De siste ukene har gått så mye inn i hverandre, og dagene har føltes som en eneste stor klump. Det føles derfor rart å skulle dra på jobb i dag. Komme litt tilbake til hverdagen slik jeg pleier å ha det, samtidig som det i morgen er nattevakter på nytt og jeg igjen kommer til å få ødelagt døgnrytmen helt. 

Fra å aldri ha hatt nattevakter, til å ha dem hver eneste uke fremover føles veldig rart. Jeg ønsker ikke å sove hele dagen, men jeg ønsker heller ikke å komme på jobb uten å ha sovet. Å døgne er noe jeg likte å gjøre som ung. Etterhvert som årene går, selv om jeg ikke her skal påstå at 22 år er veldig lenge, så kjenner jeg at søvn blir viktigere og viktigere. Jeg fungerer ikke særlig godt med under 6 timers søvn. Det fører til en slitsom dag fulgt av en slitsom uke. Sover jeg dårlig én natt, er jeg gjerne trøtt resten av uka. Det er ganske upraktisk.

Haha jeg føler at dette ha blitt en dagbok om mine søvnvaner, det var ikke helt meningen. Det er bare slik at det er det livet består av for det meste i disse periodene. Jeg er konstant trøtt, sover mye lenger på morgenene enn jeg gjorde før, men er fortsatt mye trøttere. Jeg hater å være trøtt, jeg misliker sterkt å zone ut fra samtaler fordi hjernen ikke er helt med. Det føles litt håpløst for tiden, og å snu døgnet er enda fjernere. Det er virkelig så unødvendig å prøve å legge seg tidlig, når jeg vet at jeg uansett skal være oppe hele natten om en uke. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne