Denne dagen har allerede startet så utrolig bra, selv om jeg sitter her med vondt i halsen og egentlig ikke har så lyst til å dra på jobb i kveld. Lesertallene har for første gang steget over 100, og når jeg skriver dette har ikke klokken slått 12 en gang.
Jeg husker da jeg startet denne bloggen i februar. Jeg var på utveksling i Afrika. Bloggingen var lett på den tiden da livet bestod av nye opplevelser hver dag. Det var alltid noe å skrive om, og alltid tid til å skrive.
Jeg turte ikke å fortelle noen at jeg hadde begynt å blogge. Jeg var redd for at de skulle tenke negativt om meg, eller se rart på meg. Lesertallene lå for det meste på 0-3 personer per dag. Første gang jeg kjøpte bloggshout (som vil si at man reklamerer for bloggen på andre sider, som for eksempel blogg.no), fikk jeg hele 7 lesere. Det var en stor dag. Hele 7 personer som ønsket å lese bloggen min. Ingen av dem kjente meg en gang! Tallene varierte fra 3 til 14, men lå for det meste rundt 6 personer. Jeg var kjempe happy.
Så kom jeg hjem til Norge. Selv om det var enkelt å blogge i Afrika, skjønte jeg at det ikke nødvendigvis kom til å bli sånn hjemme igjen. Skolen var hovedfokus med bachelorskriving de fleste dagene i uka. Her var jeg redd bloggen ville falle litt bort. Hvordan skulle jeg klare å skrive når det skjedde det samme hver eneste dag? Det hadde i hvert fall sett teit ut å dele bloggen, for så å slutte etter et par uker. Det gikk bedre enn forventet. Jeg skrev 1-2 innlegg hver dag, med bare én dag uten noen ting. Jeg begynte virkelig å skjønne at dette var jeg ønsket da jeg skrev bachelor hele dagen, for så å komme hjem og blogge et par timer (for veldig få, eller ingen, lesere). Etterhvert som jeg så at jeg fikk det til, begynte jeg å leke med tanken om å dele bloggen på diverse sosiale medier.
Jeg fortalte først om bloggen til noen nære venner. Jeg visste jeg kunne stole på dem, og at de ville støtte meg. De sa alle det samme: “Kom igjen, dette må du jo dele på instagram eller facebook”. Jeg var redd. Frykten for å ikke bli akseptert av bekjente, var større en ønsket om å komme videre med bloggen.
Det tok lang tid, flere måneder, og en del overtalelser, før jeg endelig turte å legge bloggen som link i instagram bioen min. Der var det få som kom til å se den, samtidig var den ute. Alle kunne finne den.
Det var ikke før i sommer at jeg endelig turte å gå “all in”. En venninne, Thea, lagde en youtube kanal. Hun delte den på sosiale medier som den mest naturlige ting. Hennes mot til å gå ut og si “her er jeg”, ga meg mot til å dele min for første gang. Lesertallene sted fra 20 til 60. Mestringsfølelsen steg med.
I går ble innlegget mitt gengitt på rb. De tok kontakt med meg, de ønsket å bruke mitt innlegg. Jeg kan ikke tro hvordan denne reisen startet med et stille ønske om å formidle noe til noen, og har nå kommet til at jeg når ut til så mange.
Takk for alle gode, og fine, tilbakemeldinger jeg har fått. Nå vet jeg at dette er noe jeg ønsker å holde på med. Gleden av å skrive og følelsen av å få til noe, er bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Hvis du vil lese litt fra min tid på utveksling i Tanzania kan du trykke på linkene:
TROPISK UVÆR ER IKKE SOM I NORGE
wow så flink du er! kjenner meg mye igjen
Janne: Takk <3