I det siste har jeg hatt et lite problem – jeg er blitt så følsom. Eller, ikke egentlig følsom, jeg tar bare lett til tårene. Når jeg er ute i offentligheten ler jeg så jeg griner, når jeg er hjemme alene griner jeg så jeg hulker. Det kommer jo ikke helt uprovosert, da burde jeg ha fått sjekket det ut. Jeg bare hører på morsomme podcaster og ser på følsomme filmer. 

Det er helt sjukt hvor rørt og trist jeg kan bli av TV. Jeg husker da jeg var liten og mamma gråt hver gang noen døde på film. Ikke skjønte jeg hvordan det var mulig å bli så påvirket av film. Egentlig synes jeg bare det hele var veldig kleint. I går, derimot, satt jeg alene på rommet mitt og så på “Lucifer”, en serie jeg har blitt helt hekta på og som jeg snart har sett ferdig. Med fare for å spoile for de som eventuelt ser på samme serie, så kan jeg si så mye som at noen døde. Jeg hulka og gråt, tårene rant i strie strømmer og jeg tenkte flere ganger på hvor glad jeg var for at det ikke var noen som kunne se meg. Det har blitt så ille at det ofte ikke bare er en tåre eller to som unnslipper. Det ser ofte ut som jeg har opplevd noe virkelig trist og traumatisk på ekte. Det er så sykt flaut, men jeg klarer ikke å slutte. Det bare skjer. Det verste er kino eller filmkvelder med venner. De fleste reagerer ikke så sterkt, så da er det ikke sjeldent jeg kan få et par bekymrete blikk.

Jeg har også funnet en podcast som jeg liker veldig godt. Jeg nevnte den også her om dagen, nemlig Harm og Hegseth. Til tider er det så morsomt at jeg ikke klarer å holde latteren inne. Det er ganske uheldig siden jeg som oftest hører på det når jeg er ute blant folk. Det er veldig sjeldent jeg sitter hjemme og hører på podcast. Det var ekstra flaut her om dagen da jeg satt på bussen. Det hadde satt seg en gutt ved siden av meg. Han var veldig ung. Plutselig sa de noe morsomt på podcasten, og selv om jeg prøvde hardt å holde latteren inne, klarte jeg ikke helt å hindre at hele kroppen ristet. Ikke nok med at jeg visste at han som satt ved sien av meg merket det, han snudde seg faktisk rundt og begynte å stirre på meg. Han stirret lenge. Jeg ble så pinlig berørt at jeg satte spotify på pause slik at jeg kunne ta meg sammen, og det var så vidt jeg turte å sette den på igjen. Det var heller ikke så artig den gangen jeg gikk inn i garderoben på jobb med verdens største smil. Jeg prøvde å se bort fra der folk stod, da det gjerne kom litt blikk min vei der jeg gikk.

Huff, jeg må nesten revurdere podcast og kanskje gå tilbake til å høre på musikk. Det blir ofte så pinlig, men så er det jo så gøy. Kanskje det er greit at folk stirrer litt. Så lenge jeg har det bra, så er vel det det viktigste

I det siste har jeg hatt skikkelig problemer med å sove. Ikke bare tar det lang tid før jeg blir trøtt, men selv når jeg er trøtt så vil jeg ikke legge meg. Jeg vil mye heller se på netflix eller lese bok hele natten. I dag har jeg virkelig fått kjenne på ettervirkningene av det. Siden jeg kun har jobbet 6 nattevakter de siste to ukene, har sene kvelder ikke akkurat vært et problem, det har faktisk vært å foretrekke. Jeg som egentlig er litt glad i å legge meg til å sove, skyr det nå. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, noe som endte opp med at jeg sov 3 timer i natt.

