Mamma har vært bortreist den siste 1,5 uken, så da har jeg fått låne bilen. Det har virkelig vært skikkelig luksus. Nå sitter jeg her, uten bil, og innser at jeg kanskje ble litt mer bortskjemt enn jeg trodde selv. Mamma er hjemme igjen, jeg skal på jobb, og offentlig transport må brukes. Det er ingen bil som venter på meg utenfor huset lenger, dessverre.
Jeg skal innrømme at det er litt kjipt. Det er super deilig å kunne kjøre til jobb. Med bilen kan jeg dra en halvtime senere, og det går 20 min fortere. Det er liksom den ekstra tiden på å slappe av hjemme, evt sove lenger når jeg har morgenvakt, som jeg kommer til å savne. Det er ikke noe problem å gå til bussen. Egentlig synes jeg det er kjempe deilig å ta buss også. Da kan jeg sitte og oppdatere meg på diverse Instagram poster, som jeg garantert har gått glipp av, og nyheter som jeg ikke har fått med meg. Jeg skulle bare ønske at det tok akkurat like lang tid, jeg slapp å forlate huset tidligere.
Kjøpe bil er ikke aktuelt slik ting er nå. Alt jeg sparer skal gå til leilighet, pluss at jeg relativt ofte får låne bil her hjemme. Det hadde rett og slett vært å kaste bort penger om jeg skulle kjøpt bil nå. Jeg bor også kjempe sentralt. 10-20 min for å komme til buss eller togstasjon, og derfra kan jeg komme meg overalt. Det går tog til Oslo hvert 10. minutt. Jeg skjønner jo at jeg egentlig ikke har noe å sutre over, men som alle andre er jeg et menneske, og vi mennesker er vel kjent for å alltid finne noe å klage på. Spesielt nordmenn kanskje…
Jobb i dag tror jeg blir veldig bra. Jeg kjører 3 kveldsvakter de neste 3 dagene. Det har vært deilig med mye fri, men nå er jeg klar for å komme i gang med jobb igjen. Jeg trodde at all denne fritiden skulle tippe meg over til “the crazy side”, men det har gått overraskende bra. Jeg er også klar for å bruke hjernen på litt andre ting enn å se på “love island” og “ex on the beach”. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å begynne å se på de seriene, men det er noe som fascinerer der. Sånne hjernedøde serier er veldig digg i blant, bare det ikke blir for mye av dem.
Skal jeg være ærlig så vet jeg ikke hvor mange av dere det er i dag. Leverandøren til blogg.no har hatt noen tekniske problemer i natt, noe jeg merker litt på diverse funksjoner inne på siden. Det er, for eksempel, ikke mulig å se lesertallene. Det går for så vidt helt fint å blogge uten å vite hvor mange jeg blogger for, det holder jo litt på spenningen, men hadde vært interessant å vite også. Spesielt nå som det stadig går oppover. Jeg er ikke bekymret i hvert fall. Det blir helt sikkert fikset opp i senere i dag. Så lenge de vanlige funksjonene som å skrive og legge ut bilder er i orden, så funker egentlig dette helt fint for meg.
Haha alle tre figurene bak der fikk jeg av min vertsbror da jeg dro fra USA. Gode minner!
Dagen i dag startet med en skikkelig digg frokost. Pappa har en oppskrift på “amerikanske pannekaker” som blir tatt i bruk litt her og der. Det er ikke ofte i løpet av et år som vi spiser det, men da blir det også litt mer spesielt de gangene vi tar oss god tid til en familiefrokost sammen.
Forrige søndag, den dagen mamma kom hjem fra jobbtur, bestemte jeg, pappa og Hannah oss for å ta en koselig frokost sammen. Pappa lagde både pannekaker og pølser, vi fikk sjokolademelk og juice. Haha sjokolademelk er faktisk et “must” når det kommer til de pannekakene!
Jeg elsker de litt lengre frokostene, da man kan ta seg god tid og ikke trenger å stresse. Det blir noe helt annet enn de 10 minuttene jeg bruker på 3 knekkebrød med ost, klokken halv syv på morgenen, når jeg jobber dagvakt. Selv om jeg foretrekker det de dagene jeg må opp så tidlig. Jeg er ikke litt usikker på at jeg aldri ville stått opp halvtime tidligere for å ha mer tid til frokost. Da prioriterer jeg å sove!
