experiencinglife

Jeg vet ikke akkurat hvor lite jeg sov i natt, men jeg vet at jeg våknet mange ganger mellom kl 2 og kl 5:45, da alarmen ringte. Å stå opp var helt forferdelig, og mulig enda verre bare fordi jeg visste at jeg hadde sovet så lite. Jeg hadde bare ikke noe valg. Om jeg skulle stå der klar på togstasjonen kl 7:36 så var det bare å komme seg opp.

I dag var første gangen jeg var i holmenkollen og så 5-mila. Fy søren for en bra opplevelse det var. Jeg sitter igjen med mange gode minner, og en kropp som kjennes ut som den er banket opp fra hodet og ned til tærne. Det var mye gåing, veldig mye glatt is som en måtte være bevisst på, og ganske ubehagelige seter. Vi hadde kun sitteunderlag, så en behagelig sittestilling på den harde snøen var vanskelig å finne.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi spiste mat, hørte på musikken som ble spilt på store høyttalere rundt oss (gjerne fire forskjellige sanger samtidig), og heiet frem skiløperne hver gang de gikk forbi. Stemningen var bedre enn jeg kunne sett for meg. Det var selvfølgelig noen overberusete mennesker som ramlet overalt rundt oss, men stort sett var alle veldig ordentlige og hyggelige.

Jeg har alltid elsket disse type sammenkomstene. Russetiden var fantastisk, og det samme synes jeg om festival. Det er noe helt spesielt når så mange mennesker samler seg for ett mål på den måten.

Veien hjem var lang, tung og komplisert. Det var veldig vanskelig å komme seg ned bakkene, da de var glattpolerte på litt for mange steder. Jeg har et nytt blåmerke under albuen som bevis på det. Etter å ha gått noe som føltes som mange mil, kom det nye problemet med å finne seg et fremkomstmiddel hjem. T-banen var det bare å glemme, køen der var timeslang, så da endte vi på en buss som var så stappa at det til og med overgår de fulle bussene vi pressa oss inn i, i Hellas.

Uansett var det en minnerik dag som jeg med glede gjentar neste år, selv om kroppen min akkurat nå ikke virker helt enig.

Så, for å fortsette der jeg slapp. Jeg var på fest og jeg førte en vanlig samtale med ei som hadde kjøpt leilighet. Det jeg ikke visste var at det satt ei der, på den festen, som jobbet i banken. Jeg hadde møtt henne på fest et par ganger tidligere også, men jobb var ikke akkurat et tema som kom opp veldig ofte i de sammenhengene.

Plutselig sa hun “kan ikke du gi meg informasjonen din i morgen, så skal jeg se hva jeg kan få til”. Jeg fikk litt sjokk, ble veldig glad, men også litt flau. Etter hva jeg hadde hørt tidligere var det ikke mye jeg hadde mulighet til å få, jeg hadde spart alt for lite og selv om det var 20K som hadde gått inn på sparing til leilighet det siste halvåret, klarte jeg ikke helt å føle at jeg hadde gjort en god jobb. Hun dama i DNB hadde virkelig gjort noe med meg. Tanken på at noen skulle gå igjennom økonomien min for at jeg bare skulle få samme tilbakemelding var lite fristende. Jeg takket uansett ja, det var jo verdt et forsøk. I verste fall endte jeg opp med mulighet til å kjøpe for 1,3 mill. Du finner ikke mye i dette området, om noe i det hele tatt, til den prisen, men da visste jeg i hvert fall hvordan jeg lå an.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Dagen etter begynte det. Vi pratet en del i telefonen, hun prøvde seg frem, og jeg fikk beskjed om at svaret kom tirsdagen etter. Fy søren så spent jeg var. Plutselig var ikke drømmen nødvendigvis så langt unna allikevel. Jeg kunne kanskje begynne å se etter noe. Jeg så for meg alle scenarioer fra 1,3 mill til 2 mill. Endelig skulle jeg få det anslaget jeg ønsket.

