Jeg husker da ei venninne spurte om hun kunne bruke noe jeg hadde skrevet, på sin Instagram. Jeg ble kjempe stolt av at noen ønsket å bruke MIN tekst. For meg betydde det at jeg hadde fått til noe, og at det jeg gjorde var bra. Det var den beste tilbakemeldingen og bekreftelsen jeg kunne fått.
Jeg har alltid likt å skrive. Det er noe jeg har ønsket å bruke til noe, og var også derfor jeg startet denne bloggen. Det er en enorm mestringsfølelse å få vite at det jeg har skrevet blir satt pris på. Du kan da, kanskje, tenke deg hvordan hjertet mitt slo da jeg hadde fått en kommentar fra redaktøren i rb. Han hadde sett innlegget mitt og lurte på om de kunne bruke det i avisen og på nettsiden.
Jeg har ventet noen dager, lurt på om det kom til å bli noe av.
I kveld fikk jeg melding av en venninne med link til avisen. Mitt innlegg stod på trykk. Jeg er virkelig stolt og glad over dette. Det gir meg ny inspirasjon til å fortsette med denne bloggen.
Om du vil sjekke ut innlegget jeg skrev, finner du HER.
Hvis du vil se artikkelen i nettavisen, kan du trykke HER.
De morgenene jeg våkner til dagvakt, etter kveldsvakt kvelden i forveien, er ofte preget av ekstrem trøtthet. Dette kan komme av at hjernen min tydeligvis ikke klarer å koble helt av. Jeg har visst fått en tendens til å har fæle drømmer om pasientene mine…
Forrige gang jeg hadde sånne vakter, drømte jeg at pasienten min døde. Den pasienten som jeg jobbet hardest for at skulle bli frisk og dra hjem. Jeg hadde brukt masse tid på henne på kvelden, så selvfølgelig var det hun som døde i drømmen. Det gikk heldigvis bra i virkeligheten, og pasienten dro til slutt videre fra oss i mye bedre form enn den hun hadde da hun kom. I natt drømte jeg at en annen pasient fikk et panikkanfall. Det var en skikkelig ekkel følelse siden det var min skyld og jeg som hadde fremkalt det.
De sier at man ikke skal ta med jobben (her skrev jeg først drømmen… Litt trøtt? mhm!) hjem. Det har alltid gått fint, helt til jeg fikk mer ansvar enn jeg noen gang har hatt. Plutselig kan jeg bråvåkne midt på natten og tenke på det vannet jeg glemte å ta med inn til pasienten, eller den sovetabletten jeg ikke fant frem. Det er helt forferdelig når slike ting skjer, for i det øyeblikket kjennes det skikkelig dritt, samtidig som jeg ikke får gjort noen ting med det. Ahhh jobben som sykepleier… Det aller verste er når jeg tusler rundt på jobb og kommer på at jeg for to uker siden glemte å sette på en forstøver, for eksempel. I de tilfellene må jeg nesten le litt av meg selv. For ei som jobber så hardt for å leve i nuet, og la fortid være fortid, bekymrer jeg meg mye for ting jeg har absolutt ingen kontroll over (lenger).
I dag skal jeg gjøre alt jeg kan for at pasientene skal få det de trenger. Om jeg glemmer et vannglass her eller der, så pleier det å gå fint også. Heldigvis ringer de fleste pasientene på og etterlyser det jeg har glemt, så slipper jeg å miste nattesøvnen på grunn av det i hvert fall.
Er det ikke morsomt hvordan vi mennesker konstant lover oss selv ting som vi ikke klarer å holde?
“Jeg skal ikke spise godteri på 2 måneder”, “Jeg skal trene 3 ganger i uken”, “Jeg skal aldri skuffe en venninne”, “mitt nyttårsforsett er å ikke lenger bry meg om hva andre mener”.
Det er vel allmenn kjent at nyttårsforsett sjeldent holder lenge. For dere som klarer det, derimot, dere er flinke!
Jeg har utallige ganger lovet meg selv ditt og datt som aldri har holdt mer enn et par uker. Maks. Jeg husker da jeg ble singel i juli. Jeg hadde plutselig veldig mye tid. Jeg hadde ingen kjæreste som jeg skulle møte hver dag. All den tiden, hva i all verden skulle jeg bruke den på?