I dag hadde jeg første dagvakten på lenge, noe som betyr at det var første gang jeg stod opp tidlig, på lenge. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å legge meg i går, men så kom et ekstra problem – jeg fikk ikke sove. Jeg lå og vred meg i sengen i noen timer før jeg faktisk falt til ro og kunne ta turen inn i drømmeland. Jeg la meg allerede altfor sent, jeg hadde ingen timer å miste.

Kroppen strittet imot da vekkerklokken ringte 5:40, og det eneste som fikk meg opp var ren viljestyrke. Haha den viljestyrken som jeg så gjerne skulle hatt når jeg vil spise sunt eller trene.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg var ganske nervøs for hvordan dagen kom til å bli. Jeg var redd for å ha ansvar, da det er så lenge siden sist. Jeg var redd for en hektisk vakt hvor jeg ble løpende frem og tilbake hele tiden. Begge disse tingene fikk jeg, og nå er jeg kjempe glad for det. Jeg koste meg skikkelig masse på jobb da jeg hadde bra folk rundt meg som var mer enn villig til å hjelpe. Jeg fikk gjort det jeg skulle, selv om det oppstod akutte situasjoner som trengte all min oppmerksomhet. Det hadde aldri gått uten mine fantastiske kollegaer. Jeg hadde såpass mye å gjøre at jeg ikke kjente noe spesielt på at jeg var trøtt, samtidig som jeg kunne ta meg en halvtimes lunsjpause. En helt perfekt dag, selv om jeg nå egentlig bare vil legge meg. 

Jeg må absolutt gjøre noe med denne lakenskrekken. Det tar seg sjeldent godt ut å gjespe midt i samtaler. I hvert fall ikke hvis det skjer hvert 5. minutt.

Licensed from: Free-Photos pixabay.com

Dagen i går var utrolig hyggelig. Jeg og ei venninne dro ut for å handle til oktoberfest som vi skal på, på fredag. Vi dro på den ene kostymebutikken vi vet om i området, og spurte der om de hadde det vi så etter. Vi fikk et hefte vi kunne bla igjennom for å titte på de forskjellige antrekkene. Planen var egentlig å dra derfra til et annet sted om ikke vi fant det vi lette etter, men utifra heftet å dømme hadde de alt det vi har sett rundt på nettet. Det var derfor tvilsomt at de hadde noe mer et annet sted.

Jeg skjønner nå at oktoberfest er en litt mindre kreativ versjon (altså, kreativ for deltagerne) av halloween. I hvert fall hvis man skal dømme på kostymene. Med mindre kreativ mener jeg at det kun er én type kostyme som gjelder, det er korte kjoler som nesten ikke går over rumpa. Enten det, eller så er de kjolene bare laget for folk som er 155cm høye – og det er i så fall ganske upraktisk. For en på 180cm var det i hvert fall lite å finne. 

Etter å ha lett igjennom katalogen, funnet den ene som vi syntes så grei ut (og som ikke så altfor kort ut), ba vi om å få se den. Jeg kunne nesten brukt den som genser. Jeg tror faktisk ikke den dekket halve bakpartiet mitt en gang. Jeg tror oktoberfest blir gøy, men vi fant fort ut at vi kunne klare oss uten de kostymene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden vi ønsker å kle oss litt spesielt for anledningen bestemte vi oss heller for at vi kan bruke en rutete skjorte som vi har hjemme og flette håret. Hjemmesnekra og billig, og ikke minst – anstendig. 

Nå gleder jeg meg til en skikkelig fest på fredag. Vi trenger det begge to. God stemning, gode venner og godt å drikke. Ikke for mye å drikke så klart, bare sånn akkurat passe. 

Photo by Scott Warman on Unsplash

Plutselig i bilen på vei til jobb i går kom jeg til å tenke på at jeg ikke har hørt på musikk på kjempe lenge. I det siste har det kun gått i podcaster de gangene spotify har vært i bruk. Humorpodcaster med en lett tone og morsomheter er absolutt favoritten. Til nå har jeg kun funnet to podcaster som jeg liker: “Views” med David Dobrik og Jason Nash, og “Harm og Hegseth” med Vegard Harm og Morten Hegseth.