Tirsdagen kom, meldingen tikket inn, og plutselig hadde jeg 2,5 millioner kroner til å lete etter leilighet. Jeg kunne ikke tro min flaks. Tenk hvordan det å dra på quiz den kvelden endte med at jeg fikk finansieringsbevis. Det fulgte med noen krav ettersom det var avvik i banken, men de kunne jeg leve med. Det var helt utrolig. Jeg var i sjokk.

Etter den dagen tok finn over og ble den mest brukte appen på mobilen. Jeg så på ALT som var innenfor prisklassen. Det var 2,5mill inkludert fellesgjeld. Jeg leste meg opp og ned på hva som var viktig når en så etter leilighet for første gang, leste meg opp på hvordan budrundene foregikk og leste flere salgsoppgaver enn jeg kunne telle. Å holde den ene leiligheten fra den andre ble etterhvert et lite problem.

Jeg hadde to krav til leiligheten. Den skulle ligge såpass nært jobb at jeg kunne komme meg dit med kollektivt innen 30min. Det måtte også være en leilighet som kunne flyttes rett inn i, jeg hadde ikke penger til å gjøre så mye.

Jeg tok med meg hele familien på visning første helgen etter jeg fikk finansieringsbeviset. Det endte i en budrunde…

Haha dette blir en liten storytime. Det er altfor for mye å skrive til å samle alt i et innleggt, men fortsettelse følger…

Det hele startet på en fest. Eller, det var mer et minivors før vi dro på quiz. Vi pratet om løst og fast. Jeg brukte store deler av kvelden på å snakke med ei venninne som hadde kjøpt seg leilighet. Det var i den perioden jeg begynte å se litt rundt på hva som fantes på Finn. Jeg ante ikke hva jeg evt kunne ha råd til, hadde aldri vært i banken, og hadde egentlig ikke tenkt til å dra i banken på minst et halvt år. Dette var 16. februar.

I desember 2018 hadde jeg snakket med noen fra DnB, som er banken jeg har benyttet meg av siden jeg fikk mitt første bankkort som ungdom. Jeg har vært veldig fornøyd med dem, og spesielt siden jeg er medlem i NSF (Norsk SykepleierForbund) hadde jeg de siste årene sett for meg at jeg skulle ta opp lån i nettopp den banken.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

En kald vinterdag den 7. desember ringte telefonen min. Damen i andre enden fortalte at hun ringte fra DnB og at hun lurte på om jeg hadde noen økonomiske planer i nærmeste fremtid som kunne involvere dem. På den tiden hadde jeg spart opp ca 250 000kr i egenkapital og begynte så smått å tenke på å ta en tur i banken for å i hvert fall få estimert hva jeg kunne evt kjøpe for, selv om jeg ikke tenkte at jeg kom til å få så veldig mye. Jeg bare tenkte at jeg kunne jo være heldig og finne noe jeg hadde råd til.

Jeg fortalte damen i telefonen at jeg ønsket å kjøpe leilighet i nærmeste fremtid. Hun så på økonomien min, som hun hadde fremme på dataen foran seg, og kom med en så utrolig demotiverende kommentar at jeg endte opp med å aldri søke lån i den banken. Hun fortalte at jeg kanskje, om et år (desember 2019), kunne søke om finansieringsbevis. Hun mente jeg måtte ha over 400 000,- før jeg i det hele tatt kunne gå til banken, og jeg fikk inntrykk av at det ikke var noen vits i å prøve seg.

Jeg ble ekstremt demotivert og mistet håpet på å få gjennomført planen slik som jeg ønsket – ny leilighet i 2019. I følge henne måtte jeg vente til kalenderen nesten viste 2020 før jeg kunne vurdere noe sånt.

