I dag var det veldig hardt å våkne. Altså, jeg kan ikke huske sist jeg var så trøtt på morgenen. Her snakker vi dypeste søvn mellom hver gang vekkerklokke ringte, noe som skjedde hvert 5. Minutt.
At det var vanskelig å komme seg opp er kanskje ikke så rart. Jeg har kunnet sove så lenge jeg ville i over to uker, da rekker døgnrytmen å rote seg til. Ligge oppe lenge hver natt for å se på Netflix, sove lenge på morgenen…
Jeg kom meg til slutt opp av sengen og ut av huset, ting ble ikke mye bedre der. En kan si hva en vil om at det har blitt varmere enn det har vært, men jeg synes fortsatt -6 grader kjennes godt på kroppen. Spesielt om den kroppen er skikkelig trøtt. Jeg er så utrolig klar for vår nå, men det ser ikke ut som det ønsket blir oppfylt med det første. Snøen fortsetter å falle og legge et hvitt teppe over verden. I hvert fall min lille verden.
Akkurat i dette minutt sitter jeg på bussen på vei til jobben (jeg skrev først «hjem» her, bare for å demonstrere hvor lite denne hjernen fungerer). Det er litt demotiverende å vite at jeg etter denne jobben må rett videre til neste. Det som drar meg mest gjennom dagen er tanken på at etter i dag jobber jeg ikke før mandag natt, og at i morgen reiser jeg på hytte i Trysil! Det skal bli gøy.