykt å tenke på egentlig, at jeg på den tiden så vidt visste hva youtube var – jeg var over 20 år!

Han fortalte meg at han så på noen amerikanske youtubere, og at hvis han skulle anbefale to som jeg kunne søke opp så var det Casey Neistat og Jason Nash. Jeg skrev opp navnene på mobilen min med en lovnad om å søke dem opp. Det gikk i glemmeboken i et par dager. Da jeg kom tilbake på praksis etter å ha hatt fri noen dager, var han ikke der lenger. Den kvelden dro jeg hjem og søkte opp navnene (som jeg selvfølgelig hadde stavet helt feil) på google. Jeg kom inn på en video, skjønte absolutt ingenting, slo den av og tenkte ikke på det igjen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I juli ble det slutt med kjæresten. Jeg som hadde brukt så mye tid med han, hadde plutselig veldig mye fritid uten planer. Youtube ble løsningen. Alle på min alder var på vei ut av youtube bobla på den tiden jeg bare akkurat hadde begynt. Da jeg aldri hadde visst hva jeg skulle lete etter, ble det sminkevideoer som valget falt på. De visste jeg fantes der ute, og der hadde jeg i hvert fall en bitteliten interesse. Sminkevideoer utviklet seg til vlogger og etterhvert ble jeg kjent med både Liza Koshy og David Dobrik. Et vloggerpar med en stor vennegjeng og masse kreativitet. I den vennegjengen er også Jason Nash. 

Plutselig har jeg gått fra å så vidt vite hva youtube var, til å kjenne til kjærester, ekser og personlige detaljer til både Jason Nash og David Dobrik. Casey Neistat ble jeg aldri noe fan av, ikke helt min type videoer. 

Nå som jeg er fast lytter til podcasten og ser på youtube videoene deres, tenker jeg tilbake på den gutten. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne møtt han nå. Fortalt han at jeg har begynt å se på youtube, at han hadde rett. Jeg kan se for meg ansiktsuttrykket han hadde fått. Haha, jeg husker samtalen vår, hvordan jeg bare måtte smile mens jeg var inne hos han. Han var en kul, liten fyr. Han var selvsikker og morsom.

Jeg kommer nok til å ende opp på barneavdelingen til slutt. Jeg savner det så innmari mye. Må bare få litt mer erfaring og bli litt tryggere i min rolle som sykepleier først.

Haha okay, jeg hadde en helt annen plan da jeg begynte å skrive dette innlegget, men det er vel noe av det som er så fantastisk med bloggen – planene kan endre seg mens jeg holder på. Jeg skriver det jeg ønsker og vil, og det er bra nok. Dette var en liten tanke fra en meget trøtt hjerne denne mandagen!