Den torsdagen, 16. februar, stilte jeg venninnen min masse spørsmål ang boligkjøp. Jeg var super nysgjerrig på hele prosessen, hvor mye hun hadde fått i lån, hvordan det var på visning, hvor mye egenkapital hun hadde hatt… jeg fortalte at selv om jeg ikke hadde nok egenkapital akkurat der og da, så ønsket jeg å etterhvert dra til banken for å få en antydning på hvor mye jeg kunne by, bare sånn at jeg hadde noen realistiske tall å starte med. Jeg hadde ikke glemt hva den damen da, men samtidig ønsket jeg å i hvert fall gjøre noe.

Samtaleemnet var en rød tråd gjennom hele kvelden, fra vi møttes og til vi dro ut på byen. Lite ante jeg om at den turen faktisk skulle endre en veldig stor del av livet mitt.

Fortsettelse følger…

1/2-19

Det er gått to dager siden jeg la ut at jeg skulle ta en pause. Jeg synes at det er ganske utrolig at det siste innlegget mitt som ble postet, er det som ble lest mest denne måneden. Egentlig har jeg hatt en del lesere de dagene jeg har postet. Det er gøy. Jeg ønsker at denne bloggen skal nå langt, problemet er bare det at ingen gidder å følge med på en blogg som kanskje har en post hver 2. dag, om i det hele tatt så mye. Det føltes riktig å ta en offisiell pause nå. Jeg ser at det ikke funker lenger, en endring må skje.

Samme dag som jeg postet at jeg skulle ta en pause, postet en annen at hun var tilbake. Hun hadde plutselig forsvunnet fra sin egentlig blogg, og var nå endelig tilbake etter 8 måneder. Én forsvinner og en kommer tilbake. Det er egentlig litt fint og nesten litt poetisk å tenke på.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ideene til skriving har ikke gått bort. Ikke lysten heller, hvis jeg kan kalle det lyst. Jeg har ikke ikke hatt lyst til å blogge, jeg har bare ikke klart å sette meg ned for å gjøre det. Å skrive her jeg sitter føles godt, så kanskje ting blir lettere nå som jeg ikke føler at jeg må skrive noe for å opprettholde bloggen.

Jeg har lyst til å publisere dette, men det kan jeg ikke. Jeg kan ikke fortsette i det samme mønsteret som jeg har holdt på den siste tiden. Jeg må vente til disse “dagbokinnleggene” blir en daglig greie. Den dagen jeg ikke lenger setter meg ned fordi jeg føler jeg må. Den dagen jeg setter meg ned hver dag for å skrive bare fordi jeg ønsker, da skal jeg åpne bloggen igjen. Da skal jeg publisere alt dette som blir skrevet i perioden jeg er borte. Å skrive nå føles bra, jeg bare vet at slik som ting er nå, så holder det ikke. Det blir altfor fort borte.

Når du leser dette er jeg endelig tilbake. Her jeg sitter på dag to av pausen, aner jeg ikke hvor lenge det er til det blir postet. Jeg aner ikke hvilken dato du kommer til å lese dette, men jeg håper at jeg da virkelig har funnet tilbake til gleden ved å blogge igjen.

“Jeg er tilbake” skrev jeg på onsdag, og plutselig hadde jeg en hel dag pause i går. Jeg hadde rett og slett bare en fullstappa dag hvor jeg ikke hadde 5 minutter en gang til å sette meg ned å skrive. Det er jo i slike tilfeller at jeg egentlig burde poste noe som jeg har skrevet fra før av, men det tenkte jeg ikke på. Tar kanskje litt tid å komme inn i denne bobla igjen.

Det er en hendelse fra i går som jeg ønsker å fortelle om. Det er ikke noe stort og fantastisk, ikke noe veldig sjokkerende, men bare en sånn liten hverdagsgreie som fikk meg til å tenke litt.

Jeg tok bussen hjem fra jobb. Det er egentlig ganske lenge siden jeg har gjort det. Jeg har vært så heldig å få låne bil, når jeg har trengt det, i mange uker, så å ta bussen hjem føltes nesten litt rart.