Jeg begynte å se på Youtube videoer. Dette var noe jeg aldri hadde tatt meg tid til før, ei heller vært veldig interessert i å bruke tiden på. Det vanskelige ble hvor jeg skulle starte i et så uendelig stort univers av videoer. Som veldig mange har gjort både før og etter meg, begynte jeg å se på sminkevideoer. Det var så mange flinke mennesker der ute som virkelig visste hva de drev med. Jeg lærte sminketeknikker jeg aldri visste fantes, og jeg lovte meg selv at hver dag fremover skulle jeg sminke meg fint. Jeg lovte meg selv at hver søndag skulle jeg vaske alt av sminkekoster og ta ansiktsmaske. Jeg investerte i nye (billige) sminkekoster fra Ebay. Plutselig hadde jeg flere koster enn jeg visste hva jeg skulle bruke de på. Jeg vasket dem hver søndag. Hver søndag i to uker.
Nå husker jeg ikke sist jeg tok ansiktsmaske eller vasket sminkekostene (som jo egentlig er ganske ekkelt). Ikke vet jeg hvor halvparten av de nye kostene er, heller. Jeg LOVER at jeg skal vaske kostene mine så fort jeg er ferdig med dette innlegget.
Jeg lovte meg selv at jeg skulle begynne å trene. Jeg skulle bli så sjukt digg! Å få gutter som nylig singel skulle ikke bli et problem. Jeg skulle trene MINST 3 ganger hver uke. Sannheten er at jeg (kanskje) dro på treningssenteret 3 ganger de neste to månedene. Det var vanskelig å holde oppe, uansett hvor motivert jeg trodde jeg var. Det er kanskje derfor jeg er ekstra imponert over hvor lenger jeg har klart å holde det gående nå.
Alle disse brutte lovnadene. Jeg er helt sikker på at det ikke bare er meg som kan tenke tilbake på alt som aldri ble gjort. Det er kanskje ikke så viktig med alle de tingene jeg aldri gjorde. Jeg synes at det viktige er å ha mål, tenke fremover og ønske seg gode ting for seg selv.
Det får bare være med alt som aldri ble gjort før. Fremover lover jeg å holde alle løftene mine til meg selv.
Tusen takk for gode og søte tilbakemeldinger på innlegget i går. Det er alltid skummelt å dele noe så sårbart om seg selv, men å ha så gode lesere gjør det litt lettere. Jeg synes i hvert fall det er et veldig viktig fokus i dagen samfunn, og tenker at det aldri kan bli nok folk som heier frem positivt “body image”.
Jeg våkner i dag til nogenlunde sol og fint vær. Jeg har foreløpig ikke vært ute, men det ser veldig fint ut gjennom vinduet fra her jeg sitter. Dagene går i ett når jeg jobber så mye som jeg har gjort for tiden. For å finne ut både hvilken dag, og dato, det er, må mobilen sjekkes (Det er fredag i dag). Det har vært mye jobb og lite fritid, men jeg har elsket hvert minutt av det. Foreløpig er ikke overarbeidelse et problem. Jeg koser meg så mye på jobb at det blir positivt stress, i stedet for negativt. De dagene jeg ikke jobber, derimot, blir jeg nesten mer stresset. Neste uke har jeg 4 dager fri, og egentlig gruer jeg meg litt. Jeg synes det er vanskelig å fylle tomme dager, i hvert fall når jeg bare er hjemme. Hvis jeg bare blir gående inne i huset alene blir jeg i tillegg så innmari rastløs. De fleste har jo startet på skole og jobb nå også, så er ikke bare bare å koordinere å finne på noe.
Denne helgen består i hvert fall av jobbhelg. Det er den beste kombinasjonen med jobbhelg jeg kan få. Dagvakt lørdag, kveldsvakt søndag. Da får jeg det beste fra begge dagene. Verste er kveld lørdag og dag søndag. Neste helg er det “gatefest” her, og da har jeg selvfølgelig sistnevnte.
I morgen skal vi spise litt ekstra god middag siden min kjære bror reiser på folkehøyskole på søndag. Det blir kjempe rart at han ikke skal være hjemme. I tillegg er mamma på reise med jobben, så neste uke er det nesten tomt hus. Det er selvfølgelig den uka jeg er hjemme størsteparten også. Får virkelig føle litt på hvordan det blir å bo alene…
Nå skal jeg i hvert fall prøve å finne på noe produktivt å gjøre de neste timene før kveldsvakten begynner. Å rydde rommet hadde ikke vært en veldig dum idé. Utrolig kjedelig å gjøre, men sykt deilig når man er ferdig.
Håper dere har en kjempe fin dag, om den så er fylt med skole, jobb eller fri.
“Men hva skal jeg gjøre da? Jeg er så stygg. Jeg tror ikke jeg kan gå ut sånn her”.
