Da årets sesong av paradise hotel rullet på TV-skjermene i Norge, bestemte jeg meg. Jeg skulle melde meg på neste års sesong.
Som oftest når jeg bestemmer meg for noe så gjennomfører jeg. Det har alltid vært sånn. Jeg er kjempe sta når det kommer til det meste, og som oftest finner jeg en måte å gjennomføre det på uansett hva det er. Jeg var derfor ikke i tvil om at jeg skulle bli med på neste års paradise. Jeg skulle sjekke inn på hotellet, ha “the time of my life”, også fortsette livet hjemme med litt mer erfaring. Eller, sjansen for å faktisk bli med er jo liten, så jeg tenkte nok at det mest sannsynlig ikke kom til å skje. Poenget er at hadde jeg først meldt meg på, så måtte jeg jo være forberedt på at jeg kunne komme med også, ellers hadde det vært lite vits.
Jeg var helt sikker på at jeg kunne være morsom å se på TV. Det er jeg for så vidt fortsatt. Med en sterk personlighet, stahet, masse følelser, men samtidig blid og omsorgsfull, tenkte jeg at jeg hadde den perfekte blandingen for et slikt program. Jeg var egentlig veldig selvsikker på at jeg skulle klare å selge meg inn hos produsentene. I tillegg begynte jeg å bli “gammel”. Over halvparten i årets sesong var yngre enn meg. Det var nå eller aldri.
At jeg kanskje hadde jobb som jeg måtte ta hensyn til var ikke noe jeg så på som et problem. På den tiden var jeg verken ferdig utdannet, eller hadde skaffet meg jobb, og det var derfor ikke noe aktuelt hinder. Den tid, den sorg. I verste fall fikk jeg slutte i jobben, Det var sikkert ikke så vanskelig å få noe igjen, de trenger jo alltid sykepleiere. Samtidig kunne paradise åpne for mange nye muligheter. Det kunne jeg jo ikke gå glipp av.
Jeg hadde såvidt startet å blogge den gangen. Kun en håndfull av mine nærmeste visste om den, og enda færre leste den. Drømmen var å få mange lesere og helst kunne leve av å blogge. For å få en kjent blogg, raskt, følte jeg at jeg måtte være med på paradise. Det virket som det var sånn det funket.
Jeg begynte å fortelle venner om planen. Jeg var døds seriøs. Ingenting kunne stoppe meg. Det sjekket til og med inn en sykepleier i årets sesong, da kunne det jo ikke være så ille? Jeg begynte å planlegge at jeg skulle prøve å ta kontakt med henne for å høre litt om jobbmuligheter etter et sånt program. Høre litt om hun hadde merket noe negativt, med tanke på jobben, etter hun kom hjem.
Det var også som en venninne sa “det er jo aldri noen som har angret på at de ble med”. I retrospektiv tror jeg ikke dette er helt sant.
Så nå er spørsmålet: hva endret seg? Hvorfor har jeg ikke lenger ambisjoner om å sjekke inn på skandalehotellet? Hvorfor trener jeg nå for en sunn kropp, i stedet for en kropp som egner seg å vise i bikini på TV?
Det har skjedd gradvis. Jeg har faktisk ikke ofret hele opplegget en tanke på veldig lenge.
Nå har jeg fått en jobb på sykehuset som jeg elsker. Tanken på å slutte der for å muligens oppholde meg én uke i Mexico er lite fristende. Jeg kunne selvsagt satset på å vinne, men sjansen er litt for liten. Samtidig kan jeg tenke meg at å ansette en person som har vist seg full på TV, gjentatte ganger, kanskje ikke er så appellerende i et slikt arbeid.
For det andre har jeg kommet frem til at jeg ønsker å oppnå noe bra på denne bloggen på egenhånd. En eventuell “quick fix” tror jeg kunne ødelagt litt for den gleden jeg får hver gang jeg oppnår noe. Jeg tror ikke det hadde vært like kult å bli kontaktet av avisen, for eksempel, om jeg visste at jeg hadde fått publisitet på den måten.
Jeg har også innsett at jeg nok har blitt for gammel. Jeg har begynt å se at meg som full ikke er det kuleste å vise frem. Jeg har skrevet om det tidligere, at jeg skulle drikke mindre, og sånn har det blitt. (Redusere alkoholinntaket) Jeg kan kose meg hjemme en rolig kveld med cola i glasset. Jeg kan kose meg på jobb en lørdagskveld og jeg kan kose meg med litt mindre alkohol i gode venners nærvær. Det er også da jeg trives best.
Så ser fremtiden litt annerledes ut nå enn den gjorde i april. Jeg liker det sånn som ting er nå. Å spare til leilighet med sykepleierlønnen føles givende. Å jobbe for at bloggen skal bli større, er gøy. Jeg ville ikke byttet bort den følelsen av å få til noe.
Dette innlegget er ikke for å rakke ned på paradise hotel eller de som velger å delta. Jeg er helt sikker på at det hadde vært en veldig morsom opplevelse, det er bare ikke for meg.
