Allerede før jeg hadde stått opp, før jeg i det hele tatt hadde tatt opp rullegardinen og tittet ut av vinduet, så visste jeg at det hadde snødd i natt. Jeg visste at snøen hadde lagt seg som et hvitt teppe over landskapet, i hvert fall landskapet i nærheten av her jeg bor. Hvordan jeg visste det? Det var enkelt og greit diverse sosiale medier som inneholdt lite annet. Det er som jeg sa til en kompis – den første snøen hvert år blir alltid veldig godt dokumentert.

Jeg kjente at jeg begynte å glede meg. Glede meg til varm kakao under teppet, julepynt og julaften… så kom jeg på at jeg aldri egentlig drikker kakao under teppet i sofaen og på julaften skal jeg jobbe, men jula kommer allikevel og jeg skal nyte den på best mulig måte uavhengig av jobb. Jeg elsker julen, har alltid gjort det, og i år skal ikke bli noe annerledes (annet enn at julemiddagen nytes på jobb). 

Det er litt trist å vite at jeg ikke skal være hjemme med familien, sitte rundt bordet i stua med finstasen på. Jeg er ikke spesielt glad i julemat, ikke sånn egentlig. Det er det sosiale jeg liker. De tradisjonene vi har her hjemme med kirke og juletre. Selv om det er utrolig kjipt å ikke tilbringe julen med familien, så vet jeg at jobben jeg gjør den dagen er viktigere enn noen gang. Jeg vet at om det er kjipt for meg å være der, jeg som i tillegg får dobbel lønn for å jobbe på en rød dag, så er det veldig trist for de som ikke har noe valg. De som må ligge i sengene sine og som er så syke at de ikke kan få permisjon den dagen for å nyte festen med familien. Mine tanker går til dem, og plutselig blir alt mye lettere. Jeg får motivasjon til å gjøre den dagen så koselig som mulig for alle mine kollegaer som deler den vakten med meg, og spesielt for alle pasientene som ikke har mulighet til å være noe annet sted. 

Vi skal få det koselig den dagen, det er jeg fast bestemt på. Jeg håper bare snøen holder helt til da.