Første gang jeg hørte om Jason Nash var for litt over et år siden. Jeg var i praksis på barneavdelingen. Det var en ung gutt der, sikkert rundt 14-årsalderen. Han hadde brukket foten og lå kun i sengen og så på ipaden sin. En gang jeg kom inn på rommet hans spurte jeg hva han så på. Han fortalte meg at det var youtube og lurte på om jeg også pleide å se på det. På den tiden kjente jeg ikke til youtube som noe annet enn et sted for musikkvideoer og kattevideoer (som jeg faktisk aldri har skjønt poenget av). Haha sykt å tenke på egentlig, at jeg på den tiden så vidt visste hva youtube var – jeg var over 20 år!

Han fortalte meg at han så på noen amerikanske youtubere, og at hvis han skulle anbefale to som jeg kunne søke opp så var det Casey Neistat og Jason Nash. Jeg skrev opp navnene på mobilen min med en lovnad om å søke dem opp. Det gikk i glemmeboken i et par dager. Da jeg kom tilbake på praksis etter å ha hatt fri noen dager, var han ikke der lenger. Den kvelden dro jeg hjem og søkte opp navnene (som jeg selvfølgelig hadde stavet helt feil) på google. Jeg kom inn på en video, skjønte absolutt ingenting, slo den av og tenkte ikke på det igjen. 

I juli ble det slutt med kjæresten. Jeg som hadde brukt så mye tid med han, hadde plutselig veldig mye fritid uten planer. Youtube ble løsningen. Alle på min alder var på vei ut av youtube bobla på den tiden jeg bare akkurat hadde begynt. Da jeg aldri hadde visst hva jeg skulle lete etter, ble det sminkevideoer som valget falt på. De visste jeg fantes der ute, og der hadde jeg i hvert fall en bitteliten interesse. Sminkevideoer utviklet seg til vlogger og etterhvert ble jeg kjent med både Liza Koshy og David Dobrik. Et vloggerpar med en stor vennegjeng og masse kreativitet. I den vennegjengen er også Jason Nash. 

Plutselig har jeg gått fra å så vidt vite hva youtube var, til å kjenne til kjærester, ekser og personlige detaljer til både Jason Nash og David Dobrik. Casey Neistat ble jeg aldri noe fan av, ikke helt min type videoer. 

Nå som jeg er fast lytter til podcasten og ser på youtube videoene deres, tenker jeg tilbake på den gutten. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne møtt han nå. Fortalt han at jeg har begynt å se på youtube, at han hadde rett. Jeg kan se for meg ansiktsuttrykket han hadde fått. Haha, jeg husker samtalen vår, hvordan jeg bare måtte smile mens jeg var inne hos han. Han var en kul, liten fyr. Han var selvsikker og morsom.

Jeg kommer nok til å ende opp på barneavdelingen til slutt. Jeg savner det så innmari mye. Må bare få litt mer erfaring og bli litt tryggere i min rolle som sykepleier først.

Haha okay, jeg hadde en helt annen plan da jeg begynte å skrive dette innlegget, men det er vel noe av det som er så fantastisk med bloggen – planene kan endre seg mens jeg holder på. Jeg skriver det jeg ønsker og vil, og det er bra nok. Dette var en liten tanke fra en meget trøtt hjerne denne mandagen!

Jeg pleide å synes nattevakter var veldig spesielle og interessante. Ikke at selve vakten nødvendigvis var så interessant, men den følelsen av å si “ha det” til noen på kvelden for deretter å møte dem på morgenen igjen. Vite at de har vært hjemme, spist og sovet, mens jeg bare har jobbet. Den følelsen av å reise hjem fra jobb, hjem til sengen, når alle andre er på vei til en ny dag på kontoret (eller hvor nå enn de tilbringer arbeidsdagen). 

