De morgenene jeg våkner til dagvakt, etter kveldsvakt kvelden i forveien, er ofte preget av ekstrem trøtthet. Dette kan komme av at hjernen min tydeligvis ikke klarer å koble helt av. Jeg har visst fått en tendens til å har fæle drømmer om pasientene mine…
Forrige gang jeg hadde sånne vakter, drømte jeg at pasienten min døde. Den pasienten som jeg jobbet hardest for at skulle bli frisk og dra hjem. Jeg hadde brukt masse tid på henne på kvelden, så selvfølgelig var det hun som døde i drømmen. Det gikk heldigvis bra i virkeligheten, og pasienten dro til slutt videre fra oss i mye bedre form enn den hun hadde da hun kom. I natt drømte jeg at en annen pasient fikk et panikkanfall. Det var en skikkelig ekkel følelse siden det var min skyld og jeg som hadde fremkalt det.
De sier at man ikke skal ta med jobben (her skrev jeg først drømmen… Litt trøtt? mhm!) hjem. Det har alltid gått fint, helt til jeg fikk mer ansvar enn jeg noen gang har hatt. Plutselig kan jeg bråvåkne midt på natten og tenke på det vannet jeg glemte å ta med inn til pasienten, eller den sovetabletten jeg ikke fant frem. Det er helt forferdelig når slike ting skjer, for i det øyeblikket kjennes det skikkelig dritt, samtidig som jeg ikke får gjort noen ting med det. Ahhh jobben som sykepleier… Det aller verste er når jeg tusler rundt på jobb og kommer på at jeg for to uker siden glemte å sette på en forstøver, for eksempel. I de tilfellene må jeg nesten le litt av meg selv. For ei som jobber så hardt for å leve i nuet, og la fortid være fortid, bekymrer jeg meg mye for ting jeg har absolutt ingen kontroll over (lenger).
I dag skal jeg gjøre alt jeg kan for at pasientene skal få det de trenger. Om jeg glemmer et vannglass her eller der, så pleier det å gå fint også. Heldigvis ringer de fleste pasientene på og etterlyser det jeg har glemt, så slipper jeg å miste nattesøvnen på grunn av det i hvert fall.