experiencinglife

Hei og goood morgen! For de fleste har det sikkert rukket å bli lunsjtider nå, men ikke her i huset. 

Døgnet i går var helt syk når det kommer til bloggen. Jeg kommer til å leve lenge på den, selv om antiklimakset i dag blir ekstra stort. Uansett var det gøy å se i hvordan det ble i går, og jeg kjempe klar for å fortsette med bloggen slik at jeg kan oppleve flere slike dager fremover!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våkner enda sykere i dag enn jeg var i går. Det er et eller annet skikkelig dritt som har tatt meg nå. Det kjennes ut som at det kan bli langvarig. Spesielt ettersom det har holdt på i tre dager og jeg mistenker at jeg ikke har nådd toppen enda. Nesa er blitt så tett at jeg har måttet snyte meg flere ganger om natten (æsj, jeg vet), og alt over skuldrene verker. Halsen kjennes litt bedre, men om det ligner noe av det som var i går, kan du vedde på at den blir verre utover dagen. 

Ettersom jeg ikke er helt i form, er jeg egentlig litt glad Ella ikke er det heller. Hun kommer hit om et par timer, og det hadde vært skikkelig kjipt å ha besøk av en energibombe når jeg er i denne formen. Siden ingen av oss er helt i 100 er planen god mat, potetgull og dipp og kanskje en film (Mest sannsynlig to).

Jeg er blitt et skikkelig rastløst menneske, jeg var ikke sånn før. Om vi bare ser et og et halvt år tilbake var jeg mye latere enn nå. Jeg ville gitt mye for å ha en hel dag til å ligge i sengen og ikke gjøre noen ting. Nå er det noe helt annet. Om jeg ikke er så syk at jeg må sove hele dagen, ender jeg opp med å kjede jeg meg fort. Spesielt tanken på 4 dager hjemme, uten jobb, gjør at det klør i bena allerede. Jeg klarer faktisk ikke å bare sitte hjemme alene så lenge. 

Heldigvis har jeg litt planer dagene fremover, så jeg burde klare å unngå å bli helt ødelagt av rastløsheten i hvert fall.

Det blir nok en veldig fin dag og jeg gleder meg masse til å møte Ella og snakke om alt som har skjedd i det siste. Hun har begynt på ny skole, så det vil jeg i hvert fall høre mer om.

Vi snakkes senere!

I går kveld dro vi på fridays for å spise en koselig middag sammen, før Mathias skulle reise på folkehøyskole. Det var veldig koselig, men hadde selvfølgelig vært enda hyggeligere om hele familien hadde vært samlet. Mamma er på jobbreise i Malaysia, så hun fikk ikke blitt med. 

På jobb i går begynte jeg å føle at jeg ikke var helt i form. Halsen begynte å gjøre vondt, jeg var småkvalm og var kald og varm om hverandre. Feber hadde jeg ikke, men følelsen av å være syk ble sterkere utover kvelden. Før jeg la meg tok jeg paracet for å prøve å roe den verste halsvondten så jeg kunne sove. 
Natten var lang, og jeg våknet flere ganger av at jeg hadde så vondt i halsen. Hva i all verden jeg har fått, aner jeg ikke. Jeg verken hoster eller har rennende nese, ikke noe feber eller annet ubehag. Jeg er litt sliten og har ganske vondt i halsen. Utrolig irriterende i hvert fall. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På morgenen var det ikke mye bedre, men den intense smerten jeg hadde midt på natten hadde heldigvis roet seg litt. Én ting er å være skikkelig syk. Høy feber, hoste og blek, i tillegg til halsvondten. Da vet man at man er ordentlig syk. Slik det er nå, med bare vondt i halsen, er liksom en mellom greie. Man er ikke helt i form, men man er ikke helt syk heller. En ganske kjip tilstand.

Vi spiste søndagsfrokost sammen. Det var veldig koselig. Pappa hadde disket opp med både egg og pannekaker. Det var spesielt fint siden Mathias reiste rett etterpå, så fikk vi sagt ordentlig ha det. Vi ser han jo faktisk ikke på en stund fremover.

Jeg har spurt han uendelige ganger “når drar du på skole igjen?”. Svaret har alltid vært 26. august, men jeg har aldri klart å huske det. Ikke før den siste uken i hvert fall. Nå har han reist, og huset kommer til å være litt tommere, helt til han tar turen hjemom på besøk i høstferien. 

