I dag kjørte jeg bil for første gang siden desember, og det var fantastisk! I Afrika hadde vi sjåfører som kjørte oss fra dør til dør. Vi hadde ikke tilgang på bil heller, sikkert like greit med den trafikken som var der.
Helt siden jeg fikk lappen har jeg elsket å kjøre bil. Jeg husker pappa måtte tvinge meg ut for å øvelseskjøre, jeg kunne ikke fordra det. Det endret seg ved første biltur alene. Hver gang jeg har bilen for meg selv setter jeg på høy musikk, og jeg kjører gjerne litt omveier for å kjøre lengst mulig. Det er det stedet jeg slapper mest av, hjernen konsentrerer seg kun om å kjøre og musikken.
Jeg trodde det skulle bli rart, og vanskelig, å kjøre igjen etter å ikke ha rørt verken ratt, gass eller brems på så lang tid, men om noe føler jeg at jeg har blitt bedre sjåfør av å ikke kjøre. Jeg følte jeg fulgte mye bedre med og at jeg hadde en fin flyt i trafikken. Kan være at siden det er så lenge siden så var hjernen litt mer skjerpet. Uansett, det var en fin, avslappende tur som jeg trengte! Jeg får lyst til å kjøpe min egen bil, men tror kanskje jeg skal fokusere på leilighet først. Jeg trenger ikke bil her jeg bor heller. Det er 10 min å gå til bussen, og alt ligger i nærheten. Aller helst vil jeg bo i Oslo når jeg flytter ut og bor jeg litt sentralt er det mer upraktisk, enn praktisk, å ha bil uansett. Så det får vente. Foreløpig får jeg heldigvis låne mine foreldres bil når ikke de bruker den, så da holder jeg ut en stund til før jeg trenger å kjøpe min egen.
I går var jeg på jentekveld. Hun ene som skulle være med ble dessverre syk. Jeg hadde gledet meg veldig til å se både henne og den nye leiligheten hennes etter å ikke ha sett henne siden jul, men er typisk denne årstiden å bli syk, så jeg forstår det godt. Håper vi kan ta det igjen til uka! Alle i dette huset er syke også, så er en slapp gjeng og lite som skjer om dagen. I går ble det bare meg og Ella, men vi trenger ikke flere for å få en god kveld. Vin, god mat, film og musikk. Jeg koste meg så masse! Det var egentlig en perfekt kveld for en småsyk sjel. Jeg er blitt så vant til å være i andres selskap, har delt rom med noen i 3 måneder, så selv når jeg er syk og vil slappe av så kjeder jeg meg alene. Da trenger man sånne kvelder hvor man kan slappe av med andre.
Jeg elsker de vennskapene hvor man ikke trenger å late som man har det bedre enn man har det. Man kan være seg selv, avslappet, selv om man har en litt kjip dag. Man gjerne i bedre humør utover kvelden uansett. Jeg blir veldig påvirket av de jeg er med, så er jeg med noen som er glad og har mye energi, så får jeg det selv også.
Akkurat nå er jeg så sliten og trøtt i øya, at jeg så vidt klarer å holde dem oppe. Tror nok det er denne forkjølelsen som tar på skikkelig, trenger at den går over snart. Jeg er heldigvis godt rustet med både nesespray og papir, så da venter en dag med mye Netflix og familietid i kveld. Blir ikke hæla i taket på meg, spesielt ikke med denne formen. Neste helg blir det mest sannsynlig en tur ut på byen. Jeg gleder meg masse, spesielt etter 3 mnd med kun african partying. Ikke at det ikke var bra altså, bare veldig annerledes. Også ganske kjipt å være fyllesyk i varmen. Håper jeg får gjort unna litt rydding i dag også, trenger å få sendt de klærne til Fretex så ikke de tar opp hele gulvplassen min.
Ha en fortsatt fin dag! Håper alle der ute klarer å holde seg friske, ellers har jeg den største medfølelse!
Da vi dro hjem fra Afrika var det et samtaleemne som stod høyest, nemlig temperaturforskjellen. Vi skulle gå 30 grader ned i temperatur på 24 timer, vi var sikre på at vi kom til å fryse rumpa av oss. Vi kom til Gardermoen, gjorde oss klar for hva som kom til å møte oss utenfor dørene, men så føltes det ikke så kaldt allikevel. Det føltes heller veldig deilig med frisk luft, det ikke var klamt, svetten rant ikke nedover bena når man stod rolig. En utrolig deilig følelse. Familien min, som plukket meg opp, de frøs litt da.
