Jeg pleide å synes nattevakter var veldig spesielle og interessante. Ikke at selve vakten nødvendigvis var så interessant, men den følelsen av å si “ha det” til noen på kvelden for deretter å møte dem på morgenen igjen. Vite at de har vært hjemme, spist og sovet, mens jeg bare har jobbet. Den følelsen av å reise hjem fra jobb, hjem til sengen, når alle andre er på vei til en ny dag på kontoret (eller hvor nå enn de tilbringer arbeidsdagen). 

Jeg reflekterte over det i dag, at det ikke føles så spesielt lenger. Det kan være fordi at jeg har jobbet nå mange nattevakter nå at det har blitt en vane. Det føles egentlig bare som en vanlig dag, og ikke som en natt. Jeg tror det også har noe å gjøre med at det er så mørkt på morgenene. Når jeg er ferdig på jobb kl.8, er det nesten like mørkt som når jeg starter på jobb kl 22. 

Jeg husker første nattevakten min på den jobben jeg har nå. Jeg satt på pauserommet og spiste maten min. klokken var rundt 3, og jeg så, gjennom de store vinduene på vaktrommet, at solen stod opp bak trærne. Det var en veldig spesiell følelse som ga meg en underlig ro. Jeg husker at jeg bare satt og så på den i mange minutter. Trengte ikke å prate med noen andre, eller være opptatt med noe annet. Jeg bare så på den. Et minne jeg nok kommer til å ta med meg for alltid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var ferdig på jobb i dag, var planen egentlig bare å kjøre hjem, slik som jeg alltid gjør, spise mat og legge meg. Jeg kjente kvalmen komme snikende mens jeg kjørte hjem. Den kvalmen jeg har lært å kjenne som “altfor lite mat og søvn”-kvalme. Jeg ville bare hjem, sove, og bli kvitt den. 

Det var ca 5 minutter til jeg var hjemme da jeg så den. Den store, røde solen på himmelen, over vannet. Jeg så den kun et lite glimt der jeg kjørte i 50 km/t. Jeg fikk smaken på mer. Det var så spesielt og sånt som jeg sjelden får muligheten til å se. 

Det endte opp med at jeg kjørte rundt hele Lillestrøm, og litt videre også, for å finne solen igjen. Det jeg egentlig trengte var en stor åker uten trær og hus, slik at jeg kunne få se den ordentlig. Alle bygningene rundt om ødela virkelig for utsikten. Jeg fant den til slutt, etter å ha kjørt langt bort fra dit jeg egentlig skulle, bak noen trær på andre siden av en åker. Det var tidlig på morgenen en søndag, nesten ikke en sjæl var ute. Jeg stoppet bilen langs veien og tok innover meg den nydelige fargen og hele følelsen jeg fikk av å sitte der tidlig på morgenen, i bilen, alene. Jeg satte pris på den nydelige naturen og alt det som er vakkert med det naturlige.

Til slutt var jeg fornøyd, vendte snuta hjemover igjen, mot sengen som ventet på meg, slik at hjernen min endelig kunne få slappe av litt den også.