Bussen var stappa, slik som den så ofte er på den tiden av dagen, så det var ingen sitteplasser igjen. Det var ikke den vanlige, norske “det er ingen sitteplasser fordi jeg ikke kan sitte ved siden av en fremmed”, det var bare virkelig helt stappfullt. Etter noen holdeplasser, derimot, var det plutselig en del folk som skulle av. Det åpnet seg noen plasser litt bak i bussen, og selvom jeg visste at over halvparten av bussen skulle av på neste holdeplass(bussterminalen), så satt jeg meg ved siden av en fremmed mann for å gjøre litt plass i midtgangen.

Da jeg nærmet meg plassen, og viste tegn til at jeg skulle sette meg der, så han på meg og sa “ja, bare kom og sett deg her, du”. Han smilte, og jeg smilte tilbake sånn for å si “takk”. Jeg hadde musikk i begge ørene, for hva ellers skal man finne på der alene på bussen? Han pratet igjen: “Nå er det ikke lenge til vi skal av”. Jeg tok ut den ene øreproppen, smilte, og svarte “ja, de fleste går av på neste, men jeg skal litt lenger”. Jeg satt på musikken igjen. “Åh skal du til kjeller du da?”. Igjen tok jeg ut proppen, jeg var ikke irritert eller syntes det var plagsomt, jeg ble vel heller mer nysgjerrig på denne mannen som absolutt ikke fulgte de norske normene som tilsier at hvis du i det hele tatt møter blikket til en annen nordmann så hører du til i en eller annen overvåket bolig. “ja hehe, det skal jeg”. Jeg var på vei til å putte inn musikken igjen da han svarte “går du på skole der?”.

På dette tidspunktet skjønte jeg at han faktisk ønsket å ha en samtale med meg. Når jeg ser tilbake nå så tenker jeg at jeg kanskje burde ha forstått såpass litt tidligere. Uansett, jeg tok ut begge øreproppene og tenkte “skjerp deg, han er en hyggelig mann som ønsker å prate. Er det ikke sånn her du hele tiden har sagt at du skulle ønske nordmenn var?“.

Det ble en hyggelig liten samtale som stort sett omhandlet været, vi er tross alt nordmenn, og hvordan vi skulle ønske våren snart var her. Han gikk av på bussterminalen, slik som nesten alle andre, og vi ønsket hverandre en god dag videre. Det var noe veldig lite, det var litt småkleint, men det gjorde egentlig den bussturen så mye bedre. Jeg satt igjen med god følelse.

Nå ønsker jeg at alle kan ta musikken av øra og se på naboen i blant, jeg synes i hvert fall at det ble veldig hyggelig.

Hei bloggen, og hei alle dere som innimellom har tittet innom her selv om jeg ikke har postet noe.

På lørdag om 3 dager så er det en måned siden jeg postet noe sist her inne. Jeg tror denne pausen har vært veldig bra for meg og at jeg nå forhåpentligvis er tilbake med like mye inspirasjon som det jeg tror jeg har.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De første par ukene i pausen skrev jeg noe som jeg kalte “dagbokinnlegg”. Det var innlegg hvor jeg bare reflekterte rundt livet, stort sett, og rundt det å ha pause fra bloggen. Jeg tenkte da å poste de innleggene så fort jeg var tilbake, men føler nå at jeg ønsker å vente litt med det. De kommer kanskje litt sånn innimellom her, men akkurat nå er jeg i en så spennende del av livet at det først og fremst er nåtiden jeg ønsker å skrive om.

Det har skjedd myye de siste ukene. Jeg er på vei ut av en epoke i livet og inn i en ny. Det er en liten stund til alt er klart, ca en måned, men jeg tenkte allikevel at jeg ønsket å dele denne prosessen med dere. Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet. Det ble bekreftet på telefon i går at selgeren hadde godtatt budet mitt, så nå er det en spennende tid i vente. Jeg ønsker å dele alt fra å få lån til å faktisk flytte inn, da jeg vet at jeg selv har hatt, og fortsatt har, veldig mange spørsmål rundt dette.

