Jeg leser igjennom arkiverte blogginnlegg mens jeg prøver å holde meg våken med iskaldt vann. Kaffe liker jeg ikke, og ikke tror jeg det hadde funket heller. Jeg har aldri reagert noe spesielt på koffein.

I et blogginnlegg som bare var skrevet halvveis, og aldri postet, står setningen «det var så sinnsykt varmt». Det er vanskelig å tenke tilbake på den forferdelige varmen vi hadde i sommer, nå som kulda har slått til for fullt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Klokken ringer, jeg titter bort, håper litt mer enn halvveis at det ikke er min pasient. Det er det. Jeg reiser meg opp, går den korte veien til rommet der pasienten venter på meg, banker på og titter inn. «Kunne jeg fått en kaffe?». På veien til kaffemaskinen stopper jeg noen sekunder utenfor rommet til den pasienten jeg håper fortsatt sover, og som jeg absolutt ikke vil vekke. Jeg hører den tunge pusten som man så ofte forbinder med søvn. Lettet går jeg videre, henter kaffen og gir til pasienten.

Jeg undrer meg litt over de som drikker kaffe rett før de skal legge seg. Selv om jeg ikke inntar den mørke drikken på daglig basis selv, så har jeg forstått såpass at de fleste bruker den for å våkne. Nattevaktene drikker kaffe for å holde seg våkne, pasientene drikker den før de sovner.

Før jeg gikk tilbake til pauserommet, tittet jeg inn til hun som ba meg skru av lyset når jeg så at hun sov. Det gjorde hun.

Jeg klikket på bryteren som det står «natt» og holdt pusten i redsel for at hun skulle våkne av den plutselige endringen av lys i rommet. Det gjorde hun ikke.

Jeg pustet lettet før jeg begynte å gå tilbake til vaktrommet. Det var ikke mange meterne jeg fikk gått før det ringte på igjen. Det var en maskin som pep i et av rommene.

Etter å ha lokalisert feilen, fått rettet på den, og fortalt pasienten at han må ligge med armen rett, gikk jeg ut igjen og krysset fingrene for at det var siste gangen den pep i natt.

Nå sitter jeg på vaktrommet igjen. Jeg banker i bordet hver gang jeg er så modig og sier at pasientene sover. Ting endrer seg raskt på sykehuset. Selv om det er rolig nå, så er det ikke gitt at det holder seg sånn.

Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å holde meg våken og svare på klokker som ringer. Det er alt jeg får gjort og resten må bare bli som det blir. (Fy søren jeg er trøtt, og klokken er bare 2… hele 6 timer igjen)