Jeg tenkte at det nok bare var med en gang, det måtte jo bli kaldere! Nå har det gått 3 dager, og fortsatt føles det ikke for kaldt. Det er ikke noe problem å stå opp om morgenen, selv om jeg har hatt vinduet oppe hele natten. Jeg går med t-skjorte under jakka, og jeans. Jeg som trodde jeg skulle trenge både ullundertøy og flis. Jeg skal innrømme at da vi gikk ute i Oslo i går, og det regnet, så ble den våte buksa ganske greit nedkjølt. Da ville jeg aller helst komme meg inn på et varmt sted. Så har kombinasjonen våte klær + 3 grader ute, har aldri vært spesielt god, heller.
Selv om utsikten har forandret seg betraktelig den siste uka, fra palmer og knall blått hav til snø og tujahekker, så er det veldig pent ute! I dag skinner solen på den hvite snøen og jeg setter virkelig pris på utsikten fra vinduet. Aller helst vil jeg ta en lang gåtur, men ettersom bihulene mine ikke akkurat gjør mindre vondt fra dag til dag, nyter jeg en kopp te og spiser sjokolade, mens jeg sitter under et teppe. Jeg kan se på snøen herfra, men slippe muligheten for å bli enda mer forkjølet. Ganske koselig det og!
Forrige uke var vi ute på sunset cruise. Jeg hadde tenkt til å poste dette da, men grunnet dårlig Internett ble det ikke noe av. Tenkte jeg kunne gjøre det nå i stedet. Vi var på en trebåt som kjørte ut på havet og der så vi på at solen gikk ned. Vi var først usikre på om det var verdt det, kan se solnedgangen fra stranden også, men det var helt utrolig. Ikke bare var solnedgangen fin, men følelsen av å være på båt, kjøre rundt noen timer, bade og være sammen som en gruppe før vi snart skulle hjem, var så fint. Jeg koste meg så mye at jeg begynte å gråte litt, haha. Den roen man får av å ligge på en båt ute på havet, kjenne bølgene under seg, himmelen lyser opp i pene farger… ubeskrivelig!
Jeg ser jeg har en øl ved meg hele tiden, men det ble ikke noe alkohol på meg. De andre kjøpte øl da jeg, etter 1 time, måtte snu hele båten tilbake til land fordi jeg måtte så fælt på do. «Big toilet or small toilet?» som han sa. Føltes ikke så bra at alle måtte komme opp fra vannet når de badet, fordi vi måtte kjøre meg på do, men så føltes det ekstremt bra når jeg endelig fikk gått og kunne nyte turen igjen!
Etter 3 dager hjemme, kjenner jeg at jeg allerede savner det! Åååh vil tilbake til sol og sommer!
Akkurat nå sitter jeg i bilen og venter på min venninne som er på jobbintervju. Det skremmer meg hvordan alle ser ut som de vet hva de vil med livet. De søker seg 100% stillinger, jobber hele sommeren, skal kjøpe leilighet og snart har de vel alle mann og barn også. Jeg har helt andre drømmer. Jeg vil også kjøpe leilighet, mest fordi det er praktisk å komme seg ut på boligmarkedet og da kan jeg leie det ut når jeg reiser. Mine planer akkurat nå inkluderer ikke 100% stilling på et sykehus for deretter å jobbe til jeg blir pensjonist.
Jeg ønsker å reise. Jeg skal bo i USA noen måneder, om jeg så må gjøre det alene. Det har jeg bestemt meg for. Jeg har flere som har sagt at de ønsker å være med, men ingen vet hvordan livet ut ser ut om et år. Kanskje alle sitter der med ansvar de ikke kan dra ifra? Da får i så fall jeg dra alene, jeg føler jeg er ment til å oppleve litt mer før jeg slår meg til ro. Jeg er kjempe redd for å ikke få gjort det jeg drømmer om. Selv om det er skummelt å plutselig reise til et nytt land og starte opp et nytt liv, om så bare for en kort periode, så er det det jeg vil. Jeg vet jeg kunne vokst mye på det!
