experiencinglife

Nå er det lenge siden jeg har vært her. Det går ikke så mye på skrivelyst og skrivesperre, heller motivasjon og tid. Den lille motivasjonen jeg trengte akkurat nå fikk jeg av en venninne som sendte en melding om at hun savnet bloggen min. Det var utrolig hyggelig å høre og jeg kjente at det som de siste dagene har føltes som ork og noe jeg ikke har giddet å ta meg tid til, plutselig var noe jeg savnet. Etter den lille pausen var det så godt å sette seg ned å skrive igjen. Jeg får faktisk litt sommerfugler i magen og et smil om munnen her jeg sitter i sengen og hendene flyr over tastaturet. 

Jeg føler at jeg burde sovet mer etter nattevakten. Vakten som var så forferdelig at jeg trengte å prate med pappa om det før jeg kunne legge meg. Det var en natt med absolutt null tid til pauser. Du kan tenke deg 10 timer jobb, midt på natten, uten tid til å sette seg ned eller spise. Da de siste timene begynte å nærme seg før jeg kunne dra hjem, dunket hodet verre enn noen gang. Jeg visste at det var fordi jeg var uendelig sliten og hadde brukt opp all energien min. Jeg overlot mye mer av nattens gjøremål til dagvaktene, enn jeg var komfortabel med. Samtidig satt jeg 15 min overtid, holdt på å sovne i stolen der jeg godkjente de siste dokumentene, og jeg hadde faktisk prøvd på de blodprøvene. Det var bare ikke min natt.

Vi gikk rundt og himlet med øynene til hverandre hele natten og kom med den samme setningen flere ganger – “selvfølgelig måtte det skje i natt”. For det var mer enn det faktum at vi var 3 sykepleiere på 27 pasienter hvor flere av dem var kjempe dårlige, som gjorde natten til det jeg endte opp med å kalle “forferdelig” da jeg kom hjem. Det var skuffer som stengte seg og som ikke kunne åpnes, ting som datt i bakken, antibiotikaglass som var knust… Ting jeg aldri har opplevd før en gang. Det føltes som at om det kunne gå galt, så gjorde det det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pappa fikk snudd litt om på tankene mine. Han sa “dette var egentlig en veldig suksessfull natt. Tenk på alt dere klarte med de få ressursene dere hadde. Alt dere fikk til og alle pasientene som fikk den hjelpen de skulle på grunn av dere. Dere gjorde alt riktig, og du kan være stolt av at dere kom ut av den vakten etter å ha klart å faktisk hjelpe de som trengte det.” Det han sa er sant. Jeg er litt stolt over at vi fikk til alt vi gjorde, og selv om det var så mange dårlige, så karte vi å hjelpe dem.

Okay, jeg kan ikke selv forstå hvor deilig det faktisk var å skrive igjen. Jeg visste ikke hvor mye jeg har savnet det. Jeg føler nå at skrivingen er noe jeg burde ta meg tid til ikke for lesertallene, men for den terapien det er. Fordi jeg elsker denne lille platformen som jeg har laget, som er min. Det eneste stedet jeg kan si akkurat hva jeg vil, og ingen kan stoppe meg. 

Jeg har ikke turt å se på lesertallene på flere dager, og tenker at jeg skal vente med det – jeg tviler på at det kommer til å gi meg noen god følelse å sjekke. Det er uansett ikke det som teller. Fra nå av skal jeg skrive for meg selv, slik som jeg gjorde tidligere. 

Takk til dere som fortsatt klikker dere innom, selv om jeg har vært litt fraværende. Velkommen til dere som er nye. Nå skal jeg straks lage middag og fortsette det netflixmaratonet som jeg har holdt gående de siste dagene. 

Vi snakkes senere

Hei hei, lenge siden sist. Lenge siden med tanke på hvordan det pleide å være i hvert fall. Det gikk fra to innlegg hver eneste dag til to dager pause, men det går greit, jeg blogger for meg.

Hva har jeg gjort i dag? Jo, nå skal du høre.