Etter søndagens frokost ble det igjen litt røre som jeg tenkte jeg kunne bruke i dag. Jeg er super støl etter treningen på mandag, og skal jobbe i hele kveld, så syntes jeg fortjente litt ekstra godt å spise. Det var igjen røre til to pannekaker. Som vanlig ble de toppet med sirup og jeg nøt et stort glass med sjokolademelk, og en kopp med te, ved siden av. Selv om pannekakene av en eller annen grunn alltid blir mye bedre når pappa lager dem, så var det brukbart i dag også. Jeg koste meg masse der jeg satt i stuen, spiste pannekaker og drakk sjokolademelk. Det var virkelig en helt perfekt start på dagen.
Jeg har akkurat kommet hjem fra en kjempe koselig kaffedate med Malin. Det som er så gøy med vårt vennskap er at det alltid har gått i skikkelig berg- og dalbane. I lange perioder har vi nesten ikke pratet. Vi har møtt hverandre relativt sjelden, men hver gang vi møtes har ting føltes som om vi startet rett fra der vi slapp. I det siste har vi møttes mye oftere, og jeg er kjempe glad for det. Jeg verdsetter å ha henne som venninne, såå mye. Det er alltid så bra og avslappet når vi er sammen. Det er kjempe deilig.
I dag var vi på en cafe i Lillestrøm. Selv om jeg så og si aldri drikker kaffe, smakte det veldig godt i dag. Ren kaffe kan jeg fortsatt ikke drikke, det blir for bittert, men med litt melk oppi koste jeg meg masse.
Vi brukte mye av tiden på å titte ut av vinduet på alle menneskene som gikk forbi. Jeg har alltid syntes det er fascinerende å observere mennesker som jeg ikke kjenner. Vi så noen gutter som så ut som at de trodde de eide hele verden. De gikk som en liten gjeng, og det var tydelig at de var “sjefene”. Vi så også ei dame som kom til caféen helt uten sminke. Hun satt seg ned, dro frem sminkepungen og satt i sikkert 30 minutter og sminket seg. Hun satt ute, helt alene, og hele settingen virket litt shady. Vi klarte ikke la være å lure på hva hennes historie var. Mest sannsynlig var det noe så uskyldig som at hun skulle på en middag med jobben. Greia er at hun virket så nervøs. Samtidig sminket hun seg veldig mye. Her snakker vi fullt fjes med leppestift, øyenskygge, bryn og bronzer. Det virker jo litt rart når man ikke gjør sånt før man drar hjemmefra. Vår teori var at hun egentlig skulle møte noen andre enn mannen sin, og at hun derfor måtte sminke seg i skjul. Hun hadde også med sminkeservietter, så vi tenkte at de hadde hun med for å ta av sminken før hun kom hjem igjen. Vi var sikkert helt ute å kjøre, men det var litt gøy å se for seg allikevel. Etterhvert følte jeg at vår teori ble mer og mer sannsynlig. Hun dro til slutt alene fra caféen, og rett etter dro vi. Det var litt kjipt å ikke få vite hva hun egentlig skulle. Det kommer for alltid til å forbli et mysterium. Sikkert like greit. Vi har jo egentlig veldig lite å gjøre med hvordan andre lever livet sitt… Jeg ble bare så nysgjerrig.
Det har i hvert fall vært en kjempe fin dag med frisør først, og en koselig kaffedate etterpå. Nå skal jeg prøve å catche litt opp på de episodene jeg ikke har sett av love island – jeg begynner å henge litt bak..
Nå har jeg endelig gjort det! Det jeg har tenkt på helt siden det ble slutt med eksen i juli i fjor… Shit, tiden går fort. Vanskelig å tro at det er over et år siden.
I hvert fall, etter det ble slutt var jeg fast bestemt på at jeg skulle “bli ny”. Jeg ville bli helt blond, slik som jeg hadde intensjoner om den gangen på ungdomsskolen, da håret endte opp flekkete og gult. Jeg skulle gjøre det hos frisør denne gangen. I lang tid tittet jeg rundt på nettet for å finne det billigste stedet å gjøre det. Jeg gikk innom alle frisørene i nærområdet og spurte hvor mye de tenkte at det kom til å koste. Prisen var mye høyere enn hva jeg hadde råd til, så jeg slo etterhvert fra meg tanken.
