Jeg er veldig nervøs. Jeg har sommerfugler i magen, og er egentlig litt småkvalm. Etter intervjuet mitt på fredag var jeg helt sikker på at jeg kom til å få jobben. Hun virket veldig positiv, og skulle bare for sikkerhetsskyld sjekke referansene mine. Jeg kan ikke tenke meg hvem av mine referanser som eventuelt skulle sagt noe negativt, men en vet aldri. På lørdag var jeg fortsatt ganske selvsikker. Jeg kunne egentlig ikke forstå hva som kunne hindre meg i å få jobben.
I går begynte usikkerheten å komme. Kan det være at jeg ikke er egnet? Er det faktisk så sikkert at jeg får jobben, som jeg ønsker å tro? Den følelsen har fulgt meg til i dag, og jeg sitter nå og er veldig usikker på om jeg faktisk får en positiv telefon. Om jeg ikke gjør det, så er det ikke krise. Da får jeg bare søke på andre jobber. Det er bare det at jeg virkelig ønsker denne jobben, og jeg tror den kommer til å være perfekt som første jobb som nyutdannet sykepleier. Jeg krysser fingre og ber om at jeg får høre det jeg vil, det hadde vært helt fantastisk!
Hun sa hun skulle ringe meg i dag, men jeg aner ikke når. Det kan være snart, eller det kan være om noen timer. Om jeg kunne valgt, hadde hun ringt snart, jeg trenger å vite det. Siden jeg ikke får styrt det uansett, burde jeg egentlig komme meg ut, eller finne på noe annet. For å sitte her og vente på svaret er helt unødvendig, og fører bare til stress, svette hender og hjertebank. Hun ringer når hun ringer, jeg må bare passe på å ta telefonen.
Da jeg var i London alene, ble jeg ganske flink på å ha det bra i mitt eget selskap. Jeg gjorde absolutt alt alene, og syntes det var helt greit. Det var ikke skummelt, jeg fikk ikke nevneverdig mange blikk heller. De jeg fikk, brydde jeg meg ikke noe om. Så da ingen kunne være med til Oslo i dag, tok jeg like gjerne turen alene. Det var varmt, hjemme var det kjedelig, og jeg var rastløs. Planen var ganske klar hele tiden, jeg skulle på friday’s kjøpe mozarella sticks og kanskje en drink.
Jeg har altfor mange ganger opplevd lange køer utenfor friday’s, spesielt på dager som dette. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg gikk nedover Aker brygge. Selv om det var mange folk der, var det lite køer på restaurantene. Det var kun friday’s som hadde litt kø, men med bare 2 grupper foran meg, gikk det veldig fort. Jeg fikk et bord, i skyggen slik jeg ba om, og hadde god oversikt utover restauranten. Jeg fikk menyen, fant ut hva jeg skulle ha, også ventet jeg. Og ventet. Og ventet. Mest sannsynlig var kelneren veldig opptatt, men når en sitter alene, blir man spesielt bevisst det når man ikke har noe å gjøre. Ingen drikke, ikke noe mat og ferdig med å se på menyen. Jeg hadde også glemt boken jeg hadde tenkt å ta med, så det var litt kjipt, men mobilen var en god erstatter. Etter langt om lenge fikk jeg endelig bestilt, men det var også siste gang jeg så kelneren.
Servicen på friday’s var egentlig ganske elendig, og kelneren var helt utilgjengelig. Det endte opp med at da drinken jeg hadde bestilt, ikke hadde kommet etter 40 minutter, så avbestilte jeg den og betalte i stedet. Hadde jeg fått tak i kelneren tidligere, hadde jeg mest sannsynlig fått den fortere. Det var uansett like greit, sparte de pengene og kjøpe heller en is. Det var uansett mye koseligere å spise is langs vannet, enn å sitte innerst i et hjørne på restauranten.
