Kvelden i går var helt fantastisk. Jeg kom hjem i halv elleve tiden, da var festen i full gang. Jeg hørte musikken før jeg rundet hjørnet inn til gata, og jeg så lysene fra enden.
Fy søren så gøy det var å ha gatefest igjen! Jeg klarte ikke å la være å smile stort der jeg gikk nærmere og nærmere partyteltet. Tarjei Van Ravens stod fremme med gitaren sin og sang og spilte så fint. Barna løp rundt på gårdsplassene med sparkesyklene sine. På gatefesten er alt lov. Alle gårdsplasser er åpne og alle hager er tilgjengelige. Noen barn er ute, andre sitter inne og ser på film. Valget falt visst på “Barbie” i går, noe gutta ganske tydelig fortalte at de ikke var så fornøyde med, der de satt og fulgte stille med på filmen.
Jeg har så utrolig mange gode barndomsminner fra den årlige samlingen. Det har alltid vært høydepunktet på slutten av sommeren. I går var det også veldig mange mennesker. De fleste gamle kjente, men også noen nye fjes.
Jeg satt meg ned ved et av bordene, hilste på alle rundt. Alle er der liksom. Folk jeg gjerne ikke ser mer enn én gang i året, møter jeg på den samlingen. Jeg spiste nydelig mat og koste meg masse gjennom hele kvelden.
Kvelden var fylt med musikkonkurranser, der det er førsteman til å kjenne igjen sangen og deretter synge den riktig. Vi hadde quiz, slik som vi har hvert år, og det hele endte rundt bålpanna med gitar og allsang.
Det gjorde absolutt ingenting at jeg kom så mye senere. Jeg er helt sikker på at jeg fikk med meg det beste uansett. Jeg hadde det kjempe gøy og gleder meg allerede til neste år!
Da årets sesong av paradise hotel rullet på TV-skjermene i Norge, bestemte jeg meg. Jeg skulle melde meg på neste års sesong.
Som oftest når jeg bestemmer meg for noe så gjennomfører jeg. Det har alltid vært sånn. Jeg er kjempe sta når det kommer til det meste, og som oftest finner jeg en måte å gjennomføre det på uansett hva det er. Jeg var derfor ikke i tvil om at jeg skulle bli med på neste års paradise. Jeg skulle sjekke inn på hotellet, ha “the time of my life”, også fortsette livet hjemme med litt mer erfaring. Eller, sjansen for å faktisk bli med er jo liten, så jeg tenkte nok at det mest sannsynlig ikke kom til å skje. Poenget er at hadde jeg først meldt meg på, så måtte jeg jo være forberedt på at jeg kunne komme med også, ellers hadde det vært lite vits.
Jeg var helt sikker på at jeg kunne være morsom å se på TV. Det er jeg for så vidt fortsatt. Med en sterk personlighet, stahet, masse følelser, men samtidig blid og omsorgsfull, tenkte jeg at jeg hadde den perfekte blandingen for et slikt program. Jeg var egentlig veldig selvsikker på at jeg skulle klare å selge meg inn hos produsentene. I tillegg begynte jeg å bli “gammel”. Over halvparten i årets sesong var yngre enn meg. Det var nå eller aldri.
At jeg kanskje hadde jobb som jeg måtte ta hensyn til var ikke noe jeg så på som et problem. På den tiden var jeg verken ferdig utdannet, eller hadde skaffet meg jobb, og det var derfor ikke noe aktuelt hinder. Den tid, den sorg. I verste fall fikk jeg slutte i jobben, Det var sikkert ikke så vanskelig å få noe igjen, de trenger jo alltid sykepleiere. Samtidig kunne paradise åpne for mange nye muligheter. Det kunne jeg jo ikke gå glipp av.
Jeg hadde såvidt startet å blogge den gangen. Kun en håndfull av mine nærmeste visste om den, og enda færre leste den. Drømmen var å få mange lesere og helst kunne leve av å blogge. For å få en kjent blogg, raskt, følte jeg at jeg måtte være med på paradise. Det virket som det var sånn det funket.
