I dag våknet jeg opp litt sånn småtrøtt. En trøtthetsfølelse som hadde vært helt sjukt deilig om planen var å ligge i sengen og halvsove hele dagen, men det er den ikke. Jeg lar ikke være å halvsove hele dagen bare fordi jeg ikke kan, men også fordi jeg egentlig ikke vil. Tanken og idéen er god, men jeg vet at hvis jeg hadde gjennomført hadde jeg sittet med en skikkelig kjip følelse på slutten av dagen. Da er det i hvert fall bortkastet. Om man først skal ha en sånn dag, må det være fordi det gir en god følelse.
Hannah pakker meg seg både vann, vedkubber og telt i dag. Hun skal med skolen på en 3-dagers telttur. Jeg husker da vi hadde telttur med trinnet vårt på ungdomsskolen. Eller, om jeg skal være helt ærlig her, så husker jeg veldig lite av det. Jeg har generelt lite minner fra livet mitt. Både barndommen og ungdommen er litt vasket bort. Jeg husker små ting, men opplever altfor ofte at noen sier “ååh husker du den gangen…”, og jeg må ærlig svare at “nei, det husker jeg faktisk ikke”.
Jeg har ikke peiling på hvem jeg hang med på den turen, og heller ikke hva vi gjorde mesteparten av tiden. Jeg husker den forferdelig tunge sykkelturen for å komme seg dit, og jeg husker min nær døden opplevelse. Om jeg husker den helt korrekt, det vet jeg ikke. Ting har nok blitt noe endret i hjernen min siden den gangen. Her er i hvert fall sånn som jeg husker den (og jeg tror faktisk ikke det er så langt fra hvordan det egentlig skjedde).
Vi hadde rebus, og postene var plassert rundt om der vi var. Det var litt skog- og fjellterreng, og det var mye løping frem og tilbake for å finne de forskjellige postene. Vi gikk bortover en gresslette, og oppover bakker. Min gruppe, jeg husker ikke akkurat hvem den bestod av, hadde funnet ut at den ene posten måtte være oppå en liten forhøyning. Det var en del stener og mose, og vi måtte “klatre” litt oppover da skråningen var ganske bratt. Når jeg tenker tilbake må det ha vært en lettere vei dit. De kunne faktisk ikke ha forventet at vi skulle klatre opp der. Jeg husker ikke hvor høyt det var, men det var høyt nok. Jeg gikk først, og skulle gå over en stein for å komme videre. Akkurat i dét jeg har plassert den ene foten på steinen og løfter den andre, sklir jeg på mosen og faller bakover. Han ene på gruppen min står heldigvis bak meg og tar meg i mot rett før jeg treffer den relativt skarpe steinen som ligger under nakken min. Hadde han ikke stått der, og hadde han ikke reagerte så fort som han gjorde, tror jeg ting kunne gått mye, mye verre. Selv om det heldigvis gikk bra var fortsatt den følelsen av at hjertet stoppet i det jeg skjønte at noe gikk veldig galt, like forferdelig. Jeg var, et øyeblikk der, helt sikker på at jeg kom til å skade meg veldig alvorlig.
Etter den opplevelsen hater jeg å gå nedover bakker, for så vidt også oppover dem. Jeg er kjempe redd for å falle, uansett om bakken er liten eller stor. Jeg går alltid kjempe sakte og ender alltid opp helt bakerst. Jeg har nok blitt litt ødelagt etter den opplevelsen, men ikke i nærheten av så ødelagt som jeg kunne blitt om jeg faktisk hadde falt helt ned på bakken.