Alt i alt, ble det en bra tur. Det var deilig å komme seg ut litt, også var det veldig koselig å bare sitte og se utover vannet en stund. Det hadde nok vært enda mer spennende om jeg hadde noen andre her, men det får bli neste gang!
Jeg hadde en skikkelig merkelig drøm i natt om at vi (meg og en del andre jeg ikke vet hvem er) fikk tilsendt fire knøttsmå løver. Altså, de var mindre enn hånden min. Disse skulle vi passe på, sånn at de ikke stakk av. Etterhvert i drømmen viste det seg at en av løvene, ikke var en løve i det hele tatt. Det var en jente som hadde gjort seg om til en løve. Hun var skikkelig slem, og hadde tenkt til å lure alle løvene til å dra fra oss. Kanskje like greit at alarmen ringte her, jeg begynte å bli ganske stresset for at vi ikke skulle klare å hindre løvene i å rømme…
Jeg skulle virkelig ønske at det fantes en pute, eller noe annet, som kunne registrere drømmene våre og spille de av når vi våknet. Egentlig ganske rart at ingen har klart å finne opp noe sånt, skal ikke se bort ifra at det kan skje en gang. Tror vi hadde fått sett mye sære greier, samtidig som vi kanskje hadde fått en bedre forståelse for hvordan underbevisstheten har det. Jeg skal innrømme at jeg er ganske skeptisk til drømmetyding, spådom og stjernetegn, men samtidig føler jeg at det må ligge noe i det. Hvordan kan så mange mennesker jobbe med noe som ikke finnes? Det synes jeg er litt rart.
Jeg hadde det ganske vanskelig en periode, det var i fjor da jeg lurte på om jeg skulle gjøre det slutt med kjæresten, eller ikke. Jeg visste at jeg ikke hadde det særlig bra i forholdet, ikke fordi han var slem eller ikke er en bra fyr nødvendigvis, vi var bare ikke et godt team sammen. Og det var kanskje det som var litt problemet. Han var en bra fyr, og jeg håpet at ting kunne ordne seg. Jeg var kjempe redd for å kaste bort noe bra, men samtidig hadde jeg ventet en stund for å se om ting ble bedre. Det ble de ikke. Jeg begynte å tyde alle drømmene jeg husket, ved hjelp av internett, og leste stjernetegnet mitt nesten hver dag. Alt i håp om å få et tegn på hva jeg skulle gjøre. Det interessante var at så og si alle drømmetydningene jeg leste, og alle horoskopene jeg sjekket, sa at jeg skulle gjennomgå en stor forandring i livet mitt. De sa at jeg skulle komme til et nytt kapittel, eller at jeg stod overfor et stort valg som kunne være livsendrende. Jeg tok alt til meg, og tenkte at noe måtte det være det. Det ble slutt litt over en uke etterpå. Vi ble enige om at det var det beste, det var ikke bare mitt valg. Jeg opplevde det som en enorm lettelse, og det er ingen tvil om at det var det riktige valget.
Så spør jeg meg selv, drømte jeg dette fordi jeg egentlig visste hva jeg måtte gjøre? Var det underbevisstheten min som sendte meg tegn, eller var det helt tilfeldig at alt jeg drømte om på den tiden kunne bli tolket slik? Et konkret svar vil jeg kanskje aldri få, men jeg synes uansett det er ganske interessant å tolke drømmene, og se om jeg kan få noe ut av det. Samtidig hjalp faktisk de tingene meg til å gjøre et stort, skummelt, men nødvendig valg.