Jeg så meg fortvilet i speilet, sminken var nesten helt borte under øynene der tårene rant i strie strømmer. Jeg kunne bare se feil i det ansiktet som stirret tilbake fra speilet med triste øyne.
Jeg og min daværende kjæreste skulle ut å møte noen venner. Hvor vi skulle, husker jeg ikke. Det er heller ikke så viktig. Jeg hadde brukt opp det siste jeg hadde av foundation for å pynte meg. Jeg var egentlig ganske fornøyd helt til noe av øyenskyggen drysset ned på kinnet slik at jeg måtte fjerne noe av sminken.
“Du er absolutt ikke stygg, dette kommer til å gå så fint. Du er nydelig”. Han prøvde så hardt, men jeg så ikke det han så. Jeg kunne ikke tro at vi snakket om samme person, for da var han, i så fall, en løyner.
Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, men jeg regner med at vi kom frem til noe som funket til slutt. Det jeg husker er fortvilelsen og sorgen over å føle noe så ille om seg selv. Smerten av å stå foran speilet og ha lyst til å knuse det for å slippe å se på seg selv.
Tiden hvor det holdt på som verst er ikke lenger enn to-tre år siden, selv om det føles som et helt annet liv. Akkurat denne hendelsen må ha vært i 2015. I denne perioden var det jeg så i speilet, eller på kamera, så fælt at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg noen vei i livet.
Jeg kan ikke være helt nøyaktig, for det gikk gradvis, men ca fra starten av 2016 begynte ting å endre seg. Jeg begynte å fokusere på alt det bra som fantes ved meg, både på utsiden og innsiden. Jeg slet mye med at jeg hadde lite venner på barneskolen. Dette førte nok noe til hvordan ting utviklet seg. Det var vanskelig å føle seg ønsket utenfor husets fire vegger, og dermed føle seg bra nok for alle rundt meg.
Jeg begynte å akseptere at jeg ikke kunne endre noe fysisk, og da måtte jeg heller endre min oppfatning av det. Akkurat denne åpenbaringen gjorde en stor forskjell. Å slå seg til ro med at man har det man har, og sånn er det. Jeg begynte etterhvert og forstå at jeg ikke levde for å glede andre. For helt ærlig, da jeg syntes jeg var stygg så var det jo et problem bare fordi jeg var redd andre skulle synes det også. Hadde jeg vært alene inne på et rom og aldri skulle møtt mennesker igjen, så hadde jeg faktisk gitt mer faen i hvordan jeg så ut.
Disse to tingene var med på å gjøre det mye bedre: 1. det var bare å godta at jeg så ut som jeg gjorde, og sånn var det. 2. Ikke bry meg om hva andre synes, jeg lever for meg, ikke for dem.
Nå er ting mye bedre. Jeg kan faktisk gå forbi speil og se på meg selv, bare fordi jeg synes jeg ser bra ut. Jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Det her er sikkert skikkelig lite akseptert å si i dette samfunnet som er styrt av janteloven. Samtidig synes jeg det er viktig at man er klar over at det er lov å være fornøyd med seg selv. Det er faktisk VELDIG VELDIG positivt å være fornøyd.
Jeg blir trist når jeg ser gutter og jenter som sliter med selvtilliten. Mennesker som ikke føler seg bra nok. Hvem skal man være bra nok for? Jeg tror at hvis en klarer å tenke at en er bra nok for seg selv, at det er sin egen lykke som betyr mest, så har man kommet veldig langt.
Jeg er ikke lenger (like) redd for hva andre skal tenke. Jeg har fått venner som løfter meg opp. Venner som jeg vet at støtter meg i alle situasjoner. Venner som synes jeg er bra nok. Venner som lar meg være meg.
Ikke lev for at andre skal synes du er bra, ikke endre deg for andre. Vær den du er, og da skal du se at du kan møte på støttende mennesker som bare vil deg godt. Dette har i hvert fall hjulpet meg, og nå har jeg det bedre enn noen gang.
Dagen på jobb var kjempe bra. Det var masse hyggelige pasienter på tunet. Jeg koste meg virkelig hos flere av pasientene jeg var innom. Noen skulle bare ha en antibiotika eller et glass vann, mens hos andre tok det litt lenger tid. Det var i hvert fall flere av dem som ønsket å slå av en prat da jeg var der, noe jeg synes er kjempe koselig. Det er i hvert fall kjempe koselig de dagene jeg har tid. Hele dagen sluttet med at jeg gikk inn til et ektepar. Da jeg gikk inn på rommet sa jeg “nå er jeg ferdig på jobb om ca 40 min”. Da jeg gikk ut av rommet var det bare å hente veska og si ha det, arbeidsdagen var slutt. Etter sånne vakter kommer jeg hjem med et smil om munn og mer energi. Da går det liksom greit å jobbe 6 dager i uka.