Jeg prøver å tenke at ingenting i livet er konstant, og derfor skal man heller ikke være redd for å prøve nye ting. Alt du gjør kan endres. Som min gode venninne sa her om dagen «livet er som å sitte på et tog. Du kan når som helst hoppe av toget og ta et annet, et som går en helt annen vei. Hvis det er helt feil, kan du alltid ta toget hjem igjen». Det er så utrolig sant! Hvorfor skal vi være redde for å prøve nye ting da? Det er bare å gjøre noe annet hvis du ikke lenger vil eller det ikke var riktig. Alt går over en gang, du kommer deg igjennom alt. Om det går bra eller ikke er en annen ting, men du kommer deg gjennom det. Ingenting er konstant. En dag skal vi alle dø. En trist, men samtidig fin, tanke. Da er det bare historiene og opplevelsene som er igjen, det man har satt igjen som spor her på jorden, det som har betydd noe for andre. Jeg prøver virkelig å leve etter at alt jeg ønsker, skal jeg også prøve. Jeg vil i hvert fall ikke sitte på eldrehjemmet om mange år og tenke «hva hvis…?»
Min 2. Hele dag hjemme i Norge er snart over. Denne uka har jeg hele tiden tenkt at skulle bli brukt på å spise mat og kose meg, noe jeg foreløpig har klart ganske greit. I dag fikk jeg besøk av en venninne. Det var så fint å se henne igjen etter 3 måneder borte. Elsker de vennskapene hvor man kan sitte ved siden av hverandre i sofaen og ikke si noen ting, det viktigste er at man er sammen. Det føltes heller ikke som jeg hadde vært borte i 3 mnd, så fort vi møttes var det like naturlig som det alltid har vært. Det første vi gjorde var å spise sushi, deretter tømte vi en hel pose potetgull + at vi kom godt ned i pose nr2. En kilo tzaziki har vi også klart å presse i oss.
For en utrolig bra dag dette har vært! Jeg har «kastet bort» hele dagen, akkurat slik jeg ville. Vi har bare spist mat og sett paradise hotel sånn at jeg kunne bli oppdatert på det. Heldige meg som har en venninne som vil se paradise på nytt med meg. Jeg har nesten kommet til dagens episode. Jeg har alltid fulgt med på paradise, er bare noe over det som gjør at jeg liker det veldig godt. Skikkelig deilig TV hvor man ikke må følge så nøye med, men heller kan kose seg med det mens man er litt sosial innimellom.
Jeg kjenner at jeg ikke er helt i form etter jeg kom hjem, har blitt ganske forkjølet. Det er kanskje bare å forvente når man går fra 35 til 3 grader på 24 timer… utrolig kjedelig, men heldigvis er det ikke så ille at jeg må holde senga. Jeg håper det er bedre til i morgen, da skal jeg være med en venninne når hun skal på jobbintervju, også skal jeg fortsette ryddeprosjektet mitt. Jeg har allerede en stor haug med klær jeg skal gi til Fretex, som ligger på gulvet, og en annen haug som skal gis til loppemarked. Veldig deilig å bli kvitt, også føles det fint å kunne gi til noen som trenger det.
Wow, det er virkelig rart å si at jeg er i Norge igjen. Det føles som disse 3 månedene bare har vært en stor drøm. Når jeg forteller folk om ting jeg har opplevd, føles det som jeg gjenforteller noen andre sine historier. I går, og forsåvidt i dag også, har det føltes veldig rart å være i dette huset. Det føles som jeg har flyttet et nytt sted, i et hus jeg ikke har vært i før. Et hus laget av treverk. Det føles kjempe lavt under taket etter å ha levd med et stråtak som har vært flere meter over hodet mitt. Jeg kan fortsatt ikke helt forstå at jeg faktisk kan hente meg mat i skapet og lage akkurat hva jeg vil, når jeg vil. To brødskiver med norvegia var helt himmelsk til frokost i dag, og jeg har faktisk ikke gått sulten i mer enn noen minutter hele dagen. Jeg tror sist det skjedde fra i desember
Jeg kjenner jeg har fått en ny driv inni meg. Jeg har blitt rastløs, men på en bra måte. Da jeg kom inn på rommet mitt i går var min første tanke “hvorfor eier jeg alle disse tingene? Jeg trenger dem jo ikke”. Fra jeg var ferdig med frokosten min og til jeg fikk besøk i dag, brukte jeg hele dagen på å rydde. Jeg har hørt på musikk på den fantastiske høyttaleren som jeg fikk til jul og som jeg nesten ikke har fått brukt, danset foran speilet, ryddet rommet, og vasket klær som om jeg fikk betalt for det. Så fort en vask var ferdig, satt jeg på en ny. Tror aldri jeg har vært så effektiv i hele mitt liv. Håper dette varer en stund til i hvert fall. Har mye jeg skal gjøre.