Jeg reflekterte over det i dag, at det ikke føles så spesielt lenger. Det kan være fordi at jeg har jobbet nå mange nattevakter nå at det har blitt en vane. Det føles egentlig bare som en vanlig dag, og ikke som en natt. Jeg tror det også har noe å gjøre med at det er så mørkt på morgenene. Når jeg er ferdig på jobb kl.8, er det nesten like mørkt som når jeg starter på jobb kl 22. 

Jeg husker første nattevakten min på den jobben jeg har nå. Jeg satt på pauserommet og spiste maten min. klokken var rundt 3, og jeg så, gjennom de store vinduene på vaktrommet, at solen stod opp bak trærne. Det var en veldig spesiell følelse som ga meg en underlig ro. Jeg husker at jeg bare satt og så på den i mange minutter. Trengte ikke å prate med noen andre, eller være opptatt med noe annet. Jeg bare så på den. Et minne jeg nok kommer til å ta med meg for alltid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var ferdig på jobb i dag, var planen egentlig bare å kjøre hjem, slik som jeg alltid gjør, spise mat og legge meg. Jeg kjente kvalmen komme snikende mens jeg kjørte hjem. Den kvalmen jeg har lært å kjenne som “altfor lite mat og søvn”-kvalme. Jeg ville bare hjem, sove, og bli kvitt den. 

Det var ca 5 minutter til jeg var hjemme da jeg så den. Den store, røde solen på himmelen, over vannet. Jeg så den kun et lite glimt der jeg kjørte i 50 km/t. Jeg fikk smaken på mer. Det var så spesielt og sånt som jeg sjelden får muligheten til å se. 

Det endte opp med at jeg kjørte rundt hele Lillestrøm, og litt videre også, for å finne solen igjen. Det jeg egentlig trengte var en stor åker uten trær og hus, slik at jeg kunne få se den ordentlig. Alle bygningene rundt om ødela virkelig for utsikten. Jeg fant den til slutt, etter å ha kjørt langt bort fra dit jeg egentlig skulle, bak noen trær på andre siden av en åker. Det var tidlig på morgenen en søndag, nesten ikke en sjæl var ute. Jeg stoppet bilen langs veien og tok innover meg den nydelige fargen og hele følelsen jeg fikk av å sitte der tidlig på morgenen, i bilen, alene. Jeg satte pris på den nydelige naturen og alt det som er vakkert med det naturlige.

Til slutt var jeg fornøyd, vendte snuta hjemover igjen, mot sengen som ventet på meg, slik at hjernen min endelig kunne få slappe av litt den også.

Nå er det lenge siden jeg har vært her. Det går ikke så mye på skrivelyst og skrivesperre, heller motivasjon og tid. Den lille motivasjonen jeg trengte akkurat nå fikk jeg av en venninne som sendte en melding om at hun savnet bloggen min. Det var utrolig hyggelig å høre og jeg kjente at det som de siste dagene har føltes som ork og noe jeg ikke har giddet å ta meg tid til, plutselig var noe jeg savnet. Etter den lille pausen var det så godt å sette seg ned å skrive igjen. Jeg får faktisk litt sommerfugler i magen og et smil om munnen her jeg sitter i sengen og hendene flyr over tastaturet. 

Jeg føler at jeg burde sovet mer etter nattevakten. Vakten som var så forferdelig at jeg trengte å prate med pappa om det før jeg kunne legge meg. Det var en natt med absolutt null tid til pauser. Du kan tenke deg 10 timer jobb, midt på natten, uten tid til å sette seg ned eller spise. Da de siste timene begynte å nærme seg før jeg kunne dra hjem, dunket hodet verre enn noen gang. Jeg visste at det var fordi jeg var uendelig sliten og hadde brukt opp all energien min. Jeg overlot mye mer av nattens gjøremål til dagvaktene, enn jeg var komfortabel med. Samtidig satt jeg 15 min overtid, holdt på å sovne i stolen der jeg godkjente de siste dokumentene, og jeg hadde faktisk prøvd på de blodprøvene. Det var bare ikke min natt.

