“Jeg er tilbake” skrev jeg på onsdag, og plutselig hadde jeg en hel dag pause i går. Jeg hadde rett og slett bare en fullstappa dag hvor jeg ikke hadde 5 minutter en gang til å sette meg ned å skrive. Det er jo i slike tilfeller at jeg egentlig burde poste noe som jeg har skrevet fra før av, men det tenkte jeg ikke på. Tar kanskje litt tid å komme inn i denne bobla igjen.
Det er en hendelse fra i går som jeg ønsker å fortelle om. Det er ikke noe stort og fantastisk, ikke noe veldig sjokkerende, men bare en sånn liten hverdagsgreie som fikk meg til å tenke litt.
Jeg tok bussen hjem fra jobb. Det er egentlig ganske lenge siden jeg har gjort det. Jeg har vært så heldig å få låne bil, når jeg har trengt det, i mange uker, så å ta bussen hjem føltes nesten litt rart.
Bussen var stappa, slik som den så ofte er på den tiden av dagen, så det var ingen sitteplasser igjen. Det var ikke den vanlige, norske “det er ingen sitteplasser fordi jeg ikke kan sitte ved siden av en fremmed”, det var bare virkelig helt stappfullt. Etter noen holdeplasser, derimot, var det plutselig en del folk som skulle av. Det åpnet seg noen plasser litt bak i bussen, og selvom jeg visste at over halvparten av bussen skulle av på neste holdeplass(bussterminalen), så satt jeg meg ved siden av en fremmed mann for å gjøre litt plass i midtgangen.
Da jeg nærmet meg plassen, og viste tegn til at jeg skulle sette meg der, så han på meg og sa “ja, bare kom og sett deg her, du”. Han smilte, og jeg smilte tilbake sånn for å si “takk”. Jeg hadde musikk i begge ørene, for hva ellers skal man finne på der alene på bussen? Han pratet igjen: “Nå er det ikke lenge til vi skal av”. Jeg tok ut den ene øreproppen, smilte, og svarte “ja, de fleste går av på neste, men jeg skal litt lenger”. Jeg satt på musikken igjen. “Åh skal du til kjeller du da?”. Igjen tok jeg ut proppen, jeg var ikke irritert eller syntes det var plagsomt, jeg ble vel heller mer nysgjerrig på denne mannen som absolutt ikke fulgte de norske normene som tilsier at hvis du i det hele tatt møter blikket til en annen nordmann så hører du til i en eller annen overvåket bolig. “ja hehe, det skal jeg”. Jeg var på vei til å putte inn musikken igjen da han svarte “går du på skole der?”.
På dette tidspunktet skjønte jeg at han faktisk ønsket å ha en samtale med meg. Når jeg ser tilbake nå så tenker jeg at jeg kanskje burde ha forstått såpass litt tidligere. Uansett, jeg tok ut begge øreproppene og tenkte “skjerp deg, han er en hyggelig mann som ønsker å prate. Er det ikke sånn her du hele tiden har sagt at du skulle ønske nordmenn var?“.
Det ble en hyggelig liten samtale som stort sett omhandlet været, vi er tross alt nordmenn, og hvordan vi skulle ønske våren snart var her. Han gikk av på bussterminalen, slik som nesten alle andre, og vi ønsket hverandre en god dag videre. Det var noe veldig lite, det var litt småkleint, men det gjorde egentlig den bussturen så mye bedre. Jeg satt igjen med god følelse.
Nå ønsker jeg at alle kan ta musikken av øra og se på naboen i blant, jeg synes i hvert fall at det ble veldig hyggelig.