experiencinglife

Jeg har, som nevnt tidligere på bloggen, en drøm om å reise til LA, California.  Egentlig har jeg planer om å flytte dit noen måneder, men først tenker jeg at det kan være lurt å ha sjekket ut stedet. Dra på en ferie dit, i noen uker, slik at jeg vet at det ikke bare er drømmen som virker fantastisk, mens realiteten er noe helt annet. 

Over de siste par årene har jeg lenge prøvd å planlegge med venninner at vi skal reise til LA. De fleste sier ja der og da, men når det kommer til stykket så backer de ut. Det er forskjellige grunner til det. Det er blant annet tid og penger, noe som egentlig bare bunner ut i dårlig planlegging. En ting som er sikkert er at jeg ble like skuffet hver gang. Til slutt ga jeg egentlig opp håpet. Jeg sluttet ikke å snakke med venninner om det, men jeg sluttet å forvente at de var like seriøse som meg. Jeg begynte til og med å planlegge at jeg kunne dra alene. Det er sikkert noen folk i den byen som jeg kan møte og ha det gøy med… Jeg pleier sjeldent å si at jeg skal gjøre noe, uten å faktisk ha planer om å gjennomføre. Så da var neste steg å dra alene, selv om det var litt lite fristende. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innimellom alle disse tomme ordene, og mange drømmene, husker jeg at det var ei venninne jeg faktisk trodde kom til å gjennomføre. Vi gikk så langt som å se på hotell og airbnb for å finne steder vi kunne bo. Hun var heelt med på at vi skulle dra, og jeg var heelt sikker på at det endelig skulle skje. Endelig skulle jeg få oppleve byen jeg drømmer om nesten på daglig basis. Vi tittet på leiligheter, jeg tittet mye alene, og etterhvert hadde vi noen alternativer som vi begge virket fornøyd med. Jeg var klar for å dra, klar for å bestille. Jeg fant noen billige flybilletter og tenkte at det bare var å kjøre på. Vi skulle jo uansett dra dit så vi kunne like gjerne bruke minst mulig penger. Jeg sendte henne en melding med link til billettene og hun svarte noe á la “det var ganske billig ja. Tror jeg nesten må vente med å bestille siden jeg ikke har så mye penger”. Jeg hadde forståelse for det, og tenkte at vi kunne vente litt. Neste gang jeg prøvde på det samme, fikk jeg samme svaret. Da hun aldri tok noe mer initiativ til turen, noe hun faktisk så og si ikke hadde gjort under hele prosessen, skjønte jeg at det ikke kom til å bli noe av. Jeg la det fra meg

Jeg begynte å søke etter nye folk å dra med. De flest jeg pratet med det om sa “Serr! Jeg blir med!”, men så ble det aldri noe mer prat rundt det. Nora var den siste jeg snakket med. Vi begynte å planlegge at vi skulle reise sammen, samme dagen som vi bestemte oss for å begynne å trene sammen. Vi hadde kanskje møttes 3 ganger tidligere. Hun sa “ja helt serr, jeg blir med”, og jeg sa “jeg er helt seriøs altså, jeg mener det når jeg sier det”. Hun sa “jeg og. Jeg er helt seriøs, jeg blir med liksom”. Vi har pratet om det masse siden da, men her om dagen kom den meldingen som gjorde meg helt sikker på at hun også er “helt serr”. En melding som ga meg en skikkelig god følelse og troen på at nå skjer det faktisk.

Så nå gleder jeg meg skikkelig til LA neste sommer. Det er ikke noe vits i å lure på om vi kommer til å få en fin tur, en gang. Den kommer til å bli AMAZING

Fy søren for en helg! Det har skjedd noe hele tiden. Selv om helgen var preget av godt humør og gode folk, har den også inneholdt de mest usunne dagene jeg har hatt etter hverandre, på lenge.

Det hele startet med bursdagsmiddag for Nora på fredag. Vi møttes på en nydelig italiensk restaurant. Stemningen var god, folkene var gode og ikke minst var maten veldig god. Vi spiste både hovedrett og dessert, noe jeg vanligvis ikke gjør. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har kjøpt dessert, etter middag, ute på restaurant de siste 2 årene. Det frister så sjeldent. Jeg spiser meg alltid så mett på middagen at jeg ikke har plass til en smule mer. Den egne dessertmagen, som alle snakker om, forsvant da jeg fylte 15 tror jeg. Denne helgen, derimot, meldte dessertmagen sin ankomst hele 3 dager.