I januar blusset den opp igjen. Vi var i Afrika, og jeg tenkte så mye på at jeg ønsket å fikse håret. Igjen var prisen det største problemet. For så vidt også det faktum at jeg satt på et annet kontinent hvor jeg mistenker at blondt, nordisk hår ikke akkurat vandret inn å frisørsalongene så ofte.
Bilde fra Kenya. Ser at der er mye mer slitt og mørkt der
I Spania og London i sommer var jeg på leting etter en billig frisør, igjen. Uansett hvor mye jeg søkte rundt på nettet, så ble det liksom aldri noe av. Vi var på familieferie, dagene var ganske fullstappet, og jeg visste at familien var lite keen på å vente to-tre timer på at jeg skulle få farget håret. Jeg slo tanken fra meg, igjen.
Men dere, nå har jeg gjort det! Etter å ha søkt rundt for å prøve å finne den billigste frisøren, igjen, og funnet ut akkurat det samme som forrige gang jeg gjorde dette, tok jeg valget om å bare la det koste hva det koste vil. Jeg tenkte også at første gangen er dyrest, etterhvert blir det bare etterveksten som skal fikses, og det er gjerne mye billigere.
Det synes faktisk ikke så godt på dette bildet hvordan det ser ut i virkeligheten
Nora var den som anbefalte meg la bonita på strømmen. Siden hun hadde god erfaring derfra, tenkte jeg at det bare fikk stå til. Selv om jeg har tenkt på det i over et år, føltes det litt spontant. Jeg hadde ikke egentlig tenkt til å gjøre det enda. I går kveld bestilte jeg, og klokken halv tolv i dag satt jeg meg i frisørstolen.
Jeg vil bare si at dette er den absolutt beste frisørerfaringen jeg noen gang har hatt! Det var ikke det minste tegn på et dømmende blikk da jeg fortalte at jeg nok ikke hadde vært hos frisøren på et år. Tidligere har jeg opplevd frisører som tydelig har vist misnøye over min manglende evne til å ta vare på håret mitt. Hun jeg gikk hos, Siri, var utrolig hyggelig. Vi pratet masse, hun gjorde akkurat det jeg ønsket og resultatet ble kjempe bra! Hun prøvde heller ikke å pushe på meg dyre hårprodukter som jeg vet at jeg aldri kommer til å bruke uansett. Hun ga meg noen gode råd og alternativer, og valget falt på en enkel og fin fuktighetsgivende hårmaske. En slik som til og med jeg kan klare å bruke (Den skal virke 3-5 min mens man står i dusjen!).
Hun brukte til og med masse tid på slutten for å ta etterbilder. Jeg har aldri følt meg så godt ivaretatt hos frisøren noen gang. Jeg var også forberedt på at prisen kunne bli høy. Jeg hadde ført over penger og stod litt smånervøs da jeg skulle betale. Jeg ble faktisk veldig positivt overrasket da jeg fikk høre hvor mye det kostet. Det var virkelig ikke så ille som jeg hadde fryktet.
Jeg får ikke uttrykt for fornøyd jeg er! Resultatet ble akkurat sånn som jeg har drømt om så lenge.
Det er ingen tvil om at jeg skal tilbake dit når det er tid for å ta etterveksten. Haha jeg er virkelig så excited, for dette ble skikkelig bra!
Er kanskje ikke så vanskelig å se hva som er før og etter? Og nei, jeg har aldri tatt noe ombre eller lignende. Det lyse nederst på høyre bilde er restene etter forrige gang jeg stripet håret i Tyrkia for 1,5 år siden.
I dag trente jeg ben med Nora, og det var knallhardt! Fy søren som bena skalv da vi var ferdig. Svetten rant og det mest fristende var å ta en dusj. Selv om det var hardt mens vi holdt på, var det helt sinnsykt deilig også. Nå er det litt over en uke siden sist vi var der.