Jeg unner han alt godt dette året. Jeg vet at han har sett frem til det, og jeg hpåer det blir alt han ønsker at det skal være. 

Nå skal jeg straks reise på jobb. Heldigvis siste jobbdag på nesten en uke, så for en gangs skyld passer det ganske greit at jeg er syk. 

Vi snakkes senere!

Denne dagen har allerede startet så utrolig bra, selv om jeg sitter her med vondt i halsen og egentlig ikke har så lyst til å dra på jobb i kveld. Lesertallene har for første gang steget over 100, og når jeg skriver dette har ikke klokken slått 12 en gang. 

Jeg husker da jeg startet denne bloggen i februar. Jeg var på utveksling i Afrika. Bloggingen var lett på den tiden da livet bestod av nye opplevelser hver dag. Det var alltid noe å skrive om, og alltid tid til å skrive.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg turte ikke å fortelle noen at jeg hadde begynt å blogge. Jeg var redd for at de skulle tenke negativt om meg, eller se rart på meg. Lesertallene lå for det meste på 0-3 personer per dag. Første gang jeg kjøpte bloggshout (som vil si at man reklamerer for bloggen på andre sider, som for eksempel blogg.no), fikk jeg hele 7 lesere. Det var en stor dag. Hele 7 personer som ønsket å lese bloggen min. Ingen av dem kjente meg en gang! Tallene varierte fra 3 til 14, men lå for det meste rundt 6 personer. Jeg var kjempe happy. 

Så kom jeg hjem til Norge. Selv om det var enkelt å blogge i Afrika, skjønte jeg at det ikke nødvendigvis kom til å bli sånn hjemme igjen. Skolen var hovedfokus med bachelorskriving de fleste dagene i uka. Her var jeg redd bloggen ville falle litt bort. Hvordan skulle jeg klare å skrive når det skjedde det samme hver eneste dag? Det hadde i hvert fall sett teit ut å dele bloggen, for så å slutte etter et par uker. Det gikk bedre enn forventet. Jeg skrev 1-2 innlegg hver dag, med bare én dag uten noen ting. Jeg begynte virkelig å skjønne at dette var jeg ønsket da jeg skrev bachelor hele dagen, for så å komme hjem og blogge et par timer (for veldig få, eller ingen, lesere). Etterhvert som jeg så at jeg fikk det til, begynte jeg å leke med tanken om å dele bloggen på diverse sosiale medier.

Jeg fortalte først om bloggen til noen nære venner. Jeg visste jeg kunne stole på dem, og at de ville støtte meg. De sa alle det samme: “Kom igjen, dette må du jo dele på instagram eller facebook”. Jeg var redd. Frykten for å ikke bli akseptert av bekjente, var større en ønsket om å komme videre med bloggen. 

Det tok lang tid, flere måneder, og en del overtalelser, før jeg endelig turte å legge bloggen som link i instagram bioen min. Der var det få som kom til å se den, samtidig var den ute. Alle kunne finne den. 

Det var ikke før i sommer at jeg endelig turte å gå “all in”. En venninne, Thea, lagde en youtube kanal. Hun delte den på sosiale medier som den mest naturlige ting. Hennes mot til å gå ut og si “her er jeg”, ga meg mot til å dele min for første gang. Lesertallene sted fra 20 til 60. Mestringsfølelsen steg med.

I går ble innlegget mitt gengitt på rb. De tok kontakt med meg, de ønsket å bruke mitt innlegg. Jeg kan ikke tro hvordan denne reisen startet med et stille ønske om å formidle noe til noen, og har nå kommet til at jeg når ut til så mange. 

Takk for alle gode, og fine, tilbakemeldinger jeg har fått. Nå vet jeg at dette er noe jeg ønsker å holde på med. Gleden av å skrive og følelsen av å få til noe, er bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. 

Hvis du vil lese litt fra min tid på utveksling i Tanzania kan du trykke på linkene:

USAMBARA  

SOVE MED SOLBRILLER 

TROPISK UVÆR ER IKKE SOM I NORGE 

MOTORSTOPP BLANT LØVENE

En liten skrivefeil på etternavnet, men det burde bli fikset opp i snart 🙂

Dette er skikkelig kult dere!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker da ei venninne spurte om hun kunne bruke noe jeg hadde skrevet, på sin Instagram. Jeg ble kjempe stolt av at noen ønsket å bruke MIN tekst. For meg betydde det at jeg hadde fått til noe, og at det jeg gjorde var bra. Det var den beste tilbakemeldingen og bekreftelsen jeg kunne fått.

