Kvelden i går var helt amazing! Det var fantastisk, drit kult og jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk oppleve det!
Vi hadde tenkt å dra hjemmefra rundt kl 15 så vi kunne være der tidlig, om vi så måtte sitte 3 timer ute i solen i kø for å få bra plasser, så skulle vi det. Slik ble det ikke. Vi ble kjørt til Oslo, noe som egentlig var helt idiotisk, det hadde tatt helt sinnsykt mye kortere tid med tog. Vi var mildt sagt litt småstresset da vi ankom Oslo spektrum en god stund etter klokken hadde blitt fem, og det var under 1,5 time til dørene åpnet. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod og vurderte om det var mulig snike i køen, da vi så hvor langt bak vi kom til å havne. Dette var selv om jeg faktisk synes sniking er helt forferdelig, hater når folk gjør det mot meg, og i nesten alle andre situasjoner ville ikke tenkt tanken en gang. Men vi var desperate. Etter å ha stått og diskutert litt frem og tilbake, så jeg at vi fikk stygge blikk fra hele tre personer i køen, garantert at de skjønte hva vi drev på med, så da var det bare å gå bakerst. Hadde nok fått litt dritt om vi faktisk hadde prøvd oss på det.
klokken var 17:30 da vi satt oss ned. Bare en time før dørene åpnet, altfor langt bak i køen, og helt sikre på at nå kom vi til å ende opp på de dårligste plassene(vi hadde ståplasser). Da det nærmet seg at dørene åpnet, reiste køen seg, og vi fulgte på. Jeg merket at motet kom litt tilbake da vi så hvor mye nærmere vi kom, bare køen samlet seg.
Vi begynte å nærme oss inngangen, det var kanskje to puljer før oss, før vi slapp inn. Plutselig bevegde køen seg foran oss, den begynte å gå fremover, forbi resten av køen, og fortsette mot en annen inngang. Det ble naturlig at vi fulgte etter, selv om vi var usikre på om det var det lureste. Jeg er inne i en periode med ekstrem flaks for tiden. Det meste har ordnet seg for meg i det siste, selv om det kan se mørkt ut. Dette var en av de gangene. Ved den andre inngangen, kom vi rett inn. Vi endte opp på rad 4, og jeg tror faktisk vi hadde en av de beste plassene, med mest oversikt over scenen.Vi møtte noen som hadde vært der siden kl. 16, de stod rett ved siden av oss.
Oppvarmingsbandet kom på. En veldig søt jente, med musikk som jeg aldri har hørt før. Det var mye bra, men en merket at alle ventet på Demi Lovato.
Oppvarmingsbandet var ferdig, klokken begynte å nærme seg ni. Både beina og ryggen gjorde vondt etter å ha stått i mange timer allerede, og vi prøvde å sette oss litt på gulvet for å få litt avlastning. Har du prøvd å stå i en stor menneskegruppe, hvor alle står skulder til skulder, og satt deg ned? Det er ikke lett. Men det gikk nå på sett og vis hvis en bare la litt viljen i det.
Så kom Demi på scenen. For en FANTASTISK dame. Hun er helt utrolig på alle måter. Hun er helt sinnsykt nydelig, morsom og stemmen hennes er fra en annen verden. Jeg hadde aldri trodd det kom til å bli så stort å stå der, men da hun kom på scenen og begynte å synge, ble verden veldig bra. All smerte i rygg og bein ble borte, det var ikke så viktig lenger. Hun som stod og hostet på meg, irriterte meg ikke lenger. Alt som betydde noe var det som skjedde på scenen. Aldri har jeg vært så starstruck, aldri har jeg brydd meg så mye om å se en kjendis (ikke at det skjer så veldig ofte), og aldri har jeg hatt lyst til å møte en kjendis så mye som det jeg hadde i går.
Hun begynte å synge, vi sang med. Stemning var helt fantastisk. Sceneshowet var drit kult, og når hun sa “never give up on your dreams”, så tenkte jeg at hun visste litt hva hun pratet om og at det nok var helt sant.
Hun hadde kiss cam, en ekstremt artig ide. Gjennom hele “give your heart a break”, filmet de to og to personer. Demi ga streng beskjed om at kom du på skjermen, måtte du kysse personen ved siden av deg. Og alle, med unntak av kanskje tre stykker, gjorde det. Stemningen gikk i taket hver gang to menn måtte kysse. Spesielt de to mennene i sent 30-årene, som garantert bare var der fordi de var med døtrene sine. Budskapet gjennom konserten var kjærlighet, og at det ikke spiller noen rolle hvem du elsker. Virkelig fantstisk av henne å sette fokus på det, og jeg vet at det betyr så mye, for så mange. Hun fokuserte også på mental helse. Hun er virkelig en inspirasjon for så mange mennesker, og en så “down to earth” person.
Så roet hun det ned. Hun satt på kanten av en seng, spilte gitar og sang “Concentrate” og “cry baby”. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg fikk øyekontakt med henne i mange sekunder. Det kan godt hende alle rundt meg også følte det samme, det kan godt hende at hun absolutt ikke så på akkurat meg, men jeg tror at man merker sånt. Hjertet mitt stoppet opp. Det kjentes som en evighet som ikke varte lenge nok. Min teori er: Jeg er ganske høy, rundt meg stod det bare personer som var lavere enn meg, ergo var ansiktet mitt ganske synlig. Det var også lys rett på meg, såå jeg synes egentlig ikke det virker urealistisk at hun så på meg. Jeg fikk i hvert fall hjertebank til tusen, og tenkte ikke på noe annet enn at “fy søren, jeg har faktisk øyekontakt med fuckings Demi Lovato”! Jeg følte hun sang rett til meg, og føler meg egentlig ganske teit som skriver dette nå og som syntes det var så kult haha. Men det var virkelig skikkelig kult.
Jeg ville aldri at konserten skulle ta slutt, men det gjorde den. Antiklimakset var så sinnsykt stort, og er det fortsatt. Jeg våknet egentlig bare med en følelse av at “ja, du kan nå dine drømmer, og hva i all verden skal jeg finne på nå?”. Jeg merker at jeg trenger litt tid for å komme meg etter konserten, noe som er helt insane. Det var en konsert, med en annen person, hvorfor jeg føler det som jeg gjør nå, aner jeg ikke. Men det er liksom en tomhet inni meg, som forsåvidt også kan komme av andre ting, men dagen i dag blir nok ganske rolig. Konserten var i hvert fall helt fantastisk, jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk oppleve det, og beklager for et evig langt blogginnlegg. Dette ble et skikkelig terapi innlegg, og jeg håper at ved å skrive dette ned, så kan tomheten fylles med noe annet!
Nå skal jeg stå opp, så vi snakkes senere!