Det hele startet med at vekkerklokken ringte 8:45. Jeg hadde fått altfor lite søvn, men sånn ble det. Hvem kunne jeg skylde for søvnmangelen? Meg selv. Jeg ble liggende og lese Harry Potter til langt på natt i går, uansett hvor nørd det høres ut så er det sant. Nå har jeg snart komme igjennom hele serien for n-te gang. Jeg har faktisk ikke tellingen. Er like spennende hver gang da, utrolig nok. Husker liksom overraskende lite hver gang jeg begynner på nytt igjen.

I dag kunne jeg ikke ligge og dra meg i sengen så lenge som jeg ønsket. Jeg hadde legetime på morgenen, og jeg er absolutt ikke en person til å avlyse avtaler om jeg ikke må. Jeg kom meg derfor opp av sengen, ut i det nydelige været vi har fått i dag, og hele veien til legen.

Alt gikk fint, og jeg ble «klarert» for å starte på vaksinepiller mot gresspollen. Halleluja så glad jeg blir om dette funker. Sommeren i år var grusom. Det får så være at halsen tett seg litt og det ble vanskelig å svelge som bivirkninger. Legen sa det var normalt og noe jeg må regne med, så da overlever jeg. Jeg skal også fremover ta allergitabletter først, så får jeg forhåpentligvis dempet det verste.

Etter legen dro jeg til Lillestrøm. Siden jeg har planer i kveld, bestemte jeg og venninne at vi for en gangs skyld skulle dra på kino på dagen i stedet for kvelden. Det var veldig koselig. Vi var de eneste i salen, men det var egentlig helt greit. Vi kunne prate akkurat så høyt som vi ville gjennom hele filmen.

Før kinoen måtte jeg innom senteret å få i meg litt mat. Etter å ha spist veldig lite denne helgen føler jeg kroppen prøver å ta igjen nå ved å være konstant sulten. Valget falt på en wrap fra bigbite. Det føltes som en god ide, helt til jeg husket hvor utrolig grisete det kan bli å spise de greiene.

Jeg satt meg på de stolene som tilhørte stedet, og begynte å spise. Veldig inn i mine tanker tørket jeg meg rundt munne både med serviett og hender. Litt av maten falt på bordet, jeg lot det ligge der, tenkte at det var bedre å bare ta det til slutt tilfelle det ble mer søl. Jeg kom nedenfor halvparten av wrapen, det stedet hvor alt det bløte har samlet seg og det er nesten umulig å ikke søle. Griseriet gikk opp 3 hakk, jeg tittet tilfeldig opp fra maten, for første gang siden jeg satt meg, og møtte blikket til en fyr. Han gadd ikke en gang å se bort i det jeg så opp. Garantert at han ikke titta på meg fordi jeg er så himla pen, men at han heller tenkte på hvordan en voksen jente kunne grise så humla mye mens hun spiste. Det ble så kleint at jeg nesten ikke klarte å få i meg resten av maten. Et øyeblikk, etter å ha innsett at å spise uten å grise var umulig, vurderte jeg å bare kaste resten. Jeg tok i stedet en altfor stor bit og kom meg bort derfra. Haha huff så klein er det lenge siden jeg har vært.

Håper alle dere der hjemme har hatt en innholdsrik dag, uten for mye pinlig kleinhet. Nå skal jeg videre til mine kveldsplaner, vi snakkes!

Jeg leser igjennom arkiverte blogginnlegg mens jeg prøver å holde meg våken med iskaldt vann. Kaffe liker jeg ikke, og ikke tror jeg det hadde funket heller. Jeg har aldri reagert noe spesielt på koffein.

I et blogginnlegg som bare var skrevet halvveis, og aldri postet, står setningen «det var så sinnsykt varmt». Det er vanskelig å tenke tilbake på den forferdelige varmen vi hadde i sommer, nå som kulda har slått til for fullt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klokken ringer, jeg titter bort, håper litt mer enn halvveis at det ikke er min pasient. Det er det. Jeg reiser meg opp, går den korte veien til rommet der pasienten venter på meg, banker på og titter inn. «Kunne jeg fått en kaffe?». På veien til kaffemaskinen stopper jeg noen sekunder utenfor rommet til den pasienten jeg håper fortsatt sover, og som jeg absolutt ikke vil vekke. Jeg hører den tunge pusten som man så ofte forbinder med søvn. Lettet går jeg videre, henter kaffen og gir til pasienten.

