Denne dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt.
Da jeg kom hjem fra jobben i går hadde jeg ganske vondt i ryggen. Det var mer vondt enn jeg har hatt på lenge, men jeg tenkte at det helt sikkert kom til å gå over i løpet av natten.
Det ble ikke bedre. Om noe så ble alt bare verre og verre utover kvelden og natten. Jeg brukte sikkert et minutt på å snu meg i sengen hver gang. Det tok for det første lang tid å manne meg opp til å skulle gjøre det, og deretter tok det lang tid for å prøve å gjøre det så lite smertefullt som mulig.
Det ble lite søvn, men før jeg bestemte meg for å ikke dra på jobb gjorde jeg et siste forsøk. Jeg skulle prøve å stå opp og gå litt rundt for å se om det løsnet litt.
Det jeg husker fra opplevelsen av å stå opp på morgenen er tårer, smerter og noen intense skjelvinger som gjorde jeg var redd jeg skulle miste glasset jeg holdt i hånden. Tennene hakket verre enn noensinne, og alt skalv fra topp til tå. Jeg husker en desperat leting etter smertestillende som kunne roe ting ned. Heldigvis har jeg noe litt sterkere enn paracet liggende etter at jeg hadde prolaps i fjor.
Det er kanskje unødvendig å si, men det ble ikke noe jobb på meg i dag. Ikke fikk jeg dratt på trening med Nora heller, noe jeg skjønte at ikke kom til å skje allerede i går.
Etter jeg tok smertestillende og sov noen timer, så ble smertene veldig mye bedre. Nå er de nesten borte, noe som er helt sinnsykt deilig. Jeg aner ikke hva det kom av, men mest sannsynlig var det en låsning av noe slag. Jeg er uendelig takknemlig for at ting nesten er helt bra igjen nå, og at jeg endelig kan reise meg fra sofaen uten problemer. I morgen skal alt tilbake til normalen og jeg skal på jobb igjen!