Akkurat nå sitter jeg i bilen og venter på min venninne som er på jobbintervju. Det skremmer meg hvordan alle ser ut som de vet hva de vil med livet. De søker seg 100% stillinger, jobber hele sommeren, skal kjøpe leilighet og snart har de vel alle mann og barn også. Jeg har helt andre drømmer. Jeg vil også kjøpe leilighet, mest fordi det er praktisk å komme seg ut på boligmarkedet og da kan jeg leie det ut når jeg reiser. Mine planer akkurat nå inkluderer ikke 100% stilling på et sykehus for deretter å jobbe til jeg blir pensjonist.
Jeg ønsker å reise. Jeg skal bo i USA noen måneder, om jeg så må gjøre det alene. Det har jeg bestemt meg for. Jeg har flere som har sagt at de ønsker å være med, men ingen vet hvordan livet ut ser ut om et år. Kanskje alle sitter der med ansvar de ikke kan dra ifra? Da får i så fall jeg dra alene, jeg føler jeg er ment til å oppleve litt mer før jeg slår meg til ro. Jeg er kjempe redd for å ikke få gjort det jeg drømmer om. Selv om det er skummelt å plutselig reise til et nytt land og starte opp et nytt liv, om så bare for en kort periode, så er det det jeg vil. Jeg vet jeg kunne vokst mye på det!
Jeg prøver å tenke at ingenting i livet er konstant, og derfor skal man heller ikke være redd for å prøve nye ting. Alt du gjør kan endres. Som min gode venninne sa her om dagen «livet er som å sitte på et tog. Du kan når som helst hoppe av toget og ta et annet, et som går en helt annen vei. Hvis det er helt feil, kan du alltid ta toget hjem igjen». Det er så utrolig sant! Hvorfor skal vi være redde for å prøve nye ting da? Det er bare å gjøre noe annet hvis du ikke lenger vil eller det ikke var riktig. Alt går over en gang, du kommer deg igjennom alt. Om det går bra eller ikke er en annen ting, men du kommer deg gjennom det. Ingenting er konstant. En dag skal vi alle dø. En trist, men samtidig fin, tanke. Da er det bare historiene og opplevelsene som er igjen, det man har satt igjen som spor her på jorden, det som har betydd noe for andre. Jeg prøver virkelig å leve etter at alt jeg ønsker, skal jeg også prøve. Jeg vil i hvert fall ikke sitte på eldrehjemmet om mange år og tenke «hva hvis…?»