Ei litt trøtt frøken som bare vil sove
Været i dag er kaldt, med vinn og regn – akkurat sånn jeg liker det. Egentlig ganske spesielt at å bo i California er drømmen, når jeg liker mørke, litt kalde, regnfulle dager så mye. Tekoppen føles litt mer fortjent når det blåser så mye utenfor vinduet. I tillegg til at jeg elsker dette høstværet, har på en måte alt rullet og gått slik det var meningen i løpet av dagen. Jeg har ikke vært særlig stresset, alle har fått det de skulle og jeg fikk til og med dratt 5 minutter før. Det er lenge siden ting har gått så smooth, jeg håper bare det holder seg sånn noen dager nå.
On another note. Jeg blir overrasket over hvor fort sykepleiebøkene selger. Bare få minutter etter at annonsene ble lagt ut, hadde jeg første forespørsel. Allerede den dagen solgte jeg 6 bøker – det er ganske sykt. Jeg fant ut at noen av bøkene ikke er den nyeste versjonen, som jo er litt kjipt. Samtidig pleier det ikke å være de største forskjellene. Jeg har i hvert fall informert om hvilket år de er fra, så får de som kjøper ta ansvaret for at de får med seg riktig bok på forelesning. Jeg har sendt bøker over hele Norge, og skal straks avgårde til posten for å sende enda en.
Black and white, fordi det er det eneste som funker akkurat nå
Jeg jobber turnus. Dette vil si at jeg kan sitte på sykehuset i uniformen min både dag, kveld og natt. På et sykehus, eller andre helseinstitusjoner hvor pasienter/beboere oppholder seg hele døgnet, må det også være bemanning hele døgnet. Du kan ikke bare be pasientene eller beboerne om å ikke bli akutt syke på natten, selv om jeg til tider skulle ønske at dette var mulig.
Kveldsvakt i går, dagvakt i dag. Det er skikkelig tøft med disse overgangene. Jeg tror ikke jeg enda har møtt noen som takler de skikkelig bra. Det er selvfølgelig noen som kan sovne så fort de kommer hjem, men selv da får du maks 6 timer.
De gangene jeg jobber dag, er arbeidstiden fra halv åtte til halv fire. Dette betyr at jeg skal stå klar på avdelingen, ferdig skiftet, klokken halv åtte på morgenen. For en som er veldig glad i å sove er det derfor uaktuelt å stå opp tidligere enn jeg må. Jeg liker å sminke meg og føle meg bra slik som enhver, men de morgenene jeg må stå opp kl. 6, er det mascara og bryn som blir fikset. Noen ganger ikke det en gang. Jeg går oftere uten, eller med lite, sminke enn jeg gjør med fullt fjes.
Det skal sies at jeg alltid har vært veldig heldig med huden min. Jeg har flere venninner som har slitt mye mer enn meg. De 5 kvisene jeg har i året, takler jeg. Ren hud har også gjort det lettere å gå uten sminke. Dette har kanskje igjen ført til fin hud. Det kan jo ikke være bra å stenge av alt av porer og ikke la huden pusten gjennom tykke lag med foundation.
Her jeg sitter og skriver dette, tenker jeg på at alt handler om prioriteringer. På tiden det tar meg å skrive dette innlegget mens jeg spiser frokost, kunne jeg klart å få til både foundation, bryn, øyne og concealer + +. For et år siden kunne jeg aldri tenkt meg å gjøre noe annet enn å spise og komme meg avgårde på morgenen, nå tar jeg meg tid til både å re opp sengen og blogge. Ikke skjønner jeg hvordan jeg plutselig får tid til alt. Jeg står opp tidligere enn noen gang og er dermed også trøttere enn noen gang. Men å gjøre alt dette på morgenen, frivillig, er ganske deilig. Så lenge jeg er i denne fine flowen har ikke jeg tenkt til å endre noe. Den nyter jeg helt til det sikkert tar slutt en dag og jeg går tilbake til å være litt latere igjen.
Da jeg var på båttur med Nora her om dagen slo tanken meg at jeg har veldig lite turutstyr. Siden jeg bor hjemme hos mamma og pappa drar jeg nytte av det lille lageret de har med forskjellig utstyr som vi kan trenge. Hvis jeg trenger telt, for eksempel, har de et liggende på loftet som jeg kan låne. Det er for så vidt mest brukt til å sove i hagen for mange år siden, men det er der. I tillegg blir alt av tursko og klær blir byttelånt litt frem og tilbake der vi finner at størrelsen passer.
