I det siste har jeg hatt skikkelig problemer med å sove. Ikke bare tar det lang tid før jeg blir trøtt, men selv når jeg er trøtt så vil jeg ikke legge meg. Jeg vil mye heller se på netflix eller lese bok hele natten. I dag har jeg virkelig fått kjenne på ettervirkningene av det. Siden jeg kun har jobbet 6 nattevakter de siste to ukene, har sene kvelder ikke akkurat vært et problem, det har faktisk vært å foretrekke. Jeg som egentlig er litt glad i å legge meg til å sove, skyr det nå. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, noe som endte opp med at jeg sov 3 timer i natt.
I dag hadde jeg første dagvakten på lenge, noe som betyr at det var første gang jeg stod opp tidlig, på lenge. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å legge meg i går, men så kom et ekstra problem – jeg fikk ikke sove. Jeg lå og vred meg i sengen i noen timer før jeg faktisk falt til ro og kunne ta turen inn i drømmeland. Jeg la meg allerede altfor sent, jeg hadde ingen timer å miste.
Kroppen strittet imot da vekkerklokken ringte 5:40, og det eneste som fikk meg opp var ren viljestyrke. Haha den viljestyrken som jeg så gjerne skulle hatt når jeg vil spise sunt eller trene.
Jeg var ganske nervøs for hvordan dagen kom til å bli. Jeg var redd for å ha ansvar, da det er så lenge siden sist. Jeg var redd for en hektisk vakt hvor jeg ble løpende frem og tilbake hele tiden. Begge disse tingene fikk jeg, og nå er jeg kjempe glad for det. Jeg koste meg skikkelig masse på jobb da jeg hadde bra folk rundt meg som var mer enn villig til å hjelpe. Jeg fikk gjort det jeg skulle, selv om det oppstod akutte situasjoner som trengte all min oppmerksomhet. Det hadde aldri gått uten mine fantastiske kollegaer. Jeg hadde såpass mye å gjøre at jeg ikke kjente noe spesielt på at jeg var trøtt, samtidig som jeg kunne ta meg en halvtimes lunsjpause. En helt perfekt dag, selv om jeg nå egentlig bare vil legge meg.
Jeg må absolutt gjøre noe med denne lakenskrekken. Det tar seg sjeldent godt ut å gjespe midt i samtaler. I hvert fall ikke hvis det skjer hvert 5. minutt.