Og forresten, hvis du lurer på hva å drømme om løver betyr, så har jeg akkurat søkt det opp. Det kan visst bety forskjellige ting utifra hvordan de oppfører seg, og hvor de er. Men en ting absolutt alle var enige om, var at det betyr styrke, makt og mot. Det betyr mest sannsynlig at jeg føler makt i livet, og over situasjoner. Det betyr også at jeg mest sannsynlig ser på meg selv som en ledertype. En nettside sa at drømmen min kunne bety at jeg kontrollerer makten jeg har i livet godt, og ettersom jeg kanskje får meg ny jobb og jeg har følt jeg har fått til mye den siste tiden, så kan jo faktisk dette stemme litt. Jeg er også en naturlig ledertype. SElv om det er en stund siden jeg tydet drømmene mine sist, tror jeg at jeg skal begynne med det igjen. Var egentlig ganske interessant!
Akkurat nå står “Cool for the summer” – Demi Lovato på for fullt. Nå kom det et fly. Det flyr over huset, og bråker insane mye. Ødelegger litt opplevelsen av sangen. I dag vært, som jeg trodde, en veldig rolig dag. Jeg har lite energi, og kjenner at jeg egentlig helst vil sove.
Etter å ha ligget i sengen til etter klokken to, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe fornuftig. Jeg tok på meg bikini og gikk en kjapp tur ut i bassenget i hagen, virket i hvert fall mer fornuftig enn å ligge inne. Selvfølgelig valgte jeg å gå uti akkurat idet skyene kom og solen ble borte. Jeg er egentlig ikke så veldig glad i å bade, og om jeg skal må det være veldig varmt ute, og gjerne ganske varmt i vannet også. Liker ikke å fryse. Etter min veldig korte dukkert, var solen fortsatt ikke kommet tilbake så da var det litt kaldt å gå ut av bassenget. Var bittelitt digg å bade, skal innrømme det. Har ikke badet siden Afrika.
Selv om det ikke nødvendigvis var det lureste å bade når det var overskyet, så synes jeg det er litt digg. Solen står på hele dagen, og rommet mitt blir veeldig varmt, så deilig å få en liten variasjon. Så kan solen komme tilbake i morgen!
Litt senere spurte mamma om jeg ville være med på senteret en tur, og det ville jeg. Vi gjør veldig sjeldent sånt bare oss to, så det var veldig hyggelig at hun spurte. Inne på senteret gikk vi forbi bakeren, og det luktet nydelig av nystekte boller. Man skal ha sterk vilje for å gå forbi det der uten å gi etter. Vi gikk forbi, handlet det vi skulle, så gikk vi tilbake. Kjøpte 2 store vaniljeboller og 2 store kanelboller. De var fortsatt varme og myke, små gleder i hverdagen!
I kveld blir det vel litt taco med familien, kanskje en film.. Nå skal jeg i hvert ta frem gitaren, blir alltid i bedre humør av å spille!
Kvelden i går var helt amazing! Det var fantastisk, drit kult og jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk oppleve det!
Vi hadde tenkt å dra hjemmefra rundt kl 15 så vi kunne være der tidlig, om vi så måtte sitte 3 timer ute i solen i kø for å få bra plasser, så skulle vi det. Slik ble det ikke. Vi ble kjørt til Oslo, noe som egentlig var helt idiotisk, det hadde tatt helt sinnsykt mye kortere tid med tog. Vi var mildt sagt litt småstresset da vi ankom Oslo spektrum en god stund etter klokken hadde blitt fem, og det var under 1,5 time til dørene åpnet. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod og vurderte om det var mulig snike i køen, da vi så hvor langt bak vi kom til å havne. Dette var selv om jeg faktisk synes sniking er helt forferdelig, hater når folk gjør det mot meg, og i nesten alle andre situasjoner ville ikke tenkt tanken en gang. Men vi var desperate. Etter å ha stått og diskutert litt frem og tilbake, så jeg at vi fikk stygge blikk fra hele tre personer i køen, garantert at de skjønte hva vi drev på med, så da var det bare å gå bakerst. Hadde nok fått litt dritt om vi faktisk hadde prøvd oss på det.
klokken var 17:30 da vi satt oss ned. Bare en time før dørene åpnet, altfor langt bak i køen, og helt sikre på at nå kom vi til å ende opp på de dårligste plassene(vi hadde ståplasser). Da det nærmet seg at dørene åpnet, reiste køen seg, og vi fulgte på. Jeg merket at motet kom litt tilbake da vi så hvor mye nærmere vi kom, bare køen samlet seg.