Jeg begynte å fortelle venner om planen. Jeg var døds seriøs. Ingenting kunne stoppe meg. Det sjekket til og med inn en sykepleier i årets sesong, da kunne det jo ikke være så ille? Jeg begynte å planlegge at jeg skulle prøve å ta kontakt med henne for å høre litt om jobbmuligheter etter et sånt program. Høre litt om hun hadde merket noe negativt, med tanke på jobben, etter hun kom hjem.
Det var også som en venninne sa “det er jo aldri noen som har angret på at de ble med”. I retrospektiv tror jeg ikke dette er helt sant.
Så nå er spørsmålet: hva endret seg? Hvorfor har jeg ikke lenger ambisjoner om å sjekke inn på skandalehotellet? Hvorfor trener jeg nå for en sunn kropp, i stedet for en kropp som egner seg å vise i bikini på TV?
Det har skjedd gradvis. Jeg har faktisk ikke ofret hele opplegget en tanke på veldig lenge.
Nå har jeg fått en jobb på sykehuset som jeg elsker. Tanken på å slutte der for å muligens oppholde meg én uke i Mexico er lite fristende. Jeg kunne selvsagt satset på å vinne, men sjansen er litt for liten. Samtidig kan jeg tenke meg at å ansette en person som har vist seg full på TV, gjentatte ganger, kanskje ikke er så appellerende i et slikt arbeid.
For det andre har jeg kommet frem til at jeg ønsker å oppnå noe bra på denne bloggen på egenhånd. En eventuell “quick fix” tror jeg kunne ødelagt litt for den gleden jeg får hver gang jeg oppnår noe. Jeg tror ikke det hadde vært like kult å bli kontaktet av avisen, for eksempel, om jeg visste at jeg hadde fått publisitet på den måten.
Jeg har også innsett at jeg nok har blitt for gammel. Jeg har begynt å se at meg som full ikke er det kuleste å vise frem. Jeg har skrevet om det tidligere, at jeg skulle drikke mindre, og sånn har det blitt. (Redusere alkoholinntaket) Jeg kan kose meg hjemme en rolig kveld med cola i glasset. Jeg kan kose meg på jobb en lørdagskveld og jeg kan kose meg med litt mindre alkohol i gode venners nærvær. Det er også da jeg trives best.
Så ser fremtiden litt annerledes ut nå enn den gjorde i april. Jeg liker det sånn som ting er nå. Å spare til leilighet med sykepleierlønnen føles givende. Å jobbe for at bloggen skal bli større, er gøy. Jeg ville ikke byttet bort den følelsen av å få til noe.
Dette innlegget er ikke for å rakke ned på paradise hotel eller de som velger å delta. Jeg er helt sikker på at det hadde vært en veldig morsom opplevelse, det er bare ikke for meg.
Det er lørdag!! Selv om jeg har jobbhelg, og faktisk jobber både fredag, lørdag, og søndag, kjenner jeg litt ekstra på helgefølelsen. Til og med på jobb føles lørdagskveldene litt mer spesielle, selv om den eneste forskjellen er at middag og suppe bytter tidspunkt…
Planen i dag er å prøve å gå en liten tur før jobb. Det er kjempe fint vær, faktisk blå himmel så langt jeg kan se fra her jeg sitter, og det må jo utnyttes. Jeg vet ikke hvor lenge vi kan forvente slike solfylte dager, men jeg ser for meg at det ikke er mange ukene.
I kveld er det den årlige gatefesten. I tradisjons tro tropper hele gata + + opp utenfor huset vårt. Rett utenfor soveromsvinduet mitt. Som egentlig passet litt dårlig da jeg egentlig skulle jobbe kveld – dag. Festen har en tendens til å holde på langt utover fornuftige tider. Takk gud for at jeg fikk byttet vakt i morgen.