På lørdag var det konfirmasjon. Den kan du lese om her hvis du ikke fikk med deg innlegget i går. Det var i hvert fall en veldig fin dag hvor jeg spiste VELDIG mye mat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til sist kommer gårsdagen, da Malin hadde invitert til bursdagsmiddag. (bloggen hennes her) Jeg sminket meg og tok på meg en topp som er veldig fin, men som jeg kan love at var større forrige gang jeg brukte den. Jeg skylder på at den har krympet i vask, for jeg husker den også som lengre og ikke bare bredere… 

Vi var til sammen 6 jenter som møttes. Malin hadde valgt ut chi som møtested, og det var det ingen som klaget på. Restauranten ligger i Lillestrøm sentrum, så det er ikke så langt unna, samtidig som det er veldig god mat der. Lokalene er også herlige. Det er både lunt og rolig, men samtidig hadde vi det veldig gøy. Trenger ikke å bli kjedelig selv om lokalene tilsier at man ikke skal prate så høyt… 

Det var en fantastisk gjeng med jenter som var samlet ute. De fleste hadde jeg møtt før, selv om jeg ikke kjenner dem så godt. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor godt alle gikk overens, selv om alle var tatt fra forskjellige vennegjenger. Den der er det ikke så ofte at man er like heldig med. Det er alltid litt risky å invitere folk som ikke kjenner hverandre eller har noe særlig med hverandre å gjøre til vanlig. Det ble en kjempe bra kveld og jeg koste meg masse. 

Haha dette ble et skikkelig mamtinspirert innlegg, men jeg føler at det eneste jeg har gjort hele helgen er å spise og møte folk. Det gjør meg absolutt ingenting, noen ganger er det viktig å bare gjøre som man ønsker og ikke tenke på alt rundt. Jeg kunne selvfølgelig tenkt på kalorier og sunn livsstil denne helgen, men da hadde jeg garantert ikke hatt det så gøy heller. Sånt fokus passer best til hverdagene, ikke slike fest helger. 

Håper det er flere der ute som har hatt en fin helg. Nå er det tilbake til virkeligheten og hverdag med tidlige morgener og trøtte ettermiddager. Vi snakkes!

Beklager for litt dårlig bildekvalitet her. Det har for det meste vært litt mørkt og en del mobilbilder.. Håper det er tilgivelig.

Yes, da var det over for denne gang. Det er helt sykt å tenke på at vi som familie har vært igjennom hele tre konfirmasjoner. Tre av tre barn har blitt “voksne” og plutselig var en epoke i livet over. Ikke at jeg egentlig merker det så godt, men jeg tenker at det må være veldig spesielt for mamma og pappa å se tilbake på.

Dagen i går var kjempe fin! Det er litt artig å se hvordan så mye planlegging og stress kan føre til noe så bra. Det kom til et punkt tidligere i uken da alt virket som et eneste stort kaos, og jeg faktisk lurte på om vi kom til å få det i havn. Det gjorde vi, og alt er takket være den fantastiske innsatsen til mamma og pappa. De har virkelig stått på for at den dagen skulle bli helt spesiell, og det fikk de til. 

Selv om jeg hele uken har stresset over hva slags antrekk jeg skulle ha til helgen, fant jeg til slutt en kjole som jeg kunne bruke! Jeg løp riktignok rundt på senteret klokken kvart på syv på fredag kveld, desperat etter å finne noe. Jeg hadde egentlig mistet håpet da jeg tidligere på dagen hadde rundet et annet senter uten å finne noe. Så mange klesbutikker, men ingenting jeg kunne bruke… Det virket helt umulig at jeg skulle kunne gå inn i kirken på konfirmasjonsdagen og være fornøyd med antrekket mitt. Men så, der oppe, hang det plutselig en veldig fin kjole som jeg krysset fingrene for at passet. Det var mitt absolutt siste håp. Det var også bare 5 minutter til jeg skulle være i en bursdagsmiddag, altså var det ikke bare presset rundt det faktum at konfen var morgenen etter som gjaldt. Det var nå eller aldri… Den passet, jeg kjøpte den, og jeg gikk temmelig lettet hjemover den kvelden. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bildet er tatt i prøverommet da jeg faktisk ikke har noen bilder av meg selv fra dagen i går.