Jeg undrer meg litt over de som drikker kaffe rett før de skal legge seg. Selv om jeg ikke inntar den mørke drikken på daglig basis selv, så har jeg forstått såpass at de fleste bruker den for å våkne. Nattevaktene drikker kaffe for å holde seg våkne, pasientene drikker den før de sovner.

Før jeg gikk tilbake til pauserommet, tittet jeg inn til hun som ba meg skru av lyset når jeg så at hun sov. Det gjorde hun.

Jeg klikket på bryteren som det står «natt» og holdt pusten i redsel for at hun skulle våkne av den plutselige endringen av lys i rommet. Det gjorde hun ikke.

Jeg pustet lettet før jeg begynte å gå tilbake til vaktrommet. Det var ikke mange meterne jeg fikk gått før det ringte på igjen. Det var en maskin som pep i et av rommene.

Etter å ha lokalisert feilen, fått rettet på den, og fortalt pasienten at han må ligge med armen rett, gikk jeg ut igjen og krysset fingrene for at det var siste gangen den pep i natt.

Nå sitter jeg på vaktrommet igjen. Jeg banker i bordet hver gang jeg er så modig og sier at pasientene sover. Ting endrer seg raskt på sykehuset. Selv om det er rolig nå, så er det ikke gitt at det holder seg sånn.

Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å holde meg våken og svare på klokker som ringer. Det er alt jeg får gjort og resten må bare bli som det blir. (Fy søren jeg er trøtt, og klokken er bare 2… hele 6 timer igjen)

I går var ryggen bra, i dag begynner den å tulle litt igjen. Jeg orker seriøst ikke dette. Jeg blir redd for å bevege meg, redd for å gjøre en bevegelse eller noe som kan ødelegge alt. Vil ikke at det skal bli verre enn det er. Samtidig orker jeg ikke å ligge inne hele dagen i frykt heller (Tror heller ikke det er det beste for å bli bedre). Det handler nok mer om å ta det rolig og bruke gode sko.

I kveld er det innflytningsfest hos ei venninne, det gleder jeg meg til. Selv om jeg har litt vondt i ryggen, så tenker jeg at det er det samme å sitte her hjemme som å sitte der. Eller, det er jo ikke det samme med tanke på det sosiale og er jo også derfor jeg vil dra. Det virker så koselig å ta en tur bort – vond rygg eller ei. Jeg må bare passe på, og være bevisst på, at jeg ikke skal kjøre på for hardt. Det blir et par glass vin og generelt en rolig kveld. Med joggesko på beina og godt humør så skal jeg kose meg masse!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjenner jeg ble veldig usikker på valget av lipgloss. Den så søren meg ikke fin ut i svart/hvitt en gang.. Oh well, blekner vel i løpet av kvelden håper jeg. 

Vi snakkes senere 

Det er på dager som denne. Dager da jeg har absolutt ingenting jeg ønsker å skrive om, og det er ingenting spennende som skjer i livet mitt, at jeg vurderer å slutte å blogge.

Jeg har noen innlegg i arkivet som er ferdig skrevet, men ikke publisert. Jeg kunne selvfølgelig bare publisert et av dem, men det er en grunn til at jeg ikke har gjort det tidligere. Jeg vet nemlig ikke om de innleggende burde få se dagens lys. Jeg er usikker på om de bringer noe positivt til bloggen. Jeg er også veldig usikker på hvordan de evt blir tatt i mot. Hver gang jeg leser igjennom dem, bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan publisere dem enda. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med de innleggene enda.

Det hadde vært veldig lett å slutte å skrive, aldri åpne nettsiden blogg.no igjen, men det er ikke det jeg egentlig vil.

Det kommer dager da jeg ønsker å dele noe igjen. Ideer som plutselig dukker opp og som jeg bare må få skrevet ned. Ting som kan inspirere andre, gi noen en god følelse eller latter.