Festen blir ikke holdt utenfor huset vårt fordi vi alene arrangerer det. Det var vel første året det ble holdt at de fant ut at det passet med et partytelt der, og sånn ble det. Det er også den gjengen rundt dette huset som har holdt det mest gående igjennom årene. Gatefesten foregår slik at alle møtes, spiser god mat og drikker god drikke. Utover kvelden blir alle delt opp i lag, også er det konkurranser. Både barn og voksne deltar. Ekstra gøy er det nå som barna begynner å bli ungdommer, slik at de på ordentlig kan delta på “lekene”.
Dette blir første året jeg ikke er med fra starten. Siden jeg jobber i kveld, og ikke er hjemme før 23, så får jeg heller ikke vært med før helt på slutten. Det går fint. Så lenge de sparer litt mat til meg, så er jeg happy. Jeg har også invitert Ella og gjengen hit i kveld, så hadde vært koselig om de kom en tur. De skulle allikevel ha vors, så da tenkte jeg at festen deres kunne fortsette her, så fikk jeg bli med litt også.
Før noe av dette skal foregå må jeg komme meg opp av sengen, og helst spise noe frokost. Den fine lørdagsfrokosten, når jeg tar meg litt ekstra god tid og koser meg litt ekstra mye, den skal ikke droppes bare fordi jeg jobber i kveld. Timene på dagen, før kveldsvakt, er alltid litt ekstra dyrebare da det ofte ikke er så mange av dem. De nytes maks!
Jeg har en stund tenkt på at jeg ville ha ny header. På den forrige skjedde det liksom litt for mye. Selv om jeg synes det forrige bildet var veldig kult, passet det seg kanskje ikke helt som headerbilde.
Siden jeg for det meste er me, myself and I når jeg tar bilder, var det mye løping frem og tilbake for å få til noe brukbart. Jeg skal ikke late som at det første bildet var suksess en gang. Faktisk så det sånn her ut:
Jeg trenger kanskje ikke påpeke hva som gjorde dette bildet ubrukelig..?
Etter mye løping frem og tilbake, mye justering, og mange bilder som så nesten helt like ut, falt jeg til slutt på en favoritt. Jeg har nå sjekket ut bloggen flere ganger og må jeg si at jeg synes den nye headeren passer mye bedre enn den forrige. Det ble litt for rotete sånn som det var.
Gammel og ny, side om side. Jeg vil gjerne høre deres mening om den nye headeren. (Haha drikkelek: en shot for hver gang jeg har skrevet header i dette innlegget).
Nå skal jeg se gårsdagens episode av “ex on the beach”, før jeg turer avgårde til kveldsvakt.
Det er en ny dag, solen skinner, det er fredag og min fire dagers lange fri er offisielt over.
Jeg har dotter i ørene, og det er skikkelig ekkelt. Det er også noe nytt fra hvordan sykdomsmønsteret har vært den siste uken, men om det er positivt eller negativt… I cannot tell you. Eller, når jeg tenker meg om hadde jeg en liten periode med dotter i ørene her om dagen også. Det føltes ikke noe mindre ubehagelig da. Håper bare jeg blir heelt ferdig med å være syk før helgen er over. På mandag har jeg bestemt meg for å komme i gang med treningen igjen. Jeg har tatt en hel uke fri nå, så da må kroppen være i form også.
Dagen startet med en deilig og varm dusj. Mens jeg stod der fikk jeg et innfall om at siden jeg er syk, og fortjener litt ekstra velvære, så kunne jeg ta ansiktsmaske. Jeg har alltid lest om hvordan ansiktsmasker skal påføres nyvasket ansikt, men har aldri egentlig fulgt det noe særlig. Nå kunne jeg endelig gjøre det helt riktig. Det er kjempe lenge siden jeg tok ansiktsmaske sist, så det var absolutt på tide. Det gir meg en god følelse, og jeg føler meg litt freshere midt oppi alt dette som forkjølelsen bringer med seg. Faktisk, i dette øyeblikket venter jeg på at masken skal stivne slik at jeg kan gå og vaske den bort.