Den dagen jeg flytter ut, som forhåpentligvis blir neste år, burde jeg ha alle disse tingene selv. Det blir jo mye lettere å planlegge å reise ut hvis jeg har klær liggende hjemme, så jeg slipper å låne. Jeg har gode minner fra blant annet skiturer i fjellet om påsken, røde kinn og varm kakao. Disse turene hadde ikke vært det samme uten ordentlige turklær.
Lundhagshar mye å velge i når det kommer til å klare seg ute på tur. Med mine jobbtider er ikke det alltid like enkelt å ta seg tid til å dra i butikken. Da er det mye lettere å sitte hjemme og bestille det jeg trenger fra nettet. I tillegg har de 100 dagers gratis retur, noe som i hvert fall jeg ser på som veldig positivt. Hvis det du har bestilt ikke passer, trenger du ikke å stresse med å få sendt det tilbake innen to uker.
Dette var et lite tips på en herlig tirsdag, siden jeg selv snart står i den situasjonen hvor slikt utstyr burde bli prioritert. Jeg er helt sikker på at det er flere der ute som kan trenge det.
I dag bestemte jeg meg for å ha en skikkelig lat morgen. En sånn morgen hvor det mest spennende som skjer er netflix og frokost.
Jeg husker at jeg før, kanskje for litt over et år siden, ofte lå lenge i sengen og så på PCen de morgenene jeg hadde fri. Det var før jeg orket å re opp sengen, før jeg kunne sett for meg å skrive blogginnlegg klokken halv syv på morgenen – før jobb. Det var latere dager, som jeg for så vidt er glad for at jeg har kommet videre fra, men i dag ville jeg en liten tur tilbake dit.
Jeg våknet klokken 10. Det første jeg pleier å gjøre er å ligge på mobilen noen minutter, før jeg står opp. I dag, derimot, lå jeg under dynen i en hel time, uten å gjøre noe produktivt. Det var faktisk utrolig deilig! Jeg har ikke hatt mye fritid etter jeg kom hjem fra jobb, så noen ganger føler jeg det er lov å slappe av litt ekstra.
Jeg har jobb i kveld også. Jeg håper virkelig jeg er litt mer frempå enn jeg var i går. Jeg skjønner virkelig ikke hva om skjedde. Jeg hadde relativt lite å gjøre, men trodde hele tiden jeg hadde bedre tid enn jeg hadde. Da klokken slo 22, og nattevaktene stod klare for å ta over, hadde jeg fortsatt 10 ting jeg måtte gjøre. Jeg fikk faktisk helt sjokk, da jeg tenkte at klokken ikke kunne være mer enn 20. Det hele endte opp med et kvarter overtid for å få gjort alt klart til natten, men da kunne jeg også dra hjem med litt god samvittighet. Det var viktigere enn de 15 minuttene.
Jeg fikk forresten melding i stad om at de nye dekslene mine fra Ideal of sweden kommer i posten i dag. Det jeg har nå faller nesten fra hverandre, så det er veldig på tide med et nytt. Til og med mamma sa her om dagen “Rebekka, nå må du få kjøpt deg et nytt deksel” haha! Jeg synes de to dekslene jeg kjøpte var veldig kule, så jeg gleder meg skikkelig til å få prøvd dem ut.
Jeg fortalte en venninne om hvor stressende dagen min på jobb hadde vært. Som hun sa “digg når det er mye å gjøre da, så går tiden fortere”. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt akkurat det samme. Jeg har sagt akkurat det samme, og fått tilbake det svaret jeg ga henne. “Joa, men når du løper rundt uten å føle at du har kontroll, da er det ikke så kult”. Jeg har aldri skjønt helt det svaret før nå.
Jeg sitter i sengen, har akkurat spist, og skal straks på sykehuset for en ny jobbdag. Denne uken blir hektisk. Jeg jobber 6 dager, med bare fri på torsdag. Selv om jeg har 6 vakter denne uken, og bare 5 forrige, tror jeg at jeg foretrekker sånn som det blir nå. Jeg jobber kveld over halvparten av dagene, noe som betyr at jeg kan sove lenge på morgenene. Forrige uke følte jeg at jeg fikk i minus på søvne hver eneste natt.
Jeg er en god blanding av A og B menneske. Noen ganger liker jeg å sitte oppe til sent, for deretter å sove til sent. Andre dager ønsker jeg å legge meg tidlig, for så å stå opp tidlig. Det er også dager jeg legger meg tidlig og står opp sent, det er de beste. Jeg