Solen sved i øynene mine som var blitt vant til det dempede lyset på avdelingen. Frostrøyken kom frem for hvert pust. Det føltes veldig som vinter.
Jeg trodde ikke jeg var trøtt. Jeg var faktisk redd for at jeg ikke skulle sovne da jeg kom hjem. Idet jeg satt meg inn i bilen og fikk skrudd på litt varme, kjente jeg derimot hvor tunge øyelokkene egentlig var. Det var ikke fare for at jeg skulle sovne bak rattet, men det var heller ikke noen reell fare for at jeg ikke skulle få sove noen timer når jeg kom hjem.
Jeg har alltid syntes det er veldig spesielt å dra hjem fra jobb etter nattevakt. De aller fleste er på vei til en ny dag, jeg er på vei til sengen. Mennesker jeg møtte bare noen timer tidligere, kommer tilbake for dagvakt. De har allerede vært hjemme og sovet. Jeg har jobbet.
De siste 3 døgnene har gått helt i surr og det er vanskelig å holde track på hvilken dag det er. Hvilken dato det er, har jeg gitt helt opp. Det ligger mellom 26.-28. september vet jeg, men når det var hva aner jeg ikke. Jeg husker bare å ha skrevet de datoene på diverse antibiotikaer jeg har hengt opp. Jeg har vært med på døgnskiftene de siste to nettene. I går var plutselig i forrigårs og i dag var plutselig i går. Når går grensen? Vanligvis går den der jeg sover. Før søvn er det i dag, etter søvn er det i går. Når jeg legger meg kl. 9 på morgenen funker derimot ikke det helt. Midnatt ble satt som vendepunktet, noe som sikkert også er mest riktig.
Jeg har sovet noen timer på dagen. Det ble ikke så mange som jeg kanskje kunne ønsket, men ettersom jeg har snudd døgnet ganske greit, så er det nok bare bra at jeg er trøtt i kveld. Det blir helt sikkert vanskelig nok å sovne uansett.
Instagram rebekkaconstance