Morgenen på den store dagen startet slik som jeg tenker meg at det er i de fleste hjem. Stressnivået var høyt. Håret til konfirmanten ble krøllet mens en annen stod og ordnet sølvet på bunaden, og det er et under at skoene i det hele tatt kom på riktig bein. Overraskende nok kom hun seg til kirken til riktig tid. Det var bare én ting hun hadde glemt – øredobber. Pappa fikk en fortvilet telefon om at konfirmanten MÅTTE ha øredobber og det MÅTTE være diamanter eller perler. Som den gode søster jeg er løp jeg opp til rommet, selv om vi egentlig var på vei til å dra, fant frem øredobbene og tok de med meg. Da vi kom frem prøvde jeg å ringe for å finne ut hvor hun var, men telefonen ble aldri svart. Jeg løp derfor rundt overalt for å finne ut hvor konfirmantene oppholdt seg. Etter å endelig ha funnet hvilket bygg, og etterhvert hvilket rom, de var i, gikk jeg smilende mot konfirmanten, ørdedobbene i hendene og hun sa:

“hva gjør du her?”… Hadde dette vært en video, hadde jeg nå tatt en dramatisk pause.

“eeh.. jeg har med øredobbene som du bare MÅTTE ha”. 

“Åja, hehe, sant det. Takk…”

Så dagen var reddet, heldigvis! Konfirmanten fikk ha på seg de fine perleøredobbene der hun gikk opp kirkegulvet, og det hele var en veldig fin seremoni. Høydepunktene var da alle i kirken (med unntak av konfirmantene og et par faste kirkegåere) satt seg ned på feil sted. Alle så litt forvirret (og småflaue) rundt på hverandre, før de forstod at det ikke var tid for å sitte helt enda, og derfor reiste seg igjen. Presten stod heldigvis med ryggen til, og fikk forhåpentligvis ikke med seg dette glippet fra menigheten. Presten hadde også tatt frem et klipp, fra en fransk film, som han ville vise. Utenom at det klippet begynte å spille av i både tide og utide (mest utide), måtte han også oversette en liten samtale på starten som ga det hele en veldig “tre nøtter til askepott” følelse. Det er jo tross alt ikke så lenge til jul…

Etter kirken ventet det beste – mat og kaker. Aldri har jeg spist så mye fra et koldtbord før, det kan jeg si helt sikkert. Det var så mye fantastisk mat, inkludert to pizzaer fra peppes som var det eneste konfirmanten ønsket å spise på sin store dag. Det er for så vidt en veldig korrekt fremstilling av konfirmanten. Hun er veldig glad i pizza, og skal gjerne ha sin egen vri på det meste som blir gjort.

Ikke noe reklame for peppes her altså, bare ei som er veldig glad i pizza.

Etterhvert kom også kakene på bordet, og der var det virkelig noe for alle. Jeg mistenker dog at flere enn meg hadde forsynt seg et par ganger for mye av maten. Det var nemlig over en halv oreokake igjen på slutten av dagen, og akkurat den kaken husker jeg var borte før alle en gang hadde fått smakt sist gang det var konfirmasjon. Det er uansett helt greit, da har vi mulighet til å fete oss opp på rester i dag. Samtidig er bare å rope ut om noen vil komme pådessert, vi har nok å by på.

Det var god stemning hele dagen, og kjempe hyggelig å se så mange venner og familie som jeg så sjeldent møter. Jeg koste meg masse, og det tror jeg konfirmanten gjorde også. Hun svarte i hvert fall “ja” da jeg spurte om hun hadde hatt en fin dag. Uansett var det en dag som markerte en ny epoke i livet med litt mer livserfaring, og litt mer penger på konto. 