Jeg tror dette er det lengste jeg har klart å holde det gående med treninga, noen gang.Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått denne driven.
Rett før Nora sendte melding om at hun var utenfor, tenkte jeg på hvor rart det egentlig er å kjøre til trening. Vi kjører til et hus hvor det eneste vi gjør er å bevege oss. Det er faktisk ingen annen grunn for å dra på et treningssenter (med mindre du jobber der). Jeg har i hvert fall aldri møtt noen som har tatt seg bryet med å skifte klær og dra på trening, om ikke de faktisk skulle trene.
Det hadde tatt meg ca 20-30 min å gå til trenignsenteret. Deretter hadde jeg trent styrke i ca 45min-60min. Å skulle gå hjem igjen etter en slik benøkt som vi hadde i dag, tror jeg ikke at jeg hadde giddet å gjøre. Da hadde jeg heller droppa å trene og det hadde vært litt dumt. Styrke er veldig viktig spesielt for meg som jobber som sykepleier. Det hadde også tatt utrolig mye lenger tid fra jeg forlot hjemmet, og til jeg kom tilbake igjen. Tid jeg gjerne ikke gidder å prioritere på sånt i hverdagen (selv om jeg helt sikkert burde).
Jeg har også funnet ut at jeg synes trening er mye lettere på et treningsenter. Da vet jeg at når jeg er der, gir jeg alt! Det er ikke snakk om å sitte på mobilen, eller løfte bittelitt vekter som ikke bringer frem en eneste svettedråpe. Når jeg drar på trening vil jeg gjøre en ordentlig jobb. Det beste er å virkelig kjenne at jeg har brukt kroppen, når jeg kommer hjem igjen.
Jeg har prøvd å trene hjemme før, og for meg funker det dårlig. Jeg får null motivasjon, og klarer å holde det gående en uke. Maks.
Så der er egentlig svaret på hvorfor jeg kjører til trening. Dørstokkmila blir litt mindre, og hadde jeg skulle gått hver gang hadde jeg heller droppa det. Så godt kjenner jeg meg selv. Jeg prøver å gå turer innimellom også, siden all mosjon hjelper. Bevegelse er så utrolig viktig i den stillesittende hverdagen som de fleste har nå. Litt hver dag gjør veldig mye godt for kropp og sinn. Jeg har i hvert fall merket det godt etter at jeg kom inn i en god sirkel.
Uansett om du drar på treneignsenter og kjører på med alt du har, om du går en tur i nærområdet, eller om du jogger en halvtime, så slår du i hvert fall de som sitter i sofaen! Absolutt alt er veldig bra, så kan du prøve å bruke det som motivasjon i hverdagen.
Det er lenge siden pulten var ryddig nok til å brukes til noe annet enn oppbevaringsplass. Ting og tang, som jeg egentlig ikke trengte, stod stablet i høyden. Jeg har ikke tenkt til å vise bilde av det en gang, det er bare for flaut. Nå er den i hvert fall såpass ryddig at jeg lett får plass til både PCen og et vannglass. Når jeg tenker meg om sier det kanskje mer om hvor rotete det var før, enn det sier noe om hvor ryddig det er nå…
Alt ble plutselig så mye mer seriøst da jeg satt meg ved pulten for å skrive. Det føles som jeg gjør en ordentlig jobb, ikke bare en tullete hobby. Det er ikke jobb på en negativ måte i det hele tatt, tvert imot. Jeg absolutt elsker å blogge. Egentlig føles det veldig positivt denne utviklingen som skjer. Jeg har holdt på i over et halvt år og etterhvert som månedene har gått, har det skjedd utrolig stor fremgang. Nå er jeg virkelig all in!
En annen ting som var ganske gøy, var å sjekke topplisten i dag. Topp 102 høres kanskje ikke så mye ut, men med tanke på hvor mange blogger som finnes der ute, så er det egentlig ganske bra! Det er en god begynnelse i hvert fall. Jeg vet at jeg mest sannsynlig er ute av listen igjen i morgen, men det går helt fint. Nå som jeg har vært på korte “besøk” på listen hele 3 ganger, så jeg at vet det er mulig. Det hjelper også utrolig mye på motivasjonen. Planen er å komme tilbake på listen, enda høyere enn jeg er nå, og bli der!