Jeg har alltid likt å skrive. Det er noe jeg har ønsket å bruke til noe, og var også derfor jeg startet denne bloggen. Det er en enorm mestringsfølelse å få vite at det jeg har skrevet blir satt pris på. Du kan da, kanskje, tenke deg hvordan hjertet mitt slo da jeg hadde fått en kommentar fra redaktøren i rb. Han hadde sett innlegget mitt og lurte på om de kunne bruke det i avisen og på nettsiden.

Jeg har ventet noen dager, lurt på om det kom til å bli noe av.

I kveld fikk jeg melding av en venninne med link til avisen. Mitt innlegg stod på trykk. Jeg er virkelig stolt og glad over dette. Det gir meg ny inspirasjon til å fortsette med denne bloggen.

Om du vil sjekke ut innlegget jeg skrev, finner du HER.

Hvis du vil se artikkelen i nettavisen, kan du trykke HER.

Photo by Ethan Sykes on Unsplash

De morgenene jeg våkner til dagvakt, etter kveldsvakt kvelden i forveien, er ofte preget av ekstrem trøtthet. Dette kan komme av at hjernen min tydeligvis ikke klarer å koble helt av. Jeg har visst fått en tendens til å har fæle drømmer om pasientene mine… 

Forrige gang jeg hadde sånne vakter, drømte jeg at pasienten min døde. Den pasienten som jeg jobbet hardest for at skulle bli frisk og dra hjem. Jeg hadde brukt masse tid på henne på kvelden, så selvfølgelig var det hun som døde i drømmen. Det gikk heldigvis bra i virkeligheten, og pasienten dro til slutt videre fra oss i mye bedre form enn den hun hadde da hun kom. I natt drømte jeg at en annen pasient fikk et panikkanfall. Det var en skikkelig ekkel følelse siden det var min skyld og jeg som hadde fremkalt det. 

De sier at man ikke skal ta med jobben (her skrev jeg først drømmen… Litt trøtt? mhm!) hjem. Det har alltid gått fint, helt til jeg fikk mer ansvar enn jeg noen gang har hatt. Plutselig kan jeg bråvåkne midt på natten og tenke på det vannet jeg glemte å ta med inn til pasienten, eller den sovetabletten jeg ikke fant frem. Det er helt forferdelig når slike ting skjer, for i det øyeblikket kjennes det skikkelig dritt, samtidig som jeg ikke får gjort noen ting med det. Ahhh jobben som sykepleier… Det aller verste er når jeg tusler rundt på jobb og kommer på at jeg for to uker siden glemte å sette på en forstøver, for eksempel. I de tilfellene må jeg nesten le litt av meg selv. For ei som jobber så hardt for å leve i nuet, og la fortid være fortid, bekymrer jeg meg mye for ting jeg har absolutt ingen kontroll over (lenger). 

I dag skal jeg gjøre alt jeg kan for at pasientene skal få det de trenger. Om jeg glemmer et vannglass her eller der, så pleier det å gå fint også. Heldigvis ringer de fleste pasientene på og etterlyser det jeg har glemt, så slipper jeg å miste nattesøvnen på grunn av det i hvert fall.

Er det ikke morsomt hvordan vi mennesker konstant lover oss selv ting som vi ikke klarer å holde? 

“Jeg skal ikke spise godteri på 2 måneder”, “Jeg skal trene 3 ganger i uken”, “Jeg skal aldri skuffe en venninne”, “mitt nyttårsforsett er å ikke lenger bry meg om hva andre mener”. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er vel allmenn kjent at nyttårsforsett sjeldent holder lenge. For dere som klarer det, derimot, dere er flinke! 

Jeg har utallige ganger lovet meg selv ditt og datt som aldri har holdt mer enn et par uker. Maks. Jeg husker da jeg ble singel i juli. Jeg hadde plutselig veldig mye tid. Jeg hadde ingen kjæreste som jeg skulle møte hver dag. All den tiden, hva i all verden skulle jeg bruke den på? 