Vi gikk rundt og himlet med øynene til hverandre hele natten og kom med den samme setningen flere ganger – “selvfølgelig måtte det skje i natt”. For det var mer enn det faktum at vi var 3 sykepleiere på 27 pasienter hvor flere av dem var kjempe dårlige, som gjorde natten til det jeg endte opp med å kalle “forferdelig” da jeg kom hjem. Det var skuffer som stengte seg og som ikke kunne åpnes, ting som datt i bakken, antibiotikaglass som var knust… Ting jeg aldri har opplevd før en gang. Det føltes som at om det kunne gå galt, så gjorde det det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Pappa fikk snudd litt om på tankene mine. Han sa “dette var egentlig en veldig suksessfull natt. Tenk på alt dere klarte med de få ressursene dere hadde. Alt dere fikk til og alle pasientene som fikk den hjelpen de skulle på grunn av dere. Dere gjorde alt riktig, og du kan være stolt av at dere kom ut av den vakten etter å ha klart å faktisk hjelpe de som trengte det.” Det han sa er sant. Jeg er litt stolt over at vi fikk til alt vi gjorde, og selv om det var så mange dårlige, så karte vi å hjelpe dem.

Okay, jeg kan ikke selv forstå hvor deilig det faktisk var å skrive igjen. Jeg visste ikke hvor mye jeg har savnet det. Jeg føler nå at skrivingen er noe jeg burde ta meg tid til ikke for lesertallene, men for den terapien det er. Fordi jeg elsker denne lille platformen som jeg har laget, som er min. Det eneste stedet jeg kan si akkurat hva jeg vil, og ingen kan stoppe meg. 

Jeg har ikke turt å se på lesertallene på flere dager, og tenker at jeg skal vente med det – jeg tviler på at det kommer til å gi meg noen god følelse å sjekke. Det er uansett ikke det som teller. Fra nå av skal jeg skrive for meg selv, slik som jeg gjorde tidligere. 

Takk til dere som fortsatt klikker dere innom, selv om jeg har vært litt fraværende. Velkommen til dere som er nye. Nå skal jeg straks lage middag og fortsette det netflixmaratonet som jeg har holdt gående de siste dagene. 

Vi snakkes senere

Hei hei, lenge siden sist. Lenge siden med tanke på hvordan det pleide å være i hvert fall. Det gikk fra to innlegg hver eneste dag til to dager pause, men det går greit, jeg blogger for meg.

Hva har jeg gjort i dag? Jo, nå skal du høre.

Det hele startet med at vekkerklokken ringte 8:45. Jeg hadde fått altfor lite søvn, men sånn ble det. Hvem kunne jeg skylde for søvnmangelen? Meg selv. Jeg ble liggende og lese Harry Potter til langt på natt i går, uansett hvor nørd det høres ut så er det sant. Nå har jeg snart komme igjennom hele serien for n-te gang. Jeg har faktisk ikke tellingen. Er like spennende hver gang da, utrolig nok. Husker liksom overraskende lite hver gang jeg begynner på nytt igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag kunne jeg ikke ligge og dra meg i sengen så lenge som jeg ønsket. Jeg hadde legetime på morgenen, og jeg er absolutt ikke en person til å avlyse avtaler om jeg ikke må. Jeg kom meg derfor opp av sengen, ut i det nydelige været vi har fått i dag, og hele veien til legen.

Alt gikk fint, og jeg ble «klarert» for å starte på vaksinepiller mot gresspollen. Halleluja så glad jeg blir om dette funker. Sommeren i år var grusom. Det får så være at halsen tett seg litt og det ble vanskelig å svelge som bivirkninger. Legen sa det var normalt og noe jeg må regne med, så da overlever jeg. Jeg skal også fremover ta allergitabletter først, så får jeg forhåpentligvis dempet det verste.

