Jeg nevnte at jeg hadde dratt på visning. Den første visningen jeg noen sinne hadde vært på, om ikke vi teller med da jeg var 7 år og ble med mamma og pappa på leting etter hus. Jeg hadde finkjemmet finn for alt som lå innenfor min prisklasse, og fant her en leilighet som virket som den hadde alt. Den fylte egentlig alle kravene mine. Det var en toroms, kort vei til jobb, fin og lys hvor det ikke var behov for å pusse opp noe. Jeg kunne flytte rett inn.

Jeg dro med meg nesten hele familien på visning. Mamma, pappa og søsteren min. Broren min bor litt langt unna, så han måtte nøye seg med en snap.

Da vi kom frem var første tanke “shit, matbutikken ligger faktisk rett utenfor døren”. For en som ikke har bil, har det vært viktig at det er korte avstander til dagligvarer. Jeg orker faktisk ikke å måtte ta bussen hver gang jeg skal handle inn til middag. Min andre tanke var “2. etasje er perfekt, og den lille verandaen er så søt”. Jeg har også hele tiden tenkt at jeg ikke ønsket å bo i første etasje. Tanken på at noen skulle kunne klatre inn soveromsvinduet mitt er lite tiltalende.

Det luktet sigarettrøyk i gangen, ikke helt optimalt. Da vi kom inn i leiligheten, derimot, gikk tankene over på noe helt annet enn sigarettrøyk. Førsteinntrykket var at den var mindre enn det så ut på bildene. Det var litt overraskende, men jeg ble fort vant til det.

Leiligheten var veldig åpen, lys og fin. Det virket moderne, og selv om kjøkkenet var lite så var det plass til både kjøleskap og oppvaskmaskin, så da var det innafor. Jeg trenger jo ikke så mye plass når jeg er alene. Alle elsket den, og søsteren min var allerede klar på hvordan vi skulle nyte vår første middag sammen i sofaen foran TVen.

Jeg var super gira på veien hjem. Det var ingen tvil om at jeg skulle legge inn bud, den var jo perfekt. Den hadde alt jeg ønsket. Det faktum at jeg kun hadde vært på én visning skremte meg ikke litt en gang. Jeg visste hva jeg ville ha.

Jeg dro hjem og la inn bud. Denne kunne jeg ikke gå glipp av.

Jeg bøy 100.000kr under prisantydning. Det første motbudet kom kl 10:30. Den andre personen bøy 10.000kr kr mer, og jeg var sikker på at denne skulle jeg få. Det hele endte med en budrunde som varte i nesten 3 timer. Jeg hadde jobbet nattevakt og gikk derfor på 1 times søvn det døgnet. Usikkerheten steg i takt med budene. Jo dyrere leiligheten ble, jo mer usikker ble jeg. Var det verdt det? Var det dette jeg ønsket? Til slutt var usikkerheten så stor at jeg skjønte at jeg måtte gi meg. Jeg ønsket ikke lenger å vinne budrunden, så det var lurt å gi seg mens leken enda var god. Leiligheten gikk til en annen, og jeg var kjempe letta. Hva som gjorde meg usikker, vet jeg ikke. Kanskje det rett og slett bare var skummelt å tenke på å flytte hjemmefra.

Det skulle nå gå kun 1 uke, og 3 visninger, før jeg igjen satt i en ny budrunde…