Det var også veldig fint å komme hjem til påske! Jeg kom hjem til et stort påskeegg som lå på sengen min. Før jeg dro var jeg ikke noe særlig glad i godteri. Jeg takket nei hvis jeg fikk tilbudt og kjøpte aldri selv. Nå, derimot, er jeg evig takknemlig for det påskeegget. Det har vært helt nyydelig med litt norsk godteri!
I morgen skal jeg møte en venninne jeg ikke har sett siden jeg dro, vi skal spise sushi og potetgull med hjemmelaget tzaziki. Ååh som jeg gleder meg! Vi hadde det som tradisjon en periode; sushi, tzaziki og skal vi danse på TV. En veldig dyr tradisjon, men så utrolig koselig.
Nå er det natta for min del. Håper min ryddeinspirasjon holder ut dagen i morgen, i hvertfall. Typisk at jeg er kjempe gira en dag, halve rommet blir veldig ryddig, andre halve ser ut som det har vært igjennom både tsunami og bombeangrep. Dagen etter er all inspirasjon borte og rommet ender opp 10x verre enn det var før jeg begynte.
Da var siste natt i Afrika ferdig. Dette er ikke til å tro!! I morgen skal jeg tilbake til Norge, familien min og snø. Dette har vært en opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme!
Jeg prøver å tenke på hva jeg har lært på denne turen, men kommer fram til at spørsmålet heller er: hva har jeg ikke lært? Jeg har lært å kjenne meg selv på en måte jeg aldri har gjort før. Jeg har lært meg å takle situasjoner som jeg aldri trodde jeg skulle klare å takle så bra. Jeg har blitt trygg på en annen kultur. I den verden vi lever i nå, som har så mye fremmedfrykt, kunne alle trengt en sånn her tur. Jeg prøver å alltid være åpen, jeg prøver å tenke bra om alle, men jeg skal innrømme at jeg var litt redd. Vi fikk høre at vi måtte dekke oss til, knær og skuldre, for dette er et muslimsk land. Kulturen er helt forskjellig, vi måtte være forsiktig med hva vi spurte om og kunne ikke være ute i gatene på kveldene for det kunne være farlig. Ja, kulturen er virkelig veldig forskjellig, det er det ikke vits i å legge skjul på. Vi kjenner heller ikke kulturen godt nok enda, men jeg har en mye større forståelse for alt som skjer og blir gjort, både positivt og negativt. Det er uansett ikke det negative jeg vil fokusere på. Aldri før har jeg møtt mennesker som har så lite, men som er så glade og velkomne. Folk som elsker oss og er takknemlig for oss, før vi i det hele tatt har gått inn i huset deres. Dører som er åpne for alle som vil komme. En kultur hvor du lager ekstra mye mat til middag tilfelle naboen plutselig dukker opp på besøk. Jeg har virkelig begynt å kose meg så mye her. Jeg elsker Afrika, i hvert fall det lille jeg har sett, og vil så absolutt tilbake hit en gang!
Når jeg ser igjennom bildene fra de siste månedene kjenner jeg på glede og takknemlighet. For alt jeg har opplevd, alle de gode samtalene og fine møtene. Dette har vært en spesiell opplevelse jeg for alltid kommer til å ha med meg!
I går var vi ute til litt lenger enn vi hadde tenkt. Vi visste vi skulle opp tidlig for å bli kjørt til ferjen kl 9, og skulle ta en tidlig kveld. Sånn ble det ikke. Utover kvelden kom vi i prat med et par andre nordmenn. De var veldig hyggelige og kvelden ble veldig bra, mye takket være dem. Etter noen drinker skulle de fortelle oss om at det skulle være fullmåne fest i Zanzibar i dag, og det var jo helt idiotisk av oss å dra tidlig på dagen og ikke få med oss det. Vi var etterhvert enige, litt innabords vel og merke, og tenkte som så at «ja, det er jo ikke så vanskelig å bestille båt til en dag senere, ringe og be hotellet i Dar ha koffertene våre selv om vi ikke skal sjekke inn, betale for et ekstra rom og avbestille taxisjåfør». Taxisjåføren ble avbestilt, kl 4:30, og vi var klare for en dag til med strand og fest.
