Skrekkblandet fryd. Det er det jeg føler nå. I dag har vi levert bachelor, fristen har gått ut (for lengst), og det er ingen vei tilbake. Altså JEG levere en bachelor?! Det er jo helt sinnsykt å tenke på. Jeg er en ferdig utdannet sykepleier (så lenge vi består bacheloren, selvfølgelig). Jeg kan få meg en jobb og jobbe som det helt til jeg pensjonerer meg. Herregud, jeg vet faktisk ikke om jeg skal gråte eller le, eller danse. 

Vi dro ut alle jentene og spiste lunsj på casa mia i dag. Det var utrolig koselig, og virkelig et must. Vi har kommet igjennom hele denne perioden sammen. Ja, vi har vært på forskjellige grupper, vi har nesten ikke sett hverandre siden vi kom hjem fra Afrika og vi skriver helt forskjellige oppgaver, men jeg føler allikevel at vi har stått sammen for å komme oss igjennom dette. Det hele startet med Tanga, og utveksling, og der er det i hvert fall ingen tvil om at vi var sammen om det. Huff, får nesten tårer i øynene av å tenke tilbake på alt vi opplevde på den tiden, hva vi gikk igjennom og alle menneskene vi møtte. Det var virkelig helt fantastisk.

Jeg har så mange gode minner, og disse tre årene vil for alltid være en stor del av livet mitt. Det var dette som fikk meg videre, fikk meg ut i verden, og gjorde meg klar for voksenverden. Voksen er jeg langt ifra, men begynner å nærme meg noe som kan minne litt om det i hvert fall. Nå venter en spennende tid med voksenjobb og voksenansvar. 

Men før jeg orker å tenke på det, skal det feires!