Vi begynte å nærme oss inngangen, det var kanskje to puljer før oss, før vi slapp inn. Plutselig bevegde køen seg foran oss, den begynte å gå fremover, forbi resten av køen, og fortsette mot en annen inngang. Det ble naturlig at vi fulgte etter, selv om vi var usikre på om det var det lureste. Jeg er inne i en periode med ekstrem flaks for tiden. Det meste har ordnet seg for meg i det siste, selv om det kan se mørkt ut. Dette var en av de gangene. Ved den andre inngangen, kom vi rett inn. Vi endte opp på rad 4, og jeg tror faktisk vi hadde en av de beste plassene, med mest oversikt over scenen.Vi møtte noen som hadde vært der siden kl. 16, de stod rett ved siden av oss.
Oppvarmingsbandet kom på. En veldig søt jente, med musikk som jeg aldri har hørt før. Det var mye bra, men en merket at alle ventet på Demi Lovato.
Oppvarmingsbandet var ferdig, klokken begynte å nærme seg ni. Både beina og ryggen gjorde vondt etter å ha stått i mange timer allerede, og vi prøvde å sette oss litt på gulvet for å få litt avlastning. Har du prøvd å stå i en stor menneskegruppe, hvor alle står skulder til skulder, og satt deg ned? Det er ikke lett. Men det gikk nå på sett og vis hvis en bare la litt viljen i det.
Så kom Demi på scenen. For en FANTASTISK dame. Hun er helt utrolig på alle måter. Hun er helt sinnsykt nydelig, morsom og stemmen hennes er fra en annen verden. Jeg hadde aldri trodd det kom til å bli så stort å stå der, men da hun kom på scenen og begynte å synge, ble verden veldig bra. All smerte i rygg og bein ble borte, det var ikke så viktig lenger. Hun som stod og hostet på meg, irriterte meg ikke lenger. Alt som betydde noe var det som skjedde på scenen. Aldri har jeg vært så starstruck, aldri har jeg brydd meg så mye om å se en kjendis (ikke at det skjer så veldig ofte), og aldri har jeg hatt lyst til å møte en kjendis så mye som det jeg hadde i går.
Hun begynte å synge, vi sang med. Stemning var helt fantastisk. Sceneshowet var drit kult, og når hun sa “never give up on your dreams”, så tenkte jeg at hun visste litt hva hun pratet om og at det nok var helt sant.
Hun hadde kiss cam, en ekstremt artig ide. Gjennom hele “give your heart a break”, filmet de to og to personer. Demi ga streng beskjed om at kom du på skjermen, måtte du kysse personen ved siden av deg. Og alle, med unntak av kanskje tre stykker, gjorde det. Stemningen gikk i taket hver gang to menn måtte kysse. Spesielt de to mennene i sent 30-årene, som garantert bare var der fordi de var med døtrene sine. Budskapet gjennom konserten var kjærlighet, og at det ikke spiller noen rolle hvem du elsker. Virkelig fantstisk av henne å sette fokus på det, og jeg vet at det betyr så mye, for så mange. Hun fokuserte også på mental helse. Hun er virkelig en inspirasjon for så mange mennesker, og en så “down to earth” person.