Jeg begynte å se på Youtube videoer. Dette var noe jeg aldri hadde tatt meg tid til før, ei heller vært veldig interessert i å bruke tiden på. Det vanskelige ble hvor jeg skulle starte i et så uendelig stort univers av videoer. Som veldig mange har gjort både før og etter meg, begynte jeg å se på sminkevideoer. Det var så mange flinke mennesker der ute som virkelig visste hva de drev med. Jeg lærte sminketeknikker jeg aldri visste fantes, og jeg lovte meg selv at hver dag fremover skulle jeg sminke meg fint. Jeg lovte meg selv at hver søndag skulle jeg vaske alt av sminkekoster og ta ansiktsmaske. Jeg investerte i nye (billige) sminkekoster fra Ebay. Plutselig hadde jeg flere koster enn jeg visste hva jeg skulle bruke de på. Jeg vasket dem hver søndag. Hver søndag i to uker.

Nå husker jeg ikke sist jeg tok ansiktsmaske eller vasket sminkekostene (som jo egentlig er ganske ekkelt). Ikke vet jeg hvor halvparten av de nye kostene er, heller. Jeg LOVER at jeg skal vaske kostene mine så fort jeg er ferdig med dette innlegget. 

Jeg lovte meg selv at jeg skulle begynne å trene. Jeg skulle bli så sjukt digg! Å få gutter som nylig singel skulle ikke bli et problem. Jeg skulle trene MINST 3 ganger hver uke. Sannheten er at jeg (kanskje) dro på treningssenteret 3 ganger de neste to månedene. Det var vanskelig å holde oppe, uansett hvor motivert jeg trodde jeg var. Det er kanskje derfor jeg er ekstra imponert over hvor lenger jeg har klart å holde det gående nå. 

Alle disse brutte lovnadene. Jeg er helt sikker på at det ikke bare er meg som kan tenke tilbake på alt som aldri ble gjort. Det er kanskje ikke så viktig med alle de tingene jeg aldri gjorde. Jeg synes at det viktige er å ha mål, tenke fremover og ønske seg gode ting for seg selv. 

Det får bare være med alt som aldri ble gjort før. Fremover lover jeg å holde alle løftene mine til meg selv.

Tusen takk for gode og søte tilbakemeldinger på innlegget i går. Det er alltid skummelt å dele noe så sårbart om seg selv, men å ha så gode lesere gjør det litt lettere. Jeg synes i hvert fall det er et veldig viktig fokus i dagen samfunn, og tenker at det aldri kan bli nok folk som heier frem positivt “body image”.

Jeg våkner i dag til nogenlunde sol og fint vær. Jeg har foreløpig ikke vært ute, men det ser veldig fint ut gjennom vinduet fra her jeg sitter. Dagene går i ett når jeg jobber så mye som jeg har gjort for tiden. For å finne ut både hvilken dag, og dato, det er, må mobilen sjekkes (Det er fredag i dag). Det har vært mye jobb og lite fritid, men jeg har elsket hvert minutt av det. Foreløpig er ikke overarbeidelse et problem. Jeg koser meg så mye på jobb at det blir positivt stress, i stedet for negativt. De dagene jeg ikke jobber, derimot, blir jeg nesten mer stresset. Neste uke har jeg 4 dager fri, og egentlig gruer jeg meg litt. Jeg synes det er vanskelig å fylle tomme dager, i hvert fall når jeg bare er hjemme. Hvis jeg bare blir gående inne i huset alene blir jeg i tillegg så innmari rastløs. De fleste har jo startet på skole og jobb nå også, så er ikke bare bare å koordinere å finne på noe. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne helgen består i hvert fall av jobbhelg. Det er den beste kombinasjonen med jobbhelg jeg kan få. Dagvakt lørdag, kveldsvakt søndag. Da får jeg det beste fra begge dagene. Verste er kveld lørdag og dag søndag. Neste helg er det “gatefest” her, og da har jeg selvfølgelig sistnevnte.

I morgen skal vi spise litt ekstra god middag siden min kjære bror reiser på folkehøyskole på søndag. Det blir kjempe rart at han ikke skal være hjemme. I tillegg er mamma på reise med jobben, så neste uke er det nesten tomt hus. Det er selvfølgelig den uka jeg er hjemme størsteparten også. Får virkelig føle litt på hvordan det blir å bo alene…

Nå skal jeg i hvert fall prøve å finne på noe produktivt å gjøre de neste timene før kveldsvakten begynner. Å rydde rommet hadde ikke vært en veldig dum idé. Utrolig kjedelig å gjøre, men sykt deilig når man er ferdig.

Håper dere har en kjempe fin dag, om den så er fylt med skole, jobb eller fri. 

Så snakkes vi senere!

“Men hva skal jeg gjøre da? Jeg er så stygg. Jeg tror ikke jeg kan gå ut sånn her”. 