Denne dagen har startet veldig rolig. Forkjølelsen har fortsatt ikke gitt seg, men den har blitt betraktelig bedre. Jeg hadde egentlig tenkt til å vente til den var så og si helt borte før jeg skulle begynne med treningen igjen, men det orker jeg ikke. I kveld skal jeg derfor møte Nora for en rolig økt. Jeg har ikke feber eller noe annet som egentlig tilsier at jeg ikke kan trene, så da kjører jeg på. Hadde jeg vært like dårlig som jeg var for en uke siden, derimot, hadde jeg ventet lenger. Nå er det bare litt som henger igjen, så kanskje jeg kan skremme den bort med litt benøvelser i kveld.
Jeg kommer innom og oppdaterer litt senere. Til da får dere ha en kjempe fin mandag!
I går begynte en tanke å komme snikende. Det er høst, bladene på trærne blir snart fargerike, og jeg kan trenge å komme meg bort en liten tur.
Jeg er et sånt menneske som trives veldig godt i andre sitt selskap, samtidig som jeg trenger litt tid alene. Londonturen i starten av mai, da jeg reiste alene, var helt fantastisk. Det var kjempe digg å komme seg helt bort, i noen dager, og gjøre akkurat som jeg ville. Alle hverdagens bekymringer ble borte. Jeg var så langt unna at jeg faktisk ikke fikk gjort noe med noen ting, uansett. Om jeg ville ligge i sengen, kunne jeg det. Om jeg ville gå tur, så var det bare å gå ut. Ingen andre å avtale med. Ingen kompromiss som måtte inngås.
Been there, done that. Selv om jeg helt sikkert kommer til å gjøre det igjen senere en gang, så har jeg nå lyst til å leie en hytte et eller annet sted. Jeg begynte å tenke på hytta til en venninne, den ligger litt i fjellet. Jeg har vært der en gang. På dagen var vi ute og gikk tur, på kvelden satt vi rundt bålpanna og grillet, eller så satt vi ved peisen og spilte kort.
Det er litt den følelsen jeg vil få tilbake. Problemet er at alltid når jeg har reist på hytter, og lignende, med venner, så har det vært mye fokus på alkohol. I tillegg er det alltid folk rundt, og man får veldig lite tid alene. Om man i det hele tatt får noen minutter alene. Jeg har derfor skikkelig lyst til å leie en hytte et eller annet sted som er ikke så altfor langt unna. Der vil jeg fyre i peisen, drikke kakao, lage middag og gå turer i fjellet. Jeg tenker ikke på store, høye fjell og timeslange turer. Jeg ønsker bare å gå litt i den friske naturen, borte fra store mengder mennesker, borte fra stresset. Ta med en termos og en appelsin, kanskje. Jeg ser for meg å nyte utsikten, fantastiske høstfarger…
Jeg har sjeldent vært på hyttetur i fjellet, så jeg aner ikke hvor jeg evt kunne dratt. Om noen vet om et sånt sted, så tar jeg gjerne i mot tips. Jeg kjenner bare at akkurat nå er det dét jeg ønsker mest. Jeg kjenner i hele kroppen at det er dét jeg vil, jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne å lete.
Kvelden i går var helt fantastisk. Jeg kom hjem i halv elleve tiden, da var festen i full gang. Jeg hørte musikken før jeg rundet hjørnet inn til gata, og jeg så lysene fra enden.
Fy søren så gøy det var å ha gatefest igjen! Jeg klarte ikke å la være å smile stort der jeg gikk nærmere og nærmere partyteltet. Tarjei Van Ravens stod fremme med gitaren sin og sang og spilte så fint. Barna løp rundt på gårdsplassene med sparkesyklene sine. På gatefesten er alt lov. Alle gårdsplasser er åpne og alle hager er tilgjengelige. Noen barn er ute, andre sitter inne og ser på film. Valget falt visst på “Barbie” i går, noe gutta ganske tydelig fortalte at de ikke var så fornøyde med, der de satt og fulgte stille med på filmen.
