I det siste har jeg hatt et lite problem – jeg er blitt så følsom. Eller, ikke egentlig følsom, jeg tar bare lett til tårene. Når jeg er ute i offentligheten ler jeg så jeg griner, når jeg er hjemme alene griner jeg så jeg hulker. Det kommer jo ikke helt uprovosert, da burde jeg ha fått sjekket det ut. Jeg bare hører på morsomme podcaster og ser på følsomme filmer. 

Det er helt sjukt hvor rørt og trist jeg kan bli av TV. Jeg husker da jeg var liten og mamma gråt hver gang noen døde på film. Ikke skjønte jeg hvordan det var mulig å bli så påvirket av film. Egentlig synes jeg bare det hele var veldig kleint. I går, derimot, satt jeg alene på rommet mitt og så på “Lucifer”, en serie jeg har blitt helt hekta på og som jeg snart har sett ferdig. Med fare for å spoile for de som eventuelt ser på samme serie, så kan jeg si så mye som at noen døde. Jeg hulka og gråt, tårene rant i strie strømmer og jeg tenkte flere ganger på hvor glad jeg var for at det ikke var noen som kunne se meg. Det har blitt så ille at det ofte ikke bare er en tåre eller to som unnslipper. Det ser ofte ut som jeg har opplevd noe virkelig trist og traumatisk på ekte. Det er så sykt flaut, men jeg klarer ikke å slutte. Det bare skjer. Det verste er kino eller filmkvelder med venner. De fleste reagerer ikke så sterkt, så da er det ikke sjeldent jeg kan få et par bekymrete blikk.

Jeg har også funnet en podcast som jeg liker veldig godt. Jeg nevnte den også her om dagen, nemlig Harm og Hegseth. Til tider er det så morsomt at jeg ikke klarer å holde latteren inne. Det er ganske uheldig siden jeg som oftest hører på det når jeg er ute blant folk. Det er veldig sjeldent jeg sitter hjemme og hører på podcast. Det var ekstra flaut her om dagen da jeg satt på bussen. Det hadde satt seg en gutt ved siden av meg. Han var veldig ung. Plutselig sa de noe morsomt på podcasten, og selv om jeg prøvde hardt å holde latteren inne, klarte jeg ikke helt å hindre at hele kroppen ristet. Ikke nok med at jeg visste at han som satt ved sien av meg merket det, han snudde seg faktisk rundt og begynte å stirre på meg. Han stirret lenge. Jeg ble så pinlig berørt at jeg satte spotify på pause slik at jeg kunne ta meg sammen, og det var så vidt jeg turte å sette den på igjen. Det var heller ikke så artig den gangen jeg gikk inn i garderoben på jobb med verdens største smil. Jeg prøvde å se bort fra der folk stod, da det gjerne kom litt blikk min vei der jeg gikk.

Huff, jeg må nesten revurdere podcast og kanskje gå tilbake til å høre på musikk. Det blir ofte så pinlig, men så er det jo så gøy. Kanskje det er greit at folk stirrer litt. Så lenge jeg har det bra, så er vel det det viktigste