Jeg så meg fortvilet i speilet, sminken var nesten helt borte under øynene der tårene rant i strie strømmer. Jeg kunne bare se feil i det ansiktet som stirret tilbake fra speilet med triste øyne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg og min daværende kjæreste skulle ut å møte noen venner. Hvor vi skulle, husker jeg ikke. Det er heller ikke så viktig. Jeg hadde brukt opp det siste jeg hadde av foundation for å pynte meg. Jeg var egentlig ganske fornøyd helt til noe av øyenskyggen drysset ned på kinnet slik at jeg måtte fjerne noe av sminken. 

“Du er absolutt ikke stygg, dette kommer til å gå så fint. Du er nydelig”. Han prøvde så hardt, men jeg så ikke det han så. Jeg kunne ikke tro at vi snakket om samme person, for da var han, i så fall, en løyner. 

Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, men jeg regner med at vi kom frem til noe som funket til slutt. Det jeg husker er fortvilelsen og sorgen over å føle noe så ille om seg selv. Smerten av å stå foran speilet og ha lyst til å knuse det for å slippe å se på seg selv.

Tiden hvor det holdt på som verst er ikke lenger enn to-tre år siden, selv om det føles som et helt annet liv. Akkurat denne hendelsen må ha vært i 2015. I denne perioden var det jeg så i speilet, eller på kamera, så fælt at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg noen vei i livet. 

Jeg kan ikke være helt nøyaktig, for det gikk gradvis, men ca fra starten av 2016 begynte ting å endre seg. Jeg begynte å fokusere på alt det bra som fantes ved meg, både på utsiden og innsiden. Jeg slet mye med at jeg hadde lite venner på barneskolen. Dette førte nok noe til hvordan ting utviklet seg. Det var vanskelig å føle seg ønsket utenfor husets fire vegger, og dermed føle seg bra nok for alle rundt meg.

Jeg begynte å akseptere at jeg ikke kunne endre noe fysisk, og da måtte jeg heller endre min oppfatning av det. Akkurat denne åpenbaringen gjorde en stor forskjell. Å slå seg til ro med at man har det man har, og sånn er det. Jeg begynte etterhvert og forstå at jeg ikke levde for å glede andre. For helt ærlig, da jeg syntes jeg var stygg så var det jo et problem bare fordi jeg var redd andre skulle synes det også. Hadde jeg vært alene inne på et rom og aldri skulle møtt mennesker igjen, så hadde jeg faktisk gitt mer faen i hvordan jeg så ut. 

Disse to tingene var med på å gjøre det mye bedre: 1. det var bare å godta at jeg så ut som jeg gjorde, og sånn var det. 2. Ikke bry meg om hva andre synes, jeg lever for meg, ikke for dem. 

Nå er ting mye bedre. Jeg kan faktisk gå forbi speil og se på meg selv, bare fordi jeg synes jeg ser bra ut. Jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Det her er sikkert skikkelig lite akseptert å si i dette samfunnet som er styrt av janteloven. Samtidig synes jeg det er viktig at man er klar over at det er lov å være fornøyd med seg selv. Det er faktisk VELDIG VELDIG positivt å være fornøyd. 

Jeg blir trist når jeg ser gutter og jenter som sliter med selvtilliten. Mennesker som ikke føler seg bra nok. Hvem skal man være bra nok for? Jeg tror at hvis en klarer å tenke at en er bra nok for seg selv, at det er sin egen lykke som betyr mest, så har man kommet veldig langt. 

Jeg er ikke lenger (like) redd for hva andre skal tenke. Jeg har fått venner som løfter meg opp. Venner som jeg vet at støtter meg i alle situasjoner. Venner som synes jeg er bra nok. Venner som lar meg være meg.

Ikke lev for at andre skal synes du er bra, ikke endre deg for andre. Vær den du er, og da skal du se at du kan møte på støttende mennesker som bare vil deg godt. Dette har i hvert fall hjulpet meg, og nå har jeg det bedre enn noen gang. 