Foreløpig har jeg ikke kommet så langt at jeg har flyttet ut fra rommet i huset til mamma og pappa, men det skjer etterhvert det også. Når den tid kommer så skal det, selvfølgelig, dokumenteres.

Jeg ser veldig frem til å dele med dere igjen for det har jeg savnet den siste måneden. Denne pausen har vært helt nødvendig, men bloggen er blitt en hobby som jeg får mye glede av og som jeg ikke ønsker å slutte helt med. Det er også et fint sted å få skrevet ned tanker når jeg har så mye på hjertet som jeg ønsker å prate om. På denne måten får kanskje de rundt meg litt fri fra å høre det samme om igjen, og om igjen.

Så, da ønsker jeg både meg selv og dere velkommen tilbake, og håper dere kommer til å trives her fremover.

Som dere sikkert har merket så har det kommet mindre og mindre på denne bloggen i det siste. Noe av det jeg misliker mest med å lese blogger, er å sjekke innom uten at det har kommet noe nytt. Sånn har min blogg vært det siste halve året. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal ta en ordentlig pause, og ikke starte igjen før jeg føler at jeg har motivasjonen tilbake. Det er litt for mange andre ting som tar opp tankene mine, så da er det ikke så mye plass til annet for tiden.

Det blir helt sikkert laget noen innlegg i denne perioden, men de blir ikke publisert før pausen er over. Pausen er på ubestemt tid, dette er for å få tilbake  motivasjonen og forhåpentligvis komme tilbake til der jeg var da dette blogglivet startet. Takk for dere som har fulgt meg, og jeg håper jeg ser dere igjen når jeg er klar for å komme tilbake <3

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er endelig lørdag. Jeg sitter i sengen med sjokoladen, og den tomme posen med chips som jeg spise opp i går, på min venstre side. To mobiler ligger i sengen på høyre side. Jeg fant frem den gamle iPhone 5s som jeg levde med helt til jeg byttet til min nåværende, litt mer moderne, mobil. Innimellom synes jeg det er fint å ta frem den gamle mobilen, som det ikke er mer enn litt over et år siden jeg brukte, for å se hva som er på den. Jeg har bilder der, riktignok med veldig dårlig kvalitet, og apper jeg ikke har foret en tanke siden jeg byttet den ut. Det er utrolig å tenke på hvordan tidene har forandret seg.

Da jeg kjøpte min iPhone 5s var det den nyeste på markedet. Den var helt fantastisk. Kameraet var det beste jeg noen gang hadde hatt på en telefon, og selfielivet ble noe helt annet enn det hadde vært med 4’ern. Jeg beholdt min 5s lenger enn de fleste. Jeg hadde den så lenge at den etterhvert skrudde seg av hvis gradene sank under 10+. Ikke så veldig stabil altså. Om vinteren puttet jeg den i armen på jakka, inntil huden, slik at jeg skulle kunne høre på musikk på vei hjem fra praksis. Problemet var da jeg måtte ta den ut for å finne frem bussbilletten. Det var ikke mer enn noen sekunder som skulle til, spesielt om det var minusgrader, før det var gjort.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg kan fortsatt, på kalde dager, bli redd for at mobilen skal skru seg av. Den jeg har nå ville aldri gjort det, ikke etter hva jeg har erfart i hvert fall, men trangen til å gjemme den i jakkeermet er der allikevel. Jeg tenker på hvordan vi mennesker kan bli vant til det meste, også veldig mye annet enn en dårlig mobil, om bare forandringen skjer sakte, og over lang tid. Ting blir litt og litt mer ødelagt, man finner nye måter for å fikse det og plutselig går det fra å spille candy crush på vei hjem fra bussen til å gjemme mobilen i jakkeermet.