Så roet hun det ned. Hun satt på kanten av en seng, spilte gitar og sang “Concentrate” og “cry baby”. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg fikk øyekontakt med henne i mange sekunder. Det kan godt hende alle rundt meg også følte det samme, det kan godt hende at hun absolutt ikke så på akkurat meg, men jeg tror at man merker sånt. Hjertet mitt stoppet opp. Det kjentes som en evighet som ikke varte lenge nok. Min teori er: Jeg er ganske høy, rundt meg stod det bare personer som var lavere enn meg, ergo var ansiktet mitt ganske synlig. Det var også lys rett på meg, såå jeg synes egentlig ikke det virker urealistisk at hun så på meg. Jeg fikk i hvert fall hjertebank til tusen, og tenkte ikke på noe annet enn at “fy søren, jeg har faktisk øyekontakt med fuckings Demi Lovato”! Jeg følte hun sang rett til meg, og føler meg egentlig ganske teit som skriver dette nå og som syntes det var så kult haha. Men det var virkelig skikkelig kult.
Jeg ville aldri at konserten skulle ta slutt, men det gjorde den. Antiklimakset var så sinnsykt stort, og er det fortsatt. Jeg våknet egentlig bare med en følelse av at “ja, du kan nå dine drømmer, og hva i all verden skal jeg finne på nå?”. Jeg merker at jeg trenger litt tid for å komme meg etter konserten, noe som er helt insane. Det var en konsert, med en annen person, hvorfor jeg føler det som jeg gjør nå, aner jeg ikke. Men det er liksom en tomhet inni meg, som forsåvidt også kan komme av andre ting, men dagen i dag blir nok ganske rolig. Konserten var i hvert fall helt fantastisk, jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk oppleve det, og beklager for et evig langt blogginnlegg. Dette ble et skikkelig terapi innlegg, og jeg håper at ved å skrive dette ned, så kan tomheten fylles med noe annet!
I går var veldig veldig gøy! Herregud som jeg koste meg ute på byen! Vi endte kvelden, som jeg føler at jeg nesten alltid gjør, med å dra hjem til en eller annen random. Men det jeg også alltid gjør, er å få gjesterommer/soverommet alene. Så jeg sover i hvert fall godt, selv om jeg sikkert ikke er så veldig morsom å ha med hjem fra byen… I går hadde jeg en god grunn i hvert fall. Som de fleste fikk høre i løpet av kvelden, så skulle jeg på jobbintervju i dag. Det var ikke noe alternativ å møte opp fyllesyk og med 2 timers søvn på jobbintervju, så da sa jeg pent ifra om at jeg måtte sove, og jeg måtte ha en ordentlig seng. Haha stakkars både hun jeg var med og han vi var hos, måtte sove på stue på en sovesofa.
Intervjuet gikk i hvert fall kjempe bra! Det var skikkelig fint å få unnagjort, og hun var veldig positiv. Hun skulle ringe referansene mine, også skulle jeg få videre beskjed på mandag. Utrolig spennende! 😀
Nå skal jeg få sendt den lista, også pakke sammen det jeg skal ha med til Maiken, også er det DEMI LOVATO konsert i kveld!!!! AAh som jeg gleder meg, jeg vet det kommer til å bli helt sinnsykt god stemning!
Skrekkblandet fryd. Det er det jeg føler nå. I dag har vi levert bachelor, fristen har gått ut (for lengst), og det er ingen vei tilbake. Altså JEG levere en bachelor?! Det er jo helt sinnsykt å tenke på. Jeg er en ferdig utdannet sykepleier (så lenge vi består bacheloren, selvfølgelig). Jeg kan få meg en jobb og jobbe som det helt til jeg pensjonerer meg. Herregud, jeg vet faktisk ikke om jeg skal gråte eller le, eller danse.
Vi dro ut alle jentene og spiste lunsj på casa mia i dag. Det var utrolig koselig, og virkelig et must. Vi har kommet igjennom hele denne perioden sammen. Ja, vi har vært på forskjellige grupper, vi har nesten ikke sett hverandre siden vi kom hjem fra Afrika og vi skriver helt forskjellige oppgaver, men jeg føler allikevel at vi har stått sammen for å komme oss igjennom dette. Det hele startet med Tanga, og utveksling, og der er det i hvert fall ingen tvil om at vi var sammen om det. Huff, får nesten tårer i øynene av å tenke tilbake på alt vi opplevde på den tiden, hva vi gikk igjennom og alle menneskene vi møtte. Det var virkelig helt fantastisk.