Vi var helt sikre på at noe brant skikkelig nede på stranden. Viste seg at de bare rengjorde båten ved å brenne under. Haha følte oss sånn passe dumme der vi stod «hvorfor har de tent på båten?». Var litt kult å se da! Gikk forresten fint med båten.
På morgenen, fyllesyke, trøtte og litt mer fornuftige enn noen timer før, var det ikke så kult allikevel. Ikke hadde vi penger til å betalte for et nytt hotellrom, vi innså at å ta ferjen den dagen vi skulle dra kunne være risikabelt hvis det plutselig var fult, og hotellet i Dar hadde nok ikke blitt så fornøyd de heller om vi ikke hadde møtt opp. Etter mye om og men fant vi en ny taxi som kunne kjøre oss, billigere enn vi egentlig skulle ha det, og sitter nå i Dar Es Salaam. En lang tur, halvparten har vært dårlige i magen og fyllesyke og taxisjåføren kjørte litt fortere enn vi var komfortable med, men nå er vi her.
Det gjenstår en siste natt på hotell før flyet går 3:05 natt til mandag. Jeg får tårer i øynene av å tenke på at vi skal reise hjem så snart, men samtidig gleder jeg meg veldig til å komme hjem også. Tror nok jeg må bestille meg en liten utenlandstur igjen snart da, får virkelig ikke nok av å reise!
Den siste dagen vår her i paradiset har blitt nytt maks, til tross for litt mørke skyer. Vi startet dagen ved bassenget før et par av oss tok en tur langs stranden. Hadde det ikke vært for alle de slitsomme selgerne, hadde den turen vært helt perfekt. Jeg skjønner ikke at de i det hele tatt kan få noen salg når de presser seg på folk og ikke lar dem slippe. Kanskje dem håper vi til slutt skal gi etter bare for å bli kvitt dem. Hun ene i gruppa vår ble til og med kjeftet på her om dagen av en selger. Han var sur for at hun hadde sagt hun skulle kjøpe noe av han senere på dagen, men aldri hadde kommet tilbake. Hun hadde aldri sett han før…
Etter turen langs stranden, og etter vi endelig hadde fått ristet av oss selger nr 20, dro vi for å spise lunsj. Det er såå mange fine restauranter her med nydelig havutsikt. Det er noe jeg kommer til å savne! Jeg tror jeg egentlig er ment for å bo på et sted med palmer og strand. Vi endte opp med å spise lunsj på en restaurant vi var på for et par dager siden. Der sitter man over vannet, sjøutsikt så langt man kan se.
Alle som kjenner meg vet at jeg absolutt elsker pasta! Når da halve bordet bestilte pasta, så ble det litt mye for meg. Jeg ville smake på alle sine retter, og jobbet hardt for å ikke være for frekk og spørre om å få smake for mye. Hun ene orket ikke hele retten, så jeg lurte pent på om ikke jeg kunne få resten av hennes, etter jeg hadde spist opp min selvsagt. Hun sa ja, men jeg tror en eller annen der oppe mente jeg hadde fått nok. Etter å ha gaflet i meg halvparten av det som var igjen av hennes mat, fikk jeg en stor chilli i halsen. Det brant så sinnsykt at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det siste jeg ville var å spørre noen om jeg kunne få litt av maten deres, fløtebasert saus, ettersom jeg allerede hadde forsynt meg av alle rettene og faktisk satt og spiste rett nr 2. Jeg fant til slutt ut at jeg ikke hadde noe valg, så jeg fikk litt av hvert av det vi fant som kunne roe det ned. De andre så heldigvis hvor mye jeg slet, ikke en dårlig unnskyldning for å spise andre sin mat der altså. Jeg fikk høre at «du er min type dame, spiser som en lastebilsjåfør», usikker på om jeg skal ta det som et hint. Kanskje jeg skal roe ned litt, og heller holde meg til min egen mat litt fremover… nå sitter jeg her med vondt i halsen, men ganske fornøyd etter all pastaen jeg fikk til lunsj!
