Advarsel: mye kroppsvæsker blir nevnt

En ting som kommer med sykepleierjobben er diverse kroppsvæsker. Jeg kan spise lunsj, avbryte for å skifte en bæsjebleie, og deretter gå tilbake på pauserommet og spise videre. Jeg har jobbet på sykehjem med pasienter som er sengeliggende og som har hatt norovirus. Det kommer ut i begge ender, gjerne samtidig, og de får ofte ikke gjort noen ting med det. Det er da jobben vår blir så utrolig viktig, og så utrolig ekkel. 

 Jeg har stått i så mange slike situasjoner som de fleste ikke ville gjort, uansett om de fikk betalt for det, og det har gått helt fint. Vi er sammen om det, vi deler historiene og vi ler når noen forteller om hvordan de første vakten, noen sinne, rett og slett ble bæsjet på (true story). 

Som sykepleier har noen av de sosiale samtaleemnene blitt visket ut. Hvor går grensen på hva som er greit å snakke om? Går grensen på sår som er så dype, og vondtluktene, at du ikke kan forestille deg det (uansett hvor mange detaljer jeg forteller deg)? Går grensen på avføring og oppkast som er blandet sammen til en herlig cocktail hvor jeg må stå med både hansker, munnbinn og frakk for å slippe unna den verste spruten? Eller er grensen så kort at den allerede er nådd, muligens krysset, så fort du nevner spytt? Ofte skjønner jeg ikke at jeg har nådd grensen før noen snur seg litt fra meg og jeg tydelig ser at de helst ikke vil høre om det. Oops…

Apropos spytt… Det som er så merkelig med meg, eller kanskje ikke, er at selv om jeg har taklet flere situasjoner mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om før jeg startet på studiet, er det en ting jeg absolutt ikke takler. Det er en ting som er min kryptonite. Jeg nevnte det i videoen “who´s most likely to” og jeg nevner det her igjen: jeg takler det ikke når noen pusser tennene. 

Jeg brekker meg overraskende lite i jobben. Overraskende for meg altså. Jeg hadde aldri trodd at urin og avføring kunne bli en så naturlig del av hverdagen. Det er bare én ting som aldri slår feil. Én ting som gang på gang tester skuespillerevnene mine til det ytterste: når noen pusser tennene. Jeg ønsker så gjerne å gjøre en god jobb. Jeg ønsker å stå der med pasienten i alle situasjoner og vise at det er helt greit. Alt er naturlig, og du må ikke tenke på meg. Når det, derimot, kommer til at noen pusser tennene, eller spytt generelt, da sliter jeg skikkelig. For det er greit, de skal ikke la være å pusse tennene fordi jeg er sær og ikke takler det. Samtidig har jeg lært at det beste er om noen andre hjelper de som trenger det. Jeg tar baby steps. Til slutt er det kanskje jeg som står der og tar fullt munnstell uten å slite. Det er drømmen. 

(sorry hvis dette innlegget gikk over grensen)