Jeg kommer derfor ikke til å slutte å blogge. Jeg kommer ikke til å legge ned experiencinglife, ikke enda. Jeg ønsker å fortsette, det bare går litt tregt for tiden.

I går kom jeg på et nytt konsept som jeg ønsker å formidle gjennom videoblogger. Jeg vil ikke si hva det er enda, da alt fortsatt er veldig usikkert. For alt jeg vet så kommer det ikke til å funke i det hele tatt. Jeg ønsker uansett å prøve å få det til, for hvis jeg får det til slik jeg ønsker så tror jeg det kan bli veldig bra.

Nå skal jeg på jobb i hvert fall, tenke på noe annet enn skrivesperre og mangel på inspirasjon. Jeg satser på at dette blir en fin kveld for meg, og håper det blir det for dere også!

Licensed from: WolfBlur pixabay.com

Denne dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg kom hjem fra jobben i går hadde jeg ganske vondt i ryggen. Det var mer vondt enn jeg har hatt på lenge, men jeg tenkte at det helt sikkert kom til å gå over i løpet av natten. 

Det ble ikke bedre. Om noe så ble alt bare verre og verre utover kvelden og natten. Jeg brukte sikkert et minutt på å snu meg i sengen hver gang. Det tok for det første lang tid å manne meg opp til å skulle gjøre det, og deretter tok det lang tid for å prøve å gjøre det så lite smertefullt som mulig. 

Det ble lite søvn, men før jeg bestemte meg for å ikke dra på jobb gjorde jeg et siste forsøk. Jeg skulle prøve å stå opp og gå litt rundt for å se om det løsnet litt. 

Det jeg husker fra opplevelsen av å stå opp på morgenen er tårer, smerter og noen intense skjelvinger som gjorde jeg var redd jeg skulle miste glasset jeg holdt i hånden. Tennene hakket verre enn noensinne, og alt skalv fra topp til tå. Jeg husker en desperat leting etter smertestillende som kunne roe ting ned. Heldigvis har jeg noe litt sterkere enn paracet liggende etter at jeg hadde prolaps i fjor. 

Det er kanskje unødvendig å si, men det ble ikke noe jobb på meg i dag. Ikke fikk jeg dratt på trening med Nora heller, noe jeg skjønte at ikke kom til å skje allerede i går. 

Etter jeg tok smertestillende og sov noen timer, så ble smertene veldig mye bedre. Nå er de nesten borte, noe som er helt sinnsykt deilig. Jeg aner ikke hva det kom av, men mest sannsynlig var det en låsning av noe slag. Jeg er uendelig takknemlig for at ting nesten er helt bra igjen nå, og at jeg endelig kan reise meg fra sofaen uten problemer. I morgen skal alt tilbake til normalen og jeg skal på jobb igjen!

Jeg elsker virkelig høsten. Jeg elsker i hvert fall den delen av høsten når bladene på trærne skifter farge, lufta blir kaldere og man kan kjenne vinteren komme krypende. Jeg er derimot ikke så glad i den perioden hvor det er iskaldt på morgenen, og kjempe varmt på dagen. Hva i all verden skal man ha på seg da? 

I dag skulle jeg egentlig trene med Nora, men det ble avlyst. Jeg hadde allerede tatt på meg treningsklærne, men klarte ikke å komme meg ut av huset og til treningssenteret. Jeg var egentlig veldig lite motivert i utgangspunktet, og da den eneste personen som kunne gjøre at jeg dro ikke skulle være med lenger, så ble jeg heller liggende i sengen. Jeg tok et par øvelser på soveromsgulvet, tok meg en dusj og la meg i sengen. Etter få minutter kjente jeg at det var bortkastet å bruke dagen på å halvsove i den oppredde sengen min, så da tok jeg beina fatt og tok meg heller en tur ut. 

Det er så nydelig ute, så jeg tok like gjerne noen bilder da jeg først hadde begitt meg ut på det lille eventyret i nærområdet. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble en fin tur og et deilig avbrekk. Det føles også mye bedre å fortsette resten av dagen, inne på jobb, da jeg vet at jeg har vært litt ute og fått litt frisk luft i hvert fall.

