Jeg lå i sengen og tenkte på at jeg burde komme meg ut en tur. Selv om jeg skulle jobbe nattevakt, føltes det veldig trist og kjedelig å bare ligge i sengen hele dagen. Jeg så på klokken, den var ett. Jeg tenkte på at jeg burde i hvert fall komme meg ut av sengen og ta noen treningsøvelser for kjernemuskulaturen. Med tanke på ryggen min, er det veldig viktig. Jeg så for meg hvilke øvelser jeg skulle ta mens jeg klikket meg videre til neste episode på netflix.

Til slutt tok jeg tak. Herlighet hvor vanskelig det var. Jeg måtte bare bestemme meg, lukke PCen og komme meg ut av sengen. Den lille motivasjonen manglet, men jeg klarte å tvinge den frem på et eller annet vis. Jeg satt på musikk og begynte smått med litt treningsøvelser. Ikke mye, men nok til at jeg ble litt varm.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Deretter gikk jeg ut en tur.  

Jeg gikk ut døren og plutselig fikk jeg en skikkelig rar følelse. En følelse av å være helt alene i verden, men ikke på en negativ måte. Alt av mulige bekymringer og tanker jeg hadde, ble borte. I stedet så jeg på det rundt meg på en ny, veldig objektiv, måte. Husene langs veien var ikke mer enn det – tomme hus. Jeg gikk forbi en stor varebil hvor mannen i førersetet hadde åpnet døren og tørket den med et håndkle. Jeg registrerte det og tenkte på hvor rart det er at han lever sitt helt eget liv som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å bli en del av. Han hadde kanskje kone, barn… Kanskje han hadde kranglet med noen eller hadde kjærlighetssorg. Det gikk en dame forbi meg med hunden sin. Jeg så undrende på henne, og også her registrerte jeg kun at hun gikk. Det var som å observere alt utenfra, som at det egentlig ikke var virkelig. Alt bare var der, uten at jeg egentlig var en del av det. Trærne uten blader, og bladene uten trær. Dette var kun et sted jeg bevegde meg, der ingenting spilte noen rolle. Jeg innså at livet er skjørt, at plutselig på et øyeblikk kan livet endre seg. Det kan skje allerede rundt neste sving – vi vet aldri. 

Mens jeg gikk ble hele den følelsen av å observere verden utenfra, borte. Det gikk tilbake til normalt. Jeg aner ikke hva det var, og hvis man leter lenge nok kan man sikkert finne en diagnose på det også. Det spiller ingen rolle. Det var meget interessant for meg, og ga meg en ny giv til å leve livet slik jeg ønsker. Til å ikke være redd, ikke bekymre meg så mye. En giv til å tenke litt mindre “hva om” og “tenk hvis”, til å ta flere sjanser. Det går på disse små tingene i hverdagen som egentlig ikke spiller noen rolle. De skal jeg prøve å ikke bekymre meg så mye for slik at jeg kan nyte hverdagen enda litt mer.