Her jeg sitter og kaster i meg frokosten med pulsen i 200 og hjertet i halsen, skjønner jeg hvor fantastisk dårlig idé det var å takke ja til en ekstravakt på jobb i dag. Da jeg våknet hadde jeg ikke ryddet rommet, så det var det første jeg gjorde da jeg stod opp – kl 6. Jeg er overrasket over hvor bra det faktisk ble. Siden vi har en del familie som kommer fra langt borte, skal de sove her, i natt, før konfirmasjonen i morgen tidlig. Det er jo greit at kusina mi slipper å sove midt imellom alt av skittentøy og annet rot som lå rundt på gulvet.

Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg, så rett etter jobb må jeg dra på senteret og prøve å finne en kjole. Jeg har fortsatt ikke peiling på hva jeg vil bruke, og begynner å kjenne litt på stresset nå. Det hadde vært greit å ha en liten idé om hvordan jeg vil at det skal se ut i hvert fall. 

Jeg vet også at mamma og pappa kunne trengt hjelp her hjemme i dag. Det er så mye som skal ordnes før i morgen. Hadde jeg vært smart nok til å takke nei til den vakten, vet jeg at jeg kunne gjort veldig mye nyttig for å hjelpe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I kveld skal jeg på bursdagsmiddag til Nora. Jeg er helt sikker på at det blir veldig hyggelig. Problemet er bare at siden jeg tydeligvis er så utrolig dårlig til å planlegge, så er det sikkert 50 andre ting jeg burde brukt kvelden på. Huff, hvordan skal dette gå..?

Hadde jeg ikke tatt den ekstra vakten i dag hadde jeg hatt mye bedre tid til å finne noe å ha på meg. Jeg har funnet ut at å gå naken ikke er et alternativ. Da hadde jeg også slippet å hatt sviende øyne av trøtthet. Jeg trenger virkelig å sove ut, men får lite mulighet til det nå. Jeg har søndagen da, så den dagen skal brukes på å sove akkurat så lenge jeg vil. Typisk at jeg helt sikkert våkner kl 7 den dagen…

Hadde jeg ikke tatt på meg den ekstravakten kunne jeg også hjulpet til her hjemme og prøvd å senke stresset et par hakk. Det er nok som må gjøres, og jeg vet at mamma nok ikke synes det er veldig kult at jeg er opptatt hele dagen. Søren! Jeg som alltid har trodd at jeg var ganske flink til å planlegge. Problemet var at da jeg ble spurt om jeg kunne ta denne vakten, så kom jeg ikke på noen god unnskyldning for å si “nei”. Akkurat nå har jeg sånn ca 10 unnskyldninger som jeg kunne brukt. Oh well, det ordner seg nok, det gjør det alltid. 

Nå skal jeg i hvert fall komme meg på jobb, der får jeg ikke gjort så mye fra eller til uansett. Etter det skal jeg dra på senteret og kjøpe kjole, og forhåpentligvis får jeg tid til å hjelpe til litt hjemme før jeg må reise videre på bursdag i kveld. 

Ønsk meg lykke til da! For å klare alt jeg må få til, så tror jeg at jeg kan trenge det. Beklager for et rotete innlegg også, men akkurat nå er det sånn hodet mitt er – rotete. 

I dag skal jeg få gjøre noe jeg har ventet på i et par år. Dette har jeg tenkt på i en lang stund, og det har lenge vært et hinder for meg i hverdagen som sykepleier. Jeg tror jeg må være en av få sykepleiere som har gått igjennom 3 års skolegang, og jobbet i noen måneder, før de gjør det. I dag skal jeg nemlig ta blodprøver for første gang. Det har vært så utrolig kjipt å ikke hatt muligheten til å gjøre det før. 

På sykehuset der jeg jobber, må man først da en praktisk test før man får lov til å gjøre det alene. Det er jo greit nok. Problemet oppstår når jeg aldri har fått tatt den praktiske prøven. Det er flere grunner til at det har blitt sånn, blant annet sykdom og for lite folk på jobb som har ført til at jeg ikke kunne gå fra avdelingen. Jeg har blitt satt opp til prøven 3 ganger, men har aldri hatt mulighet til å gjennomføre. 