Hahah ikke veldig enkelt å smile med ansiktet dynket i gjørme, fant jeg ut.
Huden blir alltid så fin etter denne masken. Den blir glatt og myk som porselen.
Jeg har brukt mye mer sminke i det siste, enn på veldig lenge. For første gang begynner jeg å kjenne at huden blir litt irritert. Den er litt sår og sikkert ikke så happy med å få påført diverse sminkeprodukter, som deretter skal taes av igjen, hver dag. Det hjelper kanskje ikke at jeg bare bruker billige sminkefjerneservietter fra matbutikken heller. Jeg har alltid hørt om hvor dårlige de er for huden, men aldri brydd meg. Det har ikke vist seg i ansiktet mitt, så da har det vært lett å overse.
Hvis jeg skal fortsette slik som jeg har gjort, fremover, og bruke like mye sminke, må jeg nok revurdere produktene jeg bruker også. Det hadde ikke vært veldig kult å sitte igjen med ødelagt hud fordi jeg ikke gadd å bry meg…
Jeg lå opp-ned i sengen. Egentlig lå jeg på veldig mange forskjellige måter i sengen, bare at hodet aldri var på den riktige siden. Musikken spilte høyt. Gleden fylte kroppen på en behagelig måte. Alt føltes bare veldig bra. Det var terapi for sjelen å ligge i sengen, se i veggen, se på meg selv, høre på musikk… Ingen ting annet i verden. Ingen andre bekymringer. Jeg elsker de øyeblikkene hvor det bare er meg og musikken, i hele verden. Haha fantastisk hva lyder, som er satt sammen på en bestemt måte, kan gjøre.
Jeg tok frem mobilen, knipset et bilde. Så på meg selv der jeg latet som jeg sang inn i kamera, knipset et nytt bilde. Slik holdt jeg på en stund før jeg fant ut at jeg like gjerne kunne flytte hele seansen ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke har fått sånn alt for mye frisk luft disse dagene som jeg har hatt fri. Trenger nok noen timer ute for å ta igjen alt jeg egentlig burde ha, men begynner i det små.
Øreproppene kom på. Jeg skiftet ikke sang, bare fortsatte fra der jeg hadde avsluttet inne på rommet.
Jeg gikk ut en tur, stoppet på en fotballbane for å ta noen bilder, fant ut at det tydeligvis fortsatt er mygg ute, gikk videre, ble litt lei, snudde og gikk hjem. Midt i mellom alt dette måtte jeg stoppe opp flere ganger for å klø på de irriterende myggestikkene. Det er i hvert fall én ting jeg ser frem til når kaldere tider kommer – ingen mygg.
Det var virkelig så nydelig ute. Solen var på vei ned, lyset var helt perfekt. Jeg gikk for det meste bare å så utover vannet, men stoppet selvfølgelig opp her og der så dere kunne få ta del i kveldsturen min, dere også.
Det er null filter på disse bildene, for naturen er filter nok (var ikke det litt poetisk, eller?). Jeg koste meg skikkelig og skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sluttet å gå turer. Jeg gjorde det masse før, men det har dabbet av de siste månedene. Får prøve å bli flinkere til det igjen!
Nå skal jeg legge fra meg bloggen for kvelden. I morgen er det jobb igjen. Det hadde vært fint å sovne litt før klokken 3, slik jeg har gjort hver natt i det siste, men hvis ikke så klarer jeg det også. Har kveldsvakt, så mulighetene for å sove lenge er der…
Plutselig var klokken 17 og jeg har ikke skrevet noen ting i dag. Dagen har vært så bra fra begynnelse til nå. Ingen grunn til at det skal ta slutt, så forventer egentlig bare at kvelden fortsetter i det samme mønsteret.