Jeg har så mange gode minner, og disse tre årene vil for alltid være en stor del av livet mitt. Det var dette som fikk meg videre, fikk meg ut i verden, og gjorde meg klar for voksenverden. Voksen er jeg langt ifra, men begynner å nærme meg noe som kan minne litt om det i hvert fall. Nå venter en spennende tid med voksenjobb og voksenansvar.
Men før jeg orker å tenke på det, skal det feires!
Om 1 time og 45 minutter er det over. Kl 11 skal bacheloren leveres, og alt vi har jobbet for i så mange uker, kan endelig feires! Det kommer til å bli en bachelorspesial på bloggen i dag. Siden det er det hele dagen min kommer til å dreie seg om.
Jeg klarer ikke slappe av helt før fristen går ut og oppgaven er levert, på ordentlig. Alt jeg kan tenke på nå er hva som kunne bli gjort bedre, og at jeg håper alt går bra. Jeg er livredd for å stryke, og dermed ikke få autorisasjonen min. Selv om det skal helt ekstremt mye til for å stryke på en bachelor, er det jo faktisk en mulighet, og det stresser meg. Tenk om vi blir tatt på noe så teit som plagiat eller at vi har misforstått oppgaven helt (Noe vi jo absolutt ikke kan ha gjort etter tilbakemeldingene fra veileder). Nei, nå får jeg bare vente og se, jeg har en tendens til å krisetenke, og det fører ingenting godt med seg. Planen i dag er lunsj på casa mia klokken 11, da skal jeg feire med alle jentene at vi er ferdige. Så har i hvert fall jeg og Ingri Malene planer om å feste litt på kvelden, kanskje vi får med oss noen andre også. Det blir kjempe koselig, og jeg gleder meg skikkelig!
Når jeg ser på livet mitt fremover, så ser det helt tomt ut i hodet mitt. Jeg ser en tidslinje som ikke inneholder noen ting, unntatt 3 uker med ferie i juli. Det er kjempe rart! Når jeg har hatt ferier tidligere, har jeg alltid visst at jeg skulle tilbake på skolen, enten om det var om en uke eller to måneder. Sommerferie, og andre ferier, brukte jeg derfor på å gjøre akkurat det jeg ville, slik at jeg skulle være klar når skolen startet igjen. Jeg elsker fri og ferier, men ikke resten av livet. Jeg er derfor veldig motivert for å jobbe så mye som mulig fremover nå, slik at jeg har noe produktivt å gjøre. Det er ingen andre som tar ansvar for å fylle dagene mine lenger, og gjør jeg ikke noe selv, kan jeg faktisk gå og råtne inne i dette huset for alltid, det vil jeg ikke. Jeg har heller aldri vært fattigere enn det jeg er nå, så penger er en stooor motivasjon! Jeg er derfor skikkelig giret og gleder meg masse til jobbintervju i morgen, og håper virkelig det går min vei! krysser fingrene for det!
Nå skal jeg kle på meg, og fikse meg til bachelorlunsj!