Det blir såå digg å endelig kunne gjøre det, endelig kunne ta blodprøver – som egentlig er en ganske stor del av det å være sykepleier. Det verste er når noen spør om jeg kan ta en blodprøve, og jeg må si nei. Eller når jeg må spørre noen andre om de kan gjøre det for meg, når de egentlig har mer enn nok å gjøre fra før.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg krysser fingrene for at alt går bra, og at jeg får gjennomført denne gangen. Er redd for at det, med min flaks, skal skje et eller annet som gjør at jeg ikke får gjennomført i dag heller.. 

Photo by Hush Naidoo on Unsplash

Jeg kom til garderoben på jobb, trøtt som en dupp. Jeg håpet at ingen jeg kjente skulle se meg, for det siste jeg trengte var å måtte smile og prate til noen. Jeg møtte ingen.

I garderoben begynte jeg å skifte klær. Jeg var faktisk så trøtt at i det jeg dro t-skjorten over hodet, kjente jeg hjertet hoppe over et slag da jeg brått blr usikker på om jeg faktisk stod i garderoben. Et lite øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde begynt å kle av meg i gangen utenfor. For de som lurer: det hadde jeg ikke. Jeg stod trygt plassert i garderoben, og ble rent forundret over hvordan hjernen min bare ikke fungerte. 

Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at på en sånn kjip dag, når verden ser mer svart ut enn fargerik (fordi øynene er mer lukket enn åpne), måtte jeg også ha en kjip hendelse… Jeg dro ned glidelåsen, ettersom jeg hadde funnet ut at jeg faktisk stod i garderoben, og kjente at der glidelåsen skulle stoppet, fortsatte hånden videre. Glidelåsen hadde nemlig blitt ødelagt! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg stod der og forbandet meg over at buksa måtte kastet når jeg kom hjem, takket jeg samtidig høyere makter for at jeg bruker uniform på jobb. Det fikk så være at den ene knappen i buksa til uniformen, manglet. Den kunne skjules. 

Etter en egentlig veldig fin dag på jobb, hadde alle morgenens problemer forsvunnet ut av hodet mitt. Det var ikke før jeg kom til skapet og så glidelåsen ligge separert fra resten av buksa, at jeg kom på det igjen. Det er noe rart med det. Så fort den man drar i blir borte (that’s what she said), så vil ikke noen ting holde seg lukket. Det spiller ingen rolle om jeg dro den opp uten “håndtaket”, hver gang jeg gikk et skritt, eller bøyde meg, så åpnet den seg på vidt gap igjen. 

Løsningen ble å legge veska strategisk foran “skrittet” og komme meg til bilen. Hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde uniform på jobb, vet jeg faktisk ikke. Jeg måtte vel gått og flashet meg til hele avdelingen da… Så joda, morgenen kunne helt klart vært verre, men den kunne vært litt bedre også. Konklusjonen blir at så lenge resten av dagen er bra, er alt ting godt. 

Licensed from: Uki_71 pixabay.com

Til helgen er det konfirmasjon. Det er en glad begivenhet. Hele familien, nære og ikke så nære, og venner, med mer, samles. Det blir god mat, kaker, fest. Alt ligger til rette for en kjempe bra dag. Jeg har bare et problem: hva i all verden skal jeg ha på meg?

Jeg har googlet opp og ned i håp om å finne noe. Jeg har sjekket ut samtlige nettsider som selger klær, og jeg vet at å dra på senteret kommer til å føre med seg lite hell. Jeg aner ikke hva jeg ser etter en gang. Det eneste jeg vet er at den ikke må være for kort, for utfordrende, for dyr eller svart. Kanskje ikke helt hvit heller, det gir litt vel mye bryllupsfølelse. Jeg ønsker en kjole som er lang, gjerne med litt blomster eller blonder, men ikke noe som ser ut som jeg skal på ball. 