Etter legen dro jeg til Lillestrøm. Siden jeg har planer i kveld, bestemte jeg og venninne at vi for en gangs skyld skulle dra på kino på dagen i stedet for kvelden. Det var veldig koselig. Vi var de eneste i salen, men det var egentlig helt greit. Vi kunne prate akkurat så høyt som vi ville gjennom hele filmen.

Før kinoen måtte jeg innom senteret å få i meg litt mat. Etter å ha spist veldig lite denne helgen føler jeg kroppen prøver å ta igjen nå ved å være konstant sulten. Valget falt på en wrap fra bigbite. Det føltes som en god ide, helt til jeg husket hvor utrolig grisete det kan bli å spise de greiene.

Jeg satt meg på de stolene som tilhørte stedet, og begynte å spise. Veldig inn i mine tanker tørket jeg meg rundt munne både med serviett og hender. Litt av maten falt på bordet, jeg lot det ligge der, tenkte at det var bedre å bare ta det til slutt tilfelle det ble mer søl. Jeg kom nedenfor halvparten av wrapen, det stedet hvor alt det bløte har samlet seg og det er nesten umulig å ikke søle. Griseriet gikk opp 3 hakk, jeg tittet tilfeldig opp fra maten, for første gang siden jeg satt meg, og møtte blikket til en fyr. Han gadd ikke en gang å se bort i det jeg så opp. Garantert at han ikke titta på meg fordi jeg er så himla pen, men at han heller tenkte på hvordan en voksen jente kunne grise så humla mye mens hun spiste. Det ble så kleint at jeg nesten ikke klarte å få i meg resten av maten. Et øyeblikk, etter å ha innsett at å spise uten å grise var umulig, vurderte jeg å bare kaste resten. Jeg tok i stedet en altfor stor bit og kom meg bort derfra. Haha huff så klein er det lenge siden jeg har vært.

Håper alle dere der hjemme har hatt en innholdsrik dag, uten for mye pinlig kleinhet. Nå skal jeg videre til mine kveldsplaner, vi snakkes!

Jeg leser igjennom arkiverte blogginnlegg mens jeg prøver å holde meg våken med iskaldt vann. Kaffe liker jeg ikke, og ikke tror jeg det hadde funket heller. Jeg har aldri reagert noe spesielt på koffein.

I et blogginnlegg som bare var skrevet halvveis, og aldri postet, står setningen «det var så sinnsykt varmt». Det er vanskelig å tenke tilbake på den forferdelige varmen vi hadde i sommer, nå som kulda har slått til for fullt.

Klokken ringer, jeg titter bort, håper litt mer enn halvveis at det ikke er min pasient. Det er det. Jeg reiser meg opp, går den korte veien til rommet der pasienten venter på meg, banker på og titter inn. «Kunne jeg fått en kaffe?». På veien til kaffemaskinen stopper jeg noen sekunder utenfor rommet til den pasienten jeg håper fortsatt sover, og som jeg absolutt ikke vil vekke. Jeg hører den tunge pusten som man så ofte forbinder med søvn. Lettet går jeg videre, henter kaffen og gir til pasienten.

Jeg undrer meg litt over de som drikker kaffe rett før de skal legge seg. Selv om jeg ikke inntar den mørke drikken på daglig basis selv, så har jeg forstått såpass at de fleste bruker den for å våkne. Nattevaktene drikker kaffe for å holde seg våkne, pasientene drikker den før de sovner.

Før jeg gikk tilbake til pauserommet, tittet jeg inn til hun som ba meg skru av lyset når jeg så at hun sov. Det gjorde hun.

Jeg klikket på bryteren som det står «natt» og holdt pusten i redsel for at hun skulle våkne av den plutselige endringen av lys i rommet. Det gjorde hun ikke.

Jeg pustet lettet før jeg begynte å gå tilbake til vaktrommet. Det var ikke mange meterne jeg fikk gått før det ringte på igjen. Det var en maskin som pep i et av rommene.