Om ikke starten på denne dagen er definisjonen på bra, så vet ikke jeg. Det hele startet med at jeg leste gjennom veilederen sine kommentarer på bacheloren. Det var visst kjempe bra, småpirk her og der, men det fikser vi lett i dag! Deretter hadde jeg litt ekstra energi før frokost, så tok like gjerne noen treningsøvelser for mage og rygg. Det føltes skikkelig bra, starte dagen med å starte musklene, skal prøve å holde det gående. Selv om jeg tror det holder i dag og i morgen før jeg glemmer det igjen. Også skjedde det noe spennende! Mens jeg stod og ventet på bussen, ringte telefonen min. Det var et nummer jeg ikke kjente, og tenkte egentlig at det sikkert var en fra “Microsoft support”, ettersom jeg har fått en del telefoner derfra i det siste. Jeg tok den, men grunnet Bluetooth øreproppene mine, klikka hele telefonen, og etter 15 sekunder inn i samtalen satt jeg på høyttaler for det nyttet ikke å få det på telefonen. Da jeg endelig hørte personen i andre enden sa hun «hørte du hadde søkt sommerjobb, og jeg har en ledig plass». Altså. What?! Ettersom de ikke hadde ledige plasser på hjerteavdelingen hadde hun sendt søknaden min videre til lunge. Så nå er jeg innkalt til intervju på fredag!! Jeg er skikkelig gira, har lyst til å gråte. Det er jo absolutt ikke sikkert jeg får jobben, men bare det å bli innkalt til intervju på en jobb jg ikke har søkt på en gang, tyder på at jeg er en god kandidat. Håper bare det er greit at jeg har den treukers ferien i juli, får liksom ikke gjort så mye med det nå… Ser frem til denne uka nå, først levere bachelor, så intervju også konsert… dette var skikkelig spennende! Livet smiler!
Nå har jeg endelig fått litt tid til å sette meg ned å skrive på bloggen. Jeg skriver på bachelor hele dagen for tiden, i hvert fall de siste dagene, så bloggingen må dessverre lide litt under det. Å be om en halvtime til times pause for å blogge midt i alt bachelor stresset, er nok ikke så veldig populært, kan jeg tenke meg. Hadde jeg vært toppblogger, og dette var hovedjobben min, så hadde jeg kanskje fått lov. Kanskje… Men det er det ikke (enda), så da må jeg bruke de ledige minuttene etter bachelor og før leggetid for å gjøre dette. Jeg tror det er en god indikator på hvor godt jeg liker og skrive, spesielt til dere, at når jeg er sliten etter en lang dag med allerede mye skriving, så bruker jeg fritiden min på dette.
Tanken her var “åh jeg vil ha et sånt kult skyggebilde”, hadde ikke trodd det kom til å se ut som en lang kjegle haha. Klarer ikke helt sette fingeren på hva det ser ut som, men skikkelig kult og Instagramvennlig var det ikke i hvert fall!
I hvert fall, bachelor ruller og går, og vi er ferdige om TO dager. Altså, hva i all verden skjedde med all denne tiden? Jeg husker fortsatt første skoledag, da vi måtte ha med politiattest og skrive oss opp på lister. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg følte meg eldre den gangen, enn jeg gjør nå. Har faktisk følt meg som en skikkelig drittunge i det siste, og skjønner ikke hva det kommer av. Føler jeg passer bedre inn på ungdomsskolen, enn jeg gjør blant mennesker på min alder (22). Men det roer seg sikkert etterhvert. Kanskje hjernen min bare er så overarbeidet at den skaper alternative personligheter for å komme seg gjennom denne stressende tiden. Eller så er jeg bare en shit-kid og må leve med det. Skal gå fint i så fall, det også.
Vi leverte et ganske ferdig utkast av bacheloren, til veilederen vår, i dag. Det er så sinnsykt digg å ligge litt foran skjema. Slippe å sitte til langt på natt i morgen for å bli ferdige. Eller, vet ikke om det er foran skjema eller om det bare er der det er forventet at vi skal være. Det er i hvert fall veldig bra for en som jobber best under press, og som pleier å utsette alt til siste liten(og derfor sitter til langt på natt dagen før). Så nå er jeg spent på hva som skjer videre, hvor jeg ender opp med å jobbe, og ikke minst hvilken karakter vi ender opp med på vår siste innlevering av bachelor i denne perioden. Tørr ikke å si for alltid, aner jo ikke hva som skjer senere i livet…
Takk for meg i kveld, nå skal jeg se en film, eller noe, så skal jeg sove og lade opp til en laaang dag i morgen.