Jeg har så utrolig mange gode barndomsminner fra den årlige samlingen. Det har alltid vært høydepunktet på slutten av sommeren. I går var det også veldig mange mennesker. De fleste gamle kjente, men også noen nye fjes.
Jeg satt meg ned ved et av bordene, hilste på alle rundt. Alle er der liksom. Folk jeg gjerne ikke ser mer enn én gang i året, møter jeg på den samlingen. Jeg spiste nydelig mat og koste meg masse gjennom hele kvelden.
Kvelden var fylt med musikkonkurranser, der det er førsteman til å kjenne igjen sangen og deretter synge den riktig. Vi hadde quiz, slik som vi har hvert år, og det hele endte rundt bålpanna med gitar og allsang.
Det gjorde absolutt ingenting at jeg kom så mye senere. Jeg er helt sikker på at jeg fikk med meg det beste uansett. Jeg hadde det kjempe gøy og gleder meg allerede til neste år!
Da årets sesong av paradise hotel rullet på TV-skjermene i Norge, bestemte jeg meg. Jeg skulle melde meg på neste års sesong.
Som oftest når jeg bestemmer meg for noe så gjennomfører jeg. Det har alltid vært sånn. Jeg er kjempe sta når det kommer til det meste, og som oftest finner jeg en måte å gjennomføre det på uansett hva det er. Jeg var derfor ikke i tvil om at jeg skulle bli med på neste års paradise. Jeg skulle sjekke inn på hotellet, ha “the time of my life”, også fortsette livet hjemme med litt mer erfaring. Eller, sjansen for å faktisk bli med er jo liten, så jeg tenkte nok at det mest sannsynlig ikke kom til å skje. Poenget er at hadde jeg først meldt meg på, så måtte jeg jo være forberedt på at jeg kunne komme med også, ellers hadde det vært lite vits.
Jeg var helt sikker på at jeg kunne være morsom å se på TV. Det er jeg for så vidt fortsatt. Med en sterk personlighet, stahet, masse følelser, men samtidig blid og omsorgsfull, tenkte jeg at jeg hadde den perfekte blandingen for et slikt program. Jeg var egentlig veldig selvsikker på at jeg skulle klare å selge meg inn hos produsentene. I tillegg begynte jeg å bli “gammel”. Over halvparten i årets sesong var yngre enn meg. Det var nå eller aldri.
At jeg kanskje hadde jobb som jeg måtte ta hensyn til var ikke noe jeg så på som et problem. På den tiden var jeg verken ferdig utdannet, eller hadde skaffet meg jobb, og det var derfor ikke noe aktuelt hinder. Den tid, den sorg. I verste fall fikk jeg slutte i jobben, Det var sikkert ikke så vanskelig å få noe igjen, de trenger jo alltid sykepleiere. Samtidig kunne paradise åpne for mange nye muligheter. Det kunne jeg jo ikke gå glipp av.
Jeg hadde såvidt startet å blogge den gangen. Kun en håndfull av mine nærmeste visste om den, og enda færre leste den. Drømmen var å få mange lesere og helst kunne leve av å blogge. For å få en kjent blogg, raskt, følte jeg at jeg måtte være med på paradise. Det virket som det var sånn det funket.
Jeg begynte å fortelle venner om planen. Jeg var døds seriøs. Ingenting kunne stoppe meg. Det sjekket til og med inn en sykepleier i årets sesong, da kunne det jo ikke være så ille? Jeg begynte å planlegge at jeg skulle prøve å ta kontakt med henne for å høre litt om jobbmuligheter etter et sånt program. Høre litt om hun hadde merket noe negativt, med tanke på jobben, etter hun kom hjem.
Det var også som en venninne sa “det er jo aldri noen som har angret på at de ble med”. I retrospektiv tror jeg ikke dette er helt sant.
Så nå er spørsmålet: hva endret seg? Hvorfor har jeg ikke lenger ambisjoner om å sjekke inn på skandalehotellet? Hvorfor trener jeg nå for en sunn kropp, i stedet for en kropp som egner seg å vise i bikini på TV?
Det har skjedd gradvis. Jeg har faktisk ikke ofret hele opplegget en tanke på veldig lenge.