Etter å ha lokalisert feilen, fått rettet på den, og fortalt pasienten at han må ligge med armen rett, gikk jeg ut igjen og krysset fingrene for at det var siste gangen den pep i natt.

Nå sitter jeg på vaktrommet igjen. Jeg banker i bordet hver gang jeg er så modig og sier at pasientene sover. Ting endrer seg raskt på sykehuset. Selv om det er rolig nå, så er det ikke gitt at det holder seg sånn.

Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å holde meg våken og svare på klokker som ringer. Det er alt jeg får gjort og resten må bare bli som det blir. (Fy søren jeg er trøtt, og klokken er bare 2… hele 6 timer igjen)

I går var ryggen bra, i dag begynner den å tulle litt igjen. Jeg orker seriøst ikke dette. Jeg blir redd for å bevege meg, redd for å gjøre en bevegelse eller noe som kan ødelegge alt. Vil ikke at det skal bli verre enn det er. Samtidig orker jeg ikke å ligge inne hele dagen i frykt heller (Tror heller ikke det er det beste for å bli bedre). Det handler nok mer om å ta det rolig og bruke gode sko.

I kveld er det innflytningsfest hos ei venninne, det gleder jeg meg til. Selv om jeg har litt vondt i ryggen, så tenker jeg at det er det samme å sitte her hjemme som å sitte der. Eller, det er jo ikke det samme med tanke på det sosiale og er jo også derfor jeg vil dra. Det virker så koselig å ta en tur bort – vond rygg eller ei. Jeg må bare passe på, og være bevisst på, at jeg ikke skal kjøre på for hardt. Det blir et par glass vin og generelt en rolig kveld. Med joggesko på beina og godt humør så skal jeg kose meg masse!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjenner jeg ble veldig usikker på valget av lipgloss. Den så søren meg ikke fin ut i svart/hvitt en gang.. Oh well, blekner vel i løpet av kvelden håper jeg. 

Vi snakkes senere 

Det er på dager som denne. Dager da jeg har absolutt ingenting jeg ønsker å skrive om, og det er ingenting spennende som skjer i livet mitt, at jeg vurderer å slutte å blogge.

Jeg har noen innlegg i arkivet som er ferdig skrevet, men ikke publisert. Jeg kunne selvfølgelig bare publisert et av dem, men det er en grunn til at jeg ikke har gjort det tidligere. Jeg vet nemlig ikke om de innleggende burde få se dagens lys. Jeg er usikker på om de bringer noe positivt til bloggen. Jeg er også veldig usikker på hvordan de evt blir tatt i mot. Hver gang jeg leser igjennom dem, bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan publisere dem enda. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med de innleggene enda.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det hadde vært veldig lett å slutte å skrive, aldri åpne nettsiden blogg.no igjen, men det er ikke det jeg egentlig vil.

Det kommer dager da jeg ønsker å dele noe igjen. Ideer som plutselig dukker opp og som jeg bare må få skrevet ned. Ting som kan inspirere andre, gi noen en god følelse eller latter.

Jeg kommer derfor ikke til å slutte å blogge. Jeg kommer ikke til å legge ned experiencinglife, ikke enda. Jeg ønsker å fortsette, det bare går litt tregt for tiden.

I går kom jeg på et nytt konsept som jeg ønsker å formidle gjennom videoblogger. Jeg vil ikke si hva det er enda, da alt fortsatt er veldig usikkert. For alt jeg vet så kommer det ikke til å funke i det hele tatt. Jeg ønsker uansett å prøve å få det til, for hvis jeg får det til slik jeg ønsker så tror jeg det kan bli veldig bra.

Nå skal jeg på jobb i hvert fall, tenke på noe annet enn skrivesperre og mangel på inspirasjon. Jeg satser på at dette blir en fin kveld for meg, og håper det blir det for dere også!