Selv om ikke jeg har vært aktiv på bloggen, har den sjeldent vært ute av hodet mitt. Jeg har tilbrakt dagen med Malin, og med to likesinnede blir det fort mye bloggprat. Vi er begge på god vei fremover med bloggen vår, noe som er kjempe kult. Vi støtter hverandre mer enn noen andre kan, kanskje mest fordi vi skjønner hverandre mer enn andre gjør på akkurat dette. Det er spesielt gøy å prate med henne om ting som har med bloggen å gjøre. Hun forstår hvorfor jeg blir så glad hver gang jeg får en positiv kommentar. Hu skjønner at en ny følger på bloggen er stort, på en helt annen måte enn noe som ikke driver med det samme.
Alle mine venner er støttende, det er det ingen tvil om. Hvis jeg forteller at noe bra har skjedd, blir de glad på mine vegne. Samtidig er det ikke alltid de forstår hvorfor det er bra. Det er som når noen snakker til meg om bil. Jeg kunne ikke skjønt mindre enn det jeg gjør, men om andre er glad for noe blir jeg det også.
Dagen har for det meste gått til masse prat, latter, og mat, mat, mat. Malin lo litt da jeg fortalte at jeg tenkte jeg kunne lage middag når jeg kom hjem. “Alt du har gjort i dag er å spise”. Så sant som det er sagt, men så sykt digg det har vært også. Det beste er at jeg ikke har spist meg stappa på verken pizza eller godteri. Det har generelt vært sunn mat, blandet med en sjokoladefondant som ble mer perfekt enn noen av oss kunne drømt om.
Jeg fortalte her om hvordan jeg skulle tilbake på gode rutiner når det kom til mat. Tirsdagen var vendepunktet etter å ha stappet i meg mer enn jeg hadde godt av. Både i går og i dag har ting vært mye bedre og jeg er tilbake på riktig spor igjen, ingen tvil om det. Som jeg nevnte da så handler ikke gode rutiner, for meg, om å aldri spise litt ekstra godt. Så lenge det for det meste er et variert og “sunt” kosthold jeg holder meg til, så er jeg kjempe fornøyd.
Jeg har tidligere ikke brydd meg, og det har vist seg både på kropp, sinn og vekt. Jeg hadde det ikke bra med meg selv, samtidig skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle komme ut av den kjipe spiralen jeg var i. Flere ganger prøvde jeg, men falt alltid tilbake i samme spor. Denne gangen vet jeg at det er noe helt annet. Nå vet jeg at ting går mye bedre. Det merkes på alt, ikke bare vekta. Jeg har det bedre til sinns også. Mye av det tror jeg har med treningen og kostholdet å gjøre. Jeg spiste derfor den deilige sjokoladefondanten med god samvittighet.
Vi brukte mørk sjokolade, og søtningsstoff i stedet for sukker – helt perfekt for litt hygge i hverdagen. Jeg foretrekker nok ordentlig sukker og sånn har det alltid vært. Mange på min alder drikker pepsi max og sukkerfri saft, men jeg har alltid likt de “ordentlige” greiene bedre. Jeg drikker “vanlig” brus og saft med sukker, men så prøver jeg å holde det til helgene også.
Her kommer et lite bildedryss fra dagen:
Jeg må jo bare le litt når jeg ser disse to satt mot hverandre. Hun er jo så sykt mye mer instavennlig enn meg… Har visst litt å lære der
Hvis jeg skulle telt alle kaloriene jeg fikk i meg i går, tror jeg at jeg hadde kommet godt over anbefalt dagsinntak. Jeg tenkte egentlig bare at “jeg er syk og derfor har jeg lov til å kose meg litt ekstra”. Mens jeg satt der og “koste meg”, reflekterte jeg over når det å kose seg ble ensbetydende med å spise, eller drikke, usunt?.