Nå har jeg fått en jobb på sykehuset som jeg elsker. Tanken på å slutte der for å muligens oppholde meg én uke i Mexico er lite fristende. Jeg kunne selvsagt satset på å vinne, men sjansen er litt for liten. Samtidig kan jeg tenke meg at å ansette en person som har vist seg full på TV, gjentatte ganger, kanskje ikke er så appellerende i et slikt arbeid.
For det andre har jeg kommet frem til at jeg ønsker å oppnå noe bra på denne bloggen på egenhånd. En eventuell “quick fix” tror jeg kunne ødelagt litt for den gleden jeg får hver gang jeg oppnår noe. Jeg tror ikke det hadde vært like kult å bli kontaktet av avisen, for eksempel, om jeg visste at jeg hadde fått publisitet på den måten.
Jeg har også innsett at jeg nok har blitt for gammel. Jeg har begynt å se at meg som full ikke er det kuleste å vise frem. Jeg har skrevet om det tidligere, at jeg skulle drikke mindre, og sånn har det blitt. (Redusere alkoholinntaket) Jeg kan kose meg hjemme en rolig kveld med cola i glasset. Jeg kan kose meg på jobb en lørdagskveld og jeg kan kose meg med litt mindre alkohol i gode venners nærvær. Det er også da jeg trives best.
Så ser fremtiden litt annerledes ut nå enn den gjorde i april. Jeg liker det sånn som ting er nå. Å spare til leilighet med sykepleierlønnen føles givende. Å jobbe for at bloggen skal bli større, er gøy. Jeg ville ikke byttet bort den følelsen av å få til noe.
Dette innlegget er ikke for å rakke ned på paradise hotel eller de som velger å delta. Jeg er helt sikker på at det hadde vært en veldig morsom opplevelse, det er bare ikke for meg.
Det er lørdag!! Selv om jeg har jobbhelg, og faktisk jobber både fredag, lørdag, og søndag, kjenner jeg litt ekstra på helgefølelsen. Til og med på jobb føles lørdagskveldene litt mer spesielle, selv om den eneste forskjellen er at middag og suppe bytter tidspunkt…
Planen i dag er å prøve å gå en liten tur før jobb. Det er kjempe fint vær, faktisk blå himmel så langt jeg kan se fra her jeg sitter, og det må jo utnyttes. Jeg vet ikke hvor lenge vi kan forvente slike solfylte dager, men jeg ser for meg at det ikke er mange ukene.
I kveld er det den årlige gatefesten. I tradisjons tro tropper hele gata + + opp utenfor huset vårt. Rett utenfor soveromsvinduet mitt. Som egentlig passet litt dårlig da jeg egentlig skulle jobbe kveld – dag. Festen har en tendens til å holde på langt utover fornuftige tider. Takk gud for at jeg fikk byttet vakt i morgen.
Festen blir ikke holdt utenfor huset vårt fordi vi alene arrangerer det. Det var vel første året det ble holdt at de fant ut at det passet med et partytelt der, og sånn ble det. Det er også den gjengen rundt dette huset som har holdt det mest gående igjennom årene. Gatefesten foregår slik at alle møtes, spiser god mat og drikker god drikke. Utover kvelden blir alle delt opp i lag, også er det konkurranser. Både barn og voksne deltar. Ekstra gøy er det nå som barna begynner å bli ungdommer, slik at de på ordentlig kan delta på “lekene”.
Dette blir første året jeg ikke er med fra starten. Siden jeg jobber i kveld, og ikke er hjemme før 23, så får jeg heller ikke vært med før helt på slutten. Det går fint. Så lenge de sparer litt mat til meg, så er jeg happy. Jeg har også invitert Ella og gjengen hit i kveld, så hadde vært koselig om de kom en tur. De skulle allikevel ha vors, så da tenkte jeg at festen deres kunne fortsette her, så fikk jeg bli med litt også.
Før noe av dette skal foregå må jeg komme meg opp av sengen, og helst spise noe frokost. Den fine lørdagsfrokosten, når jeg tar meg litt ekstra god tid og koser meg litt ekstra mye, den skal ikke droppes bare fordi jeg jobber i kveld. Timene på dagen, før kveldsvakt, er alltid litt ekstra dyrebare da det ofte ikke er så mange av dem. De nytes maks!