Heei og god dag! 

I går fikk jeg et plutselig innfall – jeg vil få en instavennlig instagram. 

Spørsmålet ble: Hva er en instavennlig instagram, og hvordan skal jeg få til det? 

For det første tror jeg instavennlig går på at det skal være pent å se på. Det skal ha fine, duse farger, alt skal henge sammen, en rød tråd altså, og det skal være ryddig. Tidligere har jeg bare postet det jeg ville, og det har vært greit. Da jeg gikk inn for å gjøre instagramen min instavennlig måtte jeg fjerne en del bilder. Bilder som jeg la ut i 2012 for eksempel, som egentlig ikke var vits i å ha der – jeg blar meg jo aldri tilbake og ser på dem uansett. 

Jeg hadde ikke lyst til å slette bildene slik at de ble borte for godt. Det er jo litt gøy å se utviklingen både på bildekvalitet og hvordan jeg har gått fra en 16 år gammel jente, til en 22 år gammel jente/kvinne. Instagram har en genial ting som heter arkiv. Jeg vet at ei annen venninne, som tenker å gjøre det samme som meg, slettet de 3 bildene hun hadde fra før. Hun tok screenshot av hvem som hadde likt slik at hun kunne gå tilbake å finne det. Det funker jo å gjøre det på den måten, men det er litt tungvint. 

Jeg fant ut av arkiveringsfunksjonen da jeg gjorde det slutt med eksen. Jeg ønsket ikke å slette bildene da de representerer en tid i livet mitt som på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Samtidig ønsket jeg ikke å ha dem synlig å ha bilder hvor jeg holder rundt eksen, samtidig som jeg ikke selv ønsket å se de bildene hver gang jeg gikk inn på instagramen min. I stedet for å slette, arkiverte jeg dem slik at jeg selv kan gå tilbake og se på bildene, samt se hvem som har likt, men at de ble borte fra feeden min. 

Så her har du det altså. Gå inn på bildet -> trykk på pila oppe til høyre (Edit: Nop, trykk på de tre prikkene oppe til høyre) -> trykk arkiver. For å finne bildene igjen går du tilbake på “hjem skjermen” -> trykk på pila øverst til venstre og der har du alle de arkiverte bildene med tilhørende kommentarer og likes. 

Nå som jeg har tatt bort de eldste bildene, med blant annet dårligst kvalitet, har jeg en litt cleanere instafeed. Da er det bare å ta bilder, og redigere i vei, for å bygge den opp igjen til å bli sånn som jeg vil ha den.

Jeg har også lastet ned en app som heter “planner”. Der kan jeg planlegge hva jeg tenker å legge ut, bytte plass på bilder som ikke er postet enda slik at jeg kan se hva som passer hvor, og generelt holde styr på bildene jeg ønsker å bruke. Det er absolutt å anbefale om du tenker å begynne med en mer målrettet Instagramkonto. 

I starten blir nok feeden litt enkel, og kanskje også litt kjedelig. Det er nemlig det letteste. Etterhvert som jeg får teknikken litt inn, kan jeg begynne å ha litt mer farger, blant annet. 

Hvis du vil følge min utvikling som “instagrammer”, er det bare å trykke på linken under. 

Hvor lenge jeg kommer til å holde på, og hvor lenge jeg klarer å være seriøs med dette, blir spennende å se. Foreløpig synes jeg i hvert fall det er veldig gøy å holde på. 

Helt til slutt vil jeg bare nevne at jeg vet at bilder, selfies, instagram og utseende ikke er spesielt viktig. Dette gjør jeg som en hobby og noe som kan være gøy å drive på med i fritiden. Man må være kreativ og jobbe for at det skal bli bra, noe jeg har lyst til å prøve ut. Dette er altså bare for gøy og ikke noe mer enn det. 

