1/2-19
Det er gått to dager siden jeg la ut at jeg skulle ta en pause. Jeg synes at det er ganske utrolig at det siste innlegget mitt som ble postet, er det som ble lest mest denne måneden. Egentlig har jeg hatt en del lesere de dagene jeg har postet. Det er gøy. Jeg ønsker at denne bloggen skal nå langt, problemet er bare det at ingen gidder å følge med på en blogg som kanskje har en post hver 2. dag, om i det hele tatt så mye. Det føltes riktig å ta en offisiell pause nå. Jeg ser at det ikke funker lenger, en endring må skje.
Samme dag som jeg postet at jeg skulle ta en pause, postet en annen at hun var tilbake. Hun hadde plutselig forsvunnet fra sin egentlig blogg, og var nå endelig tilbake etter 8 måneder. Én forsvinner og en kommer tilbake. Det er egentlig litt fint og nesten litt poetisk å tenke på.
Ideene til skriving har ikke gått bort. Ikke lysten heller, hvis jeg kan kalle det lyst. Jeg har ikke ikke hatt lyst til å blogge, jeg har bare ikke klart å sette meg ned for å gjøre det. Å skrive her jeg sitter føles godt, så kanskje ting blir lettere nå som jeg ikke føler at jeg må skrive noe for å opprettholde bloggen.
Jeg har lyst til å publisere dette, men det kan jeg ikke. Jeg kan ikke fortsette i det samme mønsteret som jeg har holdt på den siste tiden. Jeg må vente til disse “dagbokinnleggene” blir en daglig greie. Den dagen jeg ikke lenger setter meg ned fordi jeg føler jeg må. Den dagen jeg setter meg ned hver dag for å skrive bare fordi jeg ønsker, da skal jeg åpne bloggen igjen. Da skal jeg publisere alt dette som blir skrevet i perioden jeg er borte. Å skrive nå føles bra, jeg bare vet at slik som ting er nå, så holder det ikke. Det blir altfor fort borte.
Når du leser dette er jeg endelig tilbake. Her jeg sitter på dag to av pausen, aner jeg ikke hvor lenge det er til det blir postet. Jeg aner ikke hvilken dato du kommer til å lese dette, men jeg håper at jeg da virkelig har funnet tilbake til gleden ved å blogge igjen.