Hvis noen hadde sagt “det er lov å kose seg litt ekstra på ferie”, hva hadde du tenkt da? Jeg vet med meg selv at tankene automatisk går til usunn mat, og alkohol i hverdager. Hvis du sitter i en bursdag og er litt usikker på om du skal ta det kakestykket som du egentlig ikke orker. Du føler deg helt stappa, men det var jo så godt. Så kommer noen bort og sier “det er tross alt bursdag, er lov å kose seg litt ekstra da”. Jeg ser ikke for meg at det scenarioet er helt usannsynlig. Samtidig lurer jeg på hva det vil si å kose seg?
I følge ordboka er det å kose seg “å ha det godt, nye noe”. I går kveld var jeg både oppblåst og litt mer mett enn jeg hadde trengt å være da jeg la meg. Det ga ingen god følelse. Maten ga kortvarig nytelse, men så fort jeg hadde svelget den, satt jeg igjen med ingenting. I en bursdag vil jeg heller nyte ett kakestykke, enn å stappe i meg to. Det gir en mye bedre følelse etterpå også.
Jeg kan ikke leve sånn som jeg gjorde i går, hver dag. Det går rett og slett ikke. Det er virkelig ikke noe galt i å spise “usunt” noen dager, men kroppen trenger et variert kosthold. Jeg tror ofte “sunt” blir tolket som grønnsaker og vann. Jeg mener at et sunt kosthold bør bestå av både grønnsaker, brød, pasta, proteiner, masse vann… Til tider brus og kaker, eller annet man synes er spesielt godt. Det sistnevnte burde bare ikke bli en del av hverdagen.
Jeg har fått kjempe gode resultater etter jeg begynte å trene. Jeg merker godt at ting går lettere, og kroppen føles rett og slett bedre. Det er en fantastisk følelse å kjenne på. Jeg unner alle å ha det sånn, men det må jobbes litt for. Jeg er, derfor, tilbake til gode vaner igjen i dag.
I en verden hvor sukker og karbohydrater briljerer, er det viktig for meg å være bevisst hva jeg spiser. Det betyr ikke å aldri drikke alkohol. Det betyr heller ikke å ikke spise kake på bursdager eller droppe lørdagsgodtet. Det betyr at jeg må vite at sjokolade og brus ikke burde inntas hver dag. Det betyr at jeg har lagt inn mer frukt og grønnsaker i hverdagen. Jeg spiser gulrøtter ved siden av lunsjen, og koker brokkoli ved siden av middagen. Det er så lite som skal til, men det gjør så mye godt.
Fremover har jeg lyst til å endre hva “å kose seg” betyr for meg. Det kan bety å være rundt gode venner, gå turer, drikke te under teppet en kald høstdag, eller å kutte opp grønnsaker og frukt i stedet for å stappe i seg en hel frossenpizza (som jeg gjorde i går).
Jeg har absolutt ingen planer i dag. Det er kjempe rart, og litt kjipt. Jeg har gjort så mye i det siste, enten jobb eller venner, at det føles ganske ensomt å plutselig sitte her helt alene. Det mest spennende som foregår i dag er min indre kamp om jeg skal kjøpe godteri eller ikke. Jeg vet jeg ikke burde, men så er jeg syk da. Matlysten er på bånn, og de gangene jeg har løpt ut på badet og brekt meg fordi jeg hoster så mye, synes jeg litt ekstra synd på meg selv.
Solen lyser inn vinduet, men det absolutt siste som frister er å gå ut døra. Det frister heller ikke å ta på meg klær. Det er en sånn dag.
En ganske lang stund har jeg vurdert å bli blond. Den typen hvor man tar kjempe tette striper. Da blir det litt spill i det, samtidig som man får en ny look. Jeg ønsker ikke at det skal bli helt flatt med kun én farge i hele håret. Slik ble det forrige gang jeg bleket hele håret da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg farget det hjemme, og resultatet ble… ikke det beste. Jeg husker at mamma holdt på å le seg ihjel på baderomsgulvet da hun så det. Jeg hadde det sånn en periode, og ble egentlig ganske vant til det. Etterhvert gikk jeg tilbake til mørkt, og fikk da høre fra flere at de ikke akkurat hadde syntes det blonde håret var noe fint. Hehe.
