Jeg vet ikke akkurat hvor lite jeg sov i natt, men jeg vet at jeg våknet mange ganger mellom kl 2 og kl 5:45, da alarmen ringte. Å stå opp var helt forferdelig, og mulig enda verre bare fordi jeg visste at jeg hadde sovet så lite. Jeg hadde bare ikke noe valg. Om jeg skulle stå der klar på togstasjonen kl 7:36 så var det bare å komme seg opp.
I dag var første gangen jeg var i holmenkollen og så 5-mila. Fy søren for en bra opplevelse det var. Jeg sitter igjen med mange gode minner, og en kropp som kjennes ut som den er banket opp fra hodet og ned til tærne. Det var mye gåing, veldig mye glatt is som en måtte være bevisst på, og ganske ubehagelige seter. Vi hadde kun sitteunderlag, så en behagelig sittestilling på den harde snøen var vanskelig å finne.
Vi spiste mat, hørte på musikken som ble spilt på store høyttalere rundt oss (gjerne fire forskjellige sanger samtidig), og heiet frem skiløperne hver gang de gikk forbi. Stemningen var bedre enn jeg kunne sett for meg. Det var selvfølgelig noen overberusete mennesker som ramlet overalt rundt oss, men stort sett var alle veldig ordentlige og hyggelige.
Jeg har alltid elsket disse type sammenkomstene. Russetiden var fantastisk, og det samme synes jeg om festival. Det er noe helt spesielt når så mange mennesker samler seg for ett mål på den måten.
Veien hjem var lang, tung og komplisert. Det var veldig vanskelig å komme seg ned bakkene, da de var glattpolerte på litt for mange steder. Jeg har et nytt blåmerke under albuen som bevis på det. Etter å ha gått noe som føltes som mange mil, kom det nye problemet med å finne seg et fremkomstmiddel hjem. T-banen var det bare å glemme, køen der var timeslang, så da endte vi på en buss som var så stappa at det til og med overgår de fulle bussene vi pressa oss inn i, i Hellas.
Uansett var det en minnerik dag som jeg med glede gjentar neste år, selv om kroppen min akkurat nå ikke virker helt enig.