Instagram rebekkaconstance

Å stå opp i dag var hardt! Selv om planen var å komme seg opp og ut innen klokken halv ett, ble jeg liggende i sengen 3 timer til. Det var så vidt jeg orket å re opp sengen. Det var i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle kle på meg mer enn jeg absolutt måtte, så valget falt på en pysjbukse og en gammel, stygg, grønn t-skjorte som jeg kun bruker innenfor husets fire vegger.

Da jeg stod opp så bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg trene så sånn måtte det bli. Det er en uke siden jeg gjorde noen ting fysisk, annet enn å gå de få meterne inne på jobb, så det var på tide. Jeg har vært så sliten de siste dagene, noe som har vært hovedgrunnen til at jeg har tatt det rolig. Det ble en halvtimes økt, hvor jeg holdt på og sovne mellom settene. Spesielt da jeg tok sit-ups, og jeg ble liggende på gulvet i pausene, var det vanskelig å motivere seg til å fortsette. Øynene var så veldig tunge og kroppen var så sliten at jeg fort skjønte at det kom til å bli lite effektivt om jeg holdt på lenger. Jeg pakket derfor med meg veska, og vannflasken som det på mystisk vis har blitt hull i, og dro hjem. 

Vel hjemme ble det en rask dusj, for deretter å ta på en joggebukse, og løs t-skjorte, før jeg lagde litt te. “Harry Potter” boka som jeg leser for øyeblikket ble funnet frem, og jeg satt meg godt til rette i sengen. Egentlig utrolig deilig og bruke lørdagen på denne måten. Jeg er virkelig sliten, så å pushe meg noe mer tror jeg hadde gitt lite resultat. Ikke hadde jeg vært noe spesielt morsom å være sammen med i dag heller, så en dag alene på rommet har passet midt i blinken. 

I kveld er det meg, pappa og broren min som er hjemme. Mamma og Hannah har reist til New York som var en konfirmasjonsgave. Fy søren som jeg skulle ønske jeg kunne blitt med dem. I stedet sitter jeg hjemme og veksler mellom å lese “Harry Potter” og se på “ex on the beach”. Det er jo nesten det samme som å reise til New York…

Håper alle får en fin lørdagskveld enten du er hjemme, skal på fest eller sitter på flyet til andre spennende land. Jeg skal bruke lørdagskvelden på å kose meg litt ekstra og fokusere på å gjøre akkurat det jeg ønsker – det er akkurat det jeg trenger nå.

Licensed from: PublicDomainPictures pixabay.com  
Det er litt sånn her jeg føler meg akkurat nå

Jeg våknet med følelsen av at det var noe jeg skulle gjøre, eller et sted jeg skulle vært. Det første jeg tenkte på var LA, og at jeg burde vært i California i stedet for Norge, noe som ikke gir noen som helst mening i det hele tatt. Jeg har ikke planlagt å reise til utlandet i den nærmeste fremtid, og i hvert fall ikke så langt som til Los Angeles. Jeg skal reise neste år, men det er jo lenge til.

Selv om det er en stund siden jeg våkner, sitter jeg fortsatt med følelsen av at jeg har glemt noe. At det er noe stort eller viktig jeg skulle bruke dagen på i dag, men så kan jeg ikke komme på hva det kan være. Det eneste jeg kan komme på å ha planlagt i dag er ingenting. Absolutt ingenting har jeg planlagt å gjøre (som jeg kan huske akkurat her jeg sitter nå da). Det er ingen jeg skal møte, jeg har fri fra jobb (for det har jeg trippel sjekket), og det er ingen steder jeg burde vært. Jeg får satse på at det er noe sannhet i at “hvis du glemmer noe, så var det sikkert ikke så viktig”. Jeg har ikke helt troen på at dette alltid er regelen da jeg faktisk glemte konfirmasjonen til søsteren min og begynte å planlegge hyttetur den helgen i stedet. Det var ikke før mamma fortalte meg at jeg ikke kunne reise, pga konfirmasjonen, at jeg kom på det. Jeg vil tørre å påstå at konfirmasjonen hennes var ganske viktig.

Uansett, jeg får jobbe litt for å komme på det, evt bare klare å legge det helt fra meg. Det er bare skikkelig, skikkelig ekkelt å ha denne følelsen.

Instagram rebekkaconstance