Dette bildet er fra sist gang jeg stripet håret. Absolutt ikke så lyst som jeg ønsket det.
Jeg har lenge hatt en mellomfarge. Litt sånn mørk blond/kommunegrå. Jeg begynner å gå skikkelig lei, og har så lyst på en forandring. Problemet er bare at det er så innmari dyrt å gjøre det hos frisøren. Samtidig vet jeg ikke om jeg tør å gjøre det hjemme etter det resultatet jeg fikk forrige gang. Jeg har lett så lenge etter et sted som ikke tar halve månedslønnen min, men foreløpig ser det mørkt ut. Hvis noen har en “billig”, men bra, frisør å anbefale så skrik ut. Det eneste som stopper meg nå er prisen, for helt ærlig, jeg har ikke 4000kr å bruke på frisør.
En ting som kommer med sykepleierjobben er diverse kroppsvæsker. Jeg kan spise lunsj, avbryte for å skifte en bæsjebleie, og deretter gå tilbake på pauserommet og spise videre. Jeg har jobbet på sykehjem med pasienter som er sengeliggende og som har hatt norovirus. Det kommer ut i begge ender, gjerne samtidig, og de får ofte ikke gjort noen ting med det. Det er da jobben vår blir så utrolig viktig, og så utrolig ekkel.
Jeg har stått i så mange slike situasjoner som de fleste ikke ville gjort, uansett om de fikk betalt for det, og det har gått helt fint. Vi er sammen om det, vi deler historiene og vi ler når noen forteller om hvordan de første vakten, noen sinne, rett og slett ble bæsjet på (true story).
Som sykepleier har noen av de sosiale samtaleemnene blitt visket ut. Hvor går grensen på hva som er greit å snakke om? Går grensen på sår som er så dype, og vondtluktene, at du ikke kan forestille deg det (uansett hvor mange detaljer jeg forteller deg)? Går grensen på avføring og oppkast som er blandet sammen til en herlig cocktail hvor jeg må stå med både hansker, munnbinn og frakk for å slippe unna den verste spruten? Eller er grensen så kort at den allerede er nådd, muligens krysset, så fort du nevner spytt? Ofte skjønner jeg ikke at jeg har nådd grensen før noen snur seg litt fra meg og jeg tydelig ser at de helst ikke vil høre om det. Oops…
Apropos spytt… Det som er så merkelig med meg, eller kanskje ikke, er at selv om jeg har taklet flere situasjoner mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om før jeg startet på studiet, er det en ting jeg absolutt ikke takler. Det er en ting som er min kryptonite. Jeg nevnte det i videoen “who´s most likely to” og jeg nevner det her igjen: jeg takler det ikke når noen pusser tennene.
Jeg brekker meg overraskende lite i jobben. Overraskende for meg altså. Jeg hadde aldri trodd at urin og avføring kunne bli en så naturlig del av hverdagen. Det er bare én ting som aldri slår feil. Én ting som gang på gang tester skuespillerevnene mine til det ytterste: når noen pusser tennene. Jeg ønsker så gjerne å gjøre en god jobb. Jeg ønsker å stå der med pasienten i alle situasjoner og vise at det er helt greit. Alt er naturlig, og du må ikke tenke på meg. Når det, derimot, kommer til at noen pusser tennene, eller spytt generelt, da sliter jeg skikkelig. For det er greit, de skal ikke la være å pusse tennene fordi jeg er sær og ikke takler det. Samtidig har jeg lært at det beste er om noen andre hjelper de som trenger det. Jeg tar baby steps. Til slutt er det kanskje jeg som står der og tar fullt munnstell uten å slite. Det er drømmen.
