“Men hva skal jeg gjøre da? Jeg er så stygg. Jeg tror ikke jeg kan gå ut sånn her”. 

Jeg så meg fortvilet i speilet, sminken var nesten helt borte under øynene der tårene rant i strie strømmer. Jeg kunne bare se feil i det ansiktet som stirret tilbake fra speilet med triste øyne.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg og min daværende kjæreste skulle ut å møte noen venner. Hvor vi skulle, husker jeg ikke. Det er heller ikke så viktig. Jeg hadde brukt opp det siste jeg hadde av foundation for å pynte meg. Jeg var egentlig ganske fornøyd helt til noe av øyenskyggen drysset ned på kinnet slik at jeg måtte fjerne noe av sminken. 

“Du er absolutt ikke stygg, dette kommer til å gå så fint. Du er nydelig”. Han prøvde så hardt, men jeg så ikke det han så. Jeg kunne ikke tro at vi snakket om samme person, for da var han, i så fall, en løyner. 

Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, men jeg regner med at vi kom frem til noe som funket til slutt. Det jeg husker er fortvilelsen og sorgen over å føle noe så ille om seg selv. Smerten av å stå foran speilet og ha lyst til å knuse det for å slippe å se på seg selv.

Tiden hvor det holdt på som verst er ikke lenger enn to-tre år siden, selv om det føles som et helt annet liv. Akkurat denne hendelsen må ha vært i 2015. I denne perioden var det jeg så i speilet, eller på kamera, så fælt at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg noen vei i livet. 

Jeg kan ikke være helt nøyaktig, for det gikk gradvis, men ca fra starten av 2016 begynte ting å endre seg. Jeg begynte å fokusere på alt det bra som fantes ved meg, både på utsiden og innsiden. Jeg slet mye med at jeg hadde lite venner på barneskolen. Dette førte nok noe til hvordan ting utviklet seg. Det var vanskelig å føle seg ønsket utenfor husets fire vegger, og dermed føle seg bra nok for alle rundt meg.

Jeg begynte å akseptere at jeg ikke kunne endre noe fysisk, og da måtte jeg heller endre min oppfatning av det. Akkurat denne åpenbaringen gjorde en stor forskjell. Å slå seg til ro med at man har det man har, og sånn er det. Jeg begynte etterhvert og forstå at jeg ikke levde for å glede andre. For helt ærlig, da jeg syntes jeg var stygg så var det jo et problem bare fordi jeg var redd andre skulle synes det også. Hadde jeg vært alene inne på et rom og aldri skulle møtt mennesker igjen, så hadde jeg faktisk gitt mer faen i hvordan jeg så ut. 

Disse to tingene var med på å gjøre det mye bedre: 1. det var bare å godta at jeg så ut som jeg gjorde, og sånn var det. 2. Ikke bry meg om hva andre synes, jeg lever for meg, ikke for dem. 

Nå er ting mye bedre. Jeg kan faktisk gå forbi speil og se på meg selv, bare fordi jeg synes jeg ser bra ut. Jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Det her er sikkert skikkelig lite akseptert å si i dette samfunnet som er styrt av janteloven. Samtidig synes jeg det er viktig at man er klar over at det er lov å være fornøyd med seg selv. Det er faktisk VELDIG VELDIG positivt å være fornøyd. 

Jeg blir trist når jeg ser gutter og jenter som sliter med selvtilliten. Mennesker som ikke føler seg bra nok. Hvem skal man være bra nok for? Jeg tror at hvis en klarer å tenke at en er bra nok for seg selv, at det er sin egen lykke som betyr mest, så har man kommet veldig langt. 

Jeg er ikke lenger (like) redd for hva andre skal tenke. Jeg har fått venner som løfter meg opp. Venner som jeg vet at støtter meg i alle situasjoner. Venner som synes jeg er bra nok. Venner som lar meg være meg.

Ikke lev for at andre skal synes du er bra, ikke endre deg for andre. Vær den du er, og da skal du se at du kan møte på støttende mennesker som bare vil deg godt. Dette har i hvert fall hjulpet meg, og nå har jeg det bedre enn noen gang.