Dagen på jobb var kjempe bra. Det var masse hyggelige pasienter på tunet. Jeg koste meg virkelig hos flere av pasientene jeg var innom. Noen skulle bare ha en antibiotika eller et glass vann, mens hos andre tok det litt lenger tid. Det var i hvert fall flere av dem som ønsket å slå av en prat da jeg var der, noe jeg synes er kjempe koselig. Det er i hvert fall kjempe koselig de dagene jeg har tid. Hele dagen sluttet med at jeg gikk inn til et ektepar. Da jeg gikk inn på rommet sa jeg “nå er jeg ferdig på jobb om ca 40 min”. Da jeg gikk ut av rommet var det bare å hente veska og si ha det, arbeidsdagen var slutt. Etter sånne vakter kommer jeg hjem med et smil om munn og mer energi. Da går det liksom greit å jobbe 6 dager i uka. 

Ei litt trøtt frøken som bare vil sove

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Været i dag er kaldt, med vinn og regn – akkurat sånn jeg liker det. Egentlig ganske spesielt at å bo i California er drømmen, når jeg liker mørke, litt kalde, regnfulle dager så mye. Tekoppen føles litt mer fortjent når det blåser så mye utenfor vinduet. I tillegg til at jeg elsker dette høstværet, har på en måte alt rullet og gått slik det var meningen i løpet av dagen. Jeg har ikke vært særlig stresset, alle har fått det de skulle og jeg fikk til og med dratt 5 minutter før. Det er lenge siden ting har gått så smooth, jeg håper bare det holder seg sånn noen dager nå.

On another note. Jeg blir overrasket over hvor fort sykepleiebøkene selger. Bare få minutter etter at annonsene ble lagt ut, hadde jeg første forespørsel. Allerede den dagen solgte jeg 6 bøker – det er ganske sykt. Jeg fant ut at noen av bøkene ikke er den nyeste versjonen, som jo er litt kjipt. Samtidig pleier det ikke å være de største forskjellene. Jeg har i hvert fall informert om hvilket år de er fra, så får de som kjøper ta ansvaret for at de får med seg riktig bok på forelesning. Jeg har sendt bøker over hele Norge, og skal straks avgårde til posten for å sende enda en. 

Black and white, fordi det er det eneste som funker akkurat nå

Jeg jobber turnus. Dette vil si at jeg kan sitte på sykehuset i uniformen min både dag, kveld og natt. På et sykehus, eller andre helseinstitusjoner hvor pasienter/beboere oppholder seg hele døgnet, må det også være bemanning hele døgnet. Du kan ikke bare be pasientene eller beboerne om å ikke bli akutt syke på natten, selv om jeg til tider skulle ønske at dette var mulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kveldsvakt i går, dagvakt i dag. Det er skikkelig tøft med disse overgangene. Jeg tror ikke jeg enda har møtt noen som takler de skikkelig bra. Det er selvfølgelig noen som kan sovne så fort de kommer hjem, men selv da får du maks 6 timer. 

De gangene jeg jobber dag, er arbeidstiden fra halv åtte til halv fire. Dette betyr at jeg skal stå klar på avdelingen, ferdig skiftet, klokken halv åtte på morgenen. For en som er veldig glad i å sove er det derfor uaktuelt å stå opp tidligere enn jeg må. Jeg liker å sminke meg og føle meg bra slik som enhver, men de morgenene jeg må stå opp kl. 6, er det mascara og bryn som blir fikset. Noen ganger ikke det en gang. Jeg går oftere uten, eller med lite, sminke enn jeg gjør med fullt fjes. 

Det skal sies at jeg alltid har vært veldig heldig med huden min. Jeg har flere venninner som har slitt mye mer enn meg. De 5 kvisene jeg har i året, takler jeg. Ren hud har også gjort det lettere å gå uten sminke. Dette har kanskje igjen ført til fin hud. Det kan jo ikke være bra å stenge av alt av porer og ikke la huden pusten gjennom tykke lag med foundation.

Her jeg sitter og skriver dette, tenker jeg på at alt handler om prioriteringer. På tiden det tar meg å skrive dette innlegget mens jeg spiser frokost, kunne jeg klart å få til både foundation, bryn, øyne og concealer + +. For et år siden kunne jeg aldri tenkt meg å gjøre noe annet enn å spise og komme meg avgårde på morgenen, nå tar jeg meg tid til både å re opp sengen og blogge. Ikke skjønner jeg hvordan jeg plutselig får tid til alt. Jeg står opp tidligere enn noen gang og er dermed også trøttere enn noen gang. Men å gjøre alt dette på morgenen, frivillig, er ganske deilig. Så lenge jeg er i denne fine flowen har ikke jeg tenkt til å endre noe. Den nyter jeg helt til det sikkert tar slutt en dag og jeg går tilbake til å være litt latere igjen.