Tenk på de robuste mobilene vi hadde før. De nokiaene som kunne kastes gatelangs uten å få en skramme. Det var i hvert fall ikke snakk om at den kunne skru seg av bare fordi gradestokken viste -10.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. For å oppsummere så varte mobilene lengre før de ble så smarte, og mobilkameraene utvikler seg stadig. Et annet poeng er dette med forandring og hva man kan bli vant til. Ikke alle forandringer er bra, og kanskje man faktisk skal ta et sekund, et skritt tilbake, og observere hvordan livet er akkurat her og nå. Er det slik du ønsker, eller har det falt sammen til å bli en evig runddans mellom jobb, sofa, seng og toalett? Kanskje man kan endre den forandringen om man blir bevisst den. Kanskje man skal gå tilbake til starten igjen, være bevisst på endringene og dermed kunne gi hele situasjonen en bedre slutt? Det var noe å tenke på det.

Plutselig ble et blogginnlegg om en gammel mobil både litt meningsfullt og filosofisk. Ha en fin lørdag da, dere!

Det er først nå som jeg prøver å spare penger at jeg merker hvor mye jeg egentlig bruker. Eller, å spare har jeg gjort lenge nå. Helt siden jeg begynte å jobbe i fjor sommer har jeg satt av store deler av lønnen min til sparing. Motivasjonen er leilighet, og med 4/5 av lønnen hver måned så går det ganske fort fremover.

Jeg har altså ikke brukt så mye penger de siste månedene, men nå prøver jeg å bruke enda mindre. Jeg innser hvor ofte jeg kjøper mat og godteri som jeg ikke trenger. Jeg var ikke klar over hvor mange ganger jeg, i løpet av en uke, tenker «kan jo bare stoppe innom butikken å kjøpe…».

Denne måneden har vært veldig dyr. Selv om jeg ikke har leilighet, eller andre veldig store utgifter, så har ikke de tusenlappene jeg satt av fra årets første lønning holdt så lenge som jeg skulle ønske. Med synsundersøkelse, linser, frisør, mobil, buss og NSF regning for reiseforsikring og medlemskap, så var det plutselig litt tomt. Plutselig hadde jeg ikke valget om å dra inn for å kjøpe den pakka med sjokoladeboller som jeg cravet så sykt, pengene på kortet strakk uansett ikke til.

Redningen denne måneden har vært å dra inn det familien skyldte meg for julegaver som jeg la ut for + de to 100-lappene jeg fant på pulten. Kontanter føles som gratis penger – er det ikke på kontoen så finnes det ikke.

Jeg håper denne tankegangen holder lenge og at i stedet for kortvarige gleder med boller og brus, så kan jeg invistere pengene i en ferietur og opplevelser som varer litt lenger.

Jeg tilbragte dagen i går med Malin (du kan lese bloggen hennes her). Hun skulle ta “vippeløft”, så da ble jeg like gjerne med på timen. Jeg vet ikke om vippeløft er en ny greie eller ikke, men det er i hvert fall bare de siste par månedene at jeg har hørt om det. Tidligere så var det bare vippeserum og løsvipper jeg hørte prat om. Ikke at jeg er så oppdatert at det nødvendigvis betyr noe, men det var i hvert fall spennende å bli med for å se noe nytt.

Vippeløft gikk mye raskere enn jeg hadde trodd. De to gangene jeg har satt på vipper har det tatt i hvert fall 2 timer, om ikke lenger. I går brukte hun kun 45 minutter. Mye av tiden gikk også bare til å vente. Hun påførte forskjellige serum som deretter skulle ligge og virke en periode. Hvis jeg sammenligner med å få satt på løsvipper, så kan jeg tenke meg at dette kanskje er litt mer behagelig. Man slipper at noen pirker borti øyelokkene konstant i flere timer. Samtidig, tror jeg, at det er litt mer skånsomt for vippene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Resultatet ble veldig bra, men så skadet det ikke at Malin har kjempe lange og fine vipper fra før. Jeg som bruker vippetang hver gang jeg tar på mascara, kunne sikkert hatt bruk for dette. I tillegg tror jeg nok en sånn behandling vil holde lenger. Hun fikk også farget vippene mørke, slik at det faktisk så ut som hun hadde på mascara selv når hun ikke hadde noe.

Dette er helt klart noe jeg kan vurdere å prøve en gang.