Plutselig stod jeg ikke igjen med så mange alternativer. I skapet finner jeg ingenting, det vet jeg uten at jeg trenger å ta en titt en gang. Jeg bruker egentlig veldig lite kjoler, så utvalget er minimalt. Det er så mange som er kjempe flinke til å pynte seg. De ser classy ut og passer alltid til anledningen, uansett hva det er. Jeg er ikke en av dem. Kreativiteten og forståelsen for sammensetning av klær, har jeg dessverre ikke vært så heldig og fått. Jeg har ikke noe særlig med stilsans, og forstår meg ikke på venninner som ønsker å handle inn til kjærestene sine. Jeg sliter nok med å finne noe til meg selv, det siste jeg trenger er å måtte prøve å finne noe til noen andre. Ikke at det foreløpig er et problem, jeg er singel som en pringle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så leting blir hovedprioritet denne uken. Jeg mistenker at mamma ikke hadde blitt sånn altfor fornøyd med meg om jeg dukket opp i bare undertøyet… Noe må jeg bare finne, det er liksom ikke noe alternativ. Jeg håper det faller en passende kjole ned fra himmelen. Det hadde vært praktisk det!

I dag våknet jeg opp litt sånn småtrøtt. En trøtthetsfølelse som hadde vært helt sjukt deilig om planen var å ligge i sengen og halvsove hele dagen, men det er den ikke. Jeg lar ikke være å halvsove hele dagen bare fordi jeg ikke kan, men også fordi jeg egentlig ikke vil. Tanken og idéen er god, men jeg vet at hvis jeg hadde gjennomført hadde jeg sittet med en skikkelig kjip følelse på slutten av dagen. Da er det i hvert fall bortkastet. Om man først skal ha en sånn dag, må det være fordi det gir en god følelse.

Hannah pakker meg seg både vann, vedkubber og telt i dag. Hun skal med skolen på en 3-dagers telttur. Jeg husker da vi hadde telttur med trinnet vårt på ungdomsskolen. Eller, om jeg skal være helt ærlig her, så husker jeg veldig lite av det. Jeg har generelt lite minner fra livet mitt. Både barndommen og ungdommen er litt vasket bort. Jeg husker små ting, men opplever altfor ofte at noen sier “ååh husker du den gangen…”, og jeg må ærlig svare at “nei, det husker jeg faktisk ikke”. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke peiling på hvem jeg hang med på den turen, og heller ikke hva vi gjorde mesteparten av tiden. Jeg husker den forferdelig tunge sykkelturen for å komme seg dit, og jeg husker min nær døden opplevelse. Om jeg husker den helt korrekt, det vet jeg ikke. Ting har nok blitt noe endret i hjernen min siden den gangen. Her er i  hvert fall sånn som jeg husker den (og jeg tror faktisk ikke det er så langt fra hvordan det egentlig skjedde).

Vi hadde rebus, og postene var plassert rundt om der vi var. Det var litt skog- og fjellterreng, og det var mye løping frem og tilbake for å finne de forskjellige postene. Vi gikk bortover en gresslette, og oppover bakker. Min gruppe, jeg husker ikke akkurat hvem den bestod av, hadde funnet ut at den ene posten måtte være oppå en liten forhøyning. Det var en del stener og mose, og vi måtte “klatre” litt oppover da skråningen var ganske bratt. Når jeg tenker tilbake må det ha vært en lettere vei dit. De kunne faktisk ikke ha forventet at vi skulle klatre opp der. Jeg husker ikke hvor høyt det var, men det var høyt nok. Jeg gikk først, og skulle gå over en stein for å komme videre. Akkurat i dét jeg har plassert den ene foten på steinen og løfter den andre, sklir jeg på mosen og faller bakover. Han ene på gruppen min står heldigvis bak meg og tar meg i mot rett før jeg treffer den relativt skarpe steinen som ligger under nakken min. Hadde han ikke stått der, og hadde han ikke reagerte så fort som han gjorde, tror jeg ting kunne gått mye, mye verre. Selv om det heldigvis gikk bra var fortsatt den følelsen av at hjertet stoppet i det jeg skjønte at noe gikk veldig galt, like forferdelig. Jeg var, et øyeblikk der, helt sikker på at jeg kom til å skade meg veldig alvorlig.

Etter den opplevelsen hater jeg å gå nedover bakker, for så vidt også oppover dem. Jeg er kjempe redd for å falle, uansett om bakken er liten eller stor. Jeg går alltid kjempe sakte og ender alltid opp helt bakerst. Jeg har nok blitt litt ødelagt etter den opplevelsen, men ikke i nærheten av så ødelagt som jeg kunne blitt om jeg faktisk hadde falt helt ned på bakken. 

Jeg har følt at det den siste tiden har vært et slags slør over hjernen min. Jeg har ikke klart å tenke ordentlig, tanker har forsvunnet fra hjernen før jeg nesten rakk å tenke dem, og jeg har hatt en konstant følelse av at det er noe jeg skulle tenkt på, husket eller gjort. 

Tidligere i dag satt jeg i sofaen og tenkte på noe koselig som hadde skjedd. Det ga en fin følelse å se tilbake på det minnet. Jeg har alltid vært en som dagdrømmer og synes det er fint å bruke gode minner for å få frem gode følelse. Mens jeg tenkte, glemte jeg plutselig hva det var jeg tenkte på. Jeg kunne virkelig ikke huske noen ting annet enn hvilken følelse den ga meg. Jeg satt igjen med et veldig tomt minne, og en rar, men god, følelse i kroppen. Jeg brukte flere minutter for å komme tilbake til det jeg hadde tenkt på. Altså, tenk å glemme hva man tenker på, mens man tenker det! Jeg vet ikke om dette ga noen som helst mening for noen, men det har vært veldig irriterende for meg. Sånn har det vært i flere dager nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den siste uken har, på grunn av dette, vært veldig rar og forvirrende. Jeg har glemt at jeg har viktige avtaler i uken som kommer, som min søster sin konfirmasjon, og jeg har hatt en skrivesperre verre enn noen gang tidligere, noe jeg også har sett på lesertallene. Det er så spesielt, for plutselig klarte jeg ingenting. Jeg hadde ingen inspirasjon til å skrive, og uansett hva jeg prøvde så ble det ikke bedre. Helt siden jeg opprettet denne bloggen i februar, har jeg aldri opplevd noe lignende. 

Jeg har irritert meg over å ha vært i denne sinnstilstanden, men ikke visst hvordan jeg skulle komme ut av den. Det har ikke vært noen spesiell grunn til at det ble sånn, ikke noen åpenbar grunn i hvert fall, det bare skjedde. Da var det også ekstra vanskelig å gjøre noe med det.

Mens jeg satt i stad og tenkte på at jeg snart burde komme meg i dusjen og få vasket bort alkohol- og røyklukten fra gårsdagen (nei, jeg røyker ikke, men det gjør folk rundt meg), løftet plutselig sløret seg. Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg er veldig happy for det. Det er såå utrolig deilig å føle at jeg er tilbake til meg selv. Nå klarer jeg lettere å holde styr på ukeplanen fremover, og selv om jeg føler meg mørbanket etter byen i går (har en tendens til å våkne opp med en del blåmerker etter en sånn kveld), så føler jeg meg ganske opplagt og fornøyd. 

Kvelden skal nytes videre med et lettere sinn og mer kreativitet. Jeg håper virkelig dette holder seg nå, for det kommer mildt sagt til å føles frustrerende om jeg våkner opp tilbake til hvordan det var, i morgen.

Fy søren så kult det var i går! Self love og self confidence var det store fokuset, og det ble virkelig vist på en classy og kul måte. Det var så mange tøffe jenter, i alle fantastiske former, som gikk på den scenen. Det var tydelig at det ikke var noe dømming i salen, alle var der for å støtte hverandre. 

Kvelden var fylt med latter, musikk, god stemning og litt bobler i glasset. Det ble muligens litt mer bobler enn hva jeg hadde godt av. Jeg kjenner det godt på kroppen i dag – ikke på en positiv måte. Blir bare enda mer glad for at jeg har fokus på å drikke mindre. I går tok jeg den helt ut. En gang i blant går fint, men forhåpentligvis blir det en stund til neste gang.

Showet ble avsluttet med et fantastisk frieri. Hun ene som var med tok mannen sin opp på scenen og spurte om han ville gifte seg med henne. Selv om jeg tenker at det er litt risky å gjøre det så offentlig, så var det herlig da han sa “ja”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kvelden var kjempe vellykket og jeg er sååå glad for at Ingri Malene ville være med. Et øyeblikk så det ut til at jeg måtte dra alene. Det hadde nok gått greit, men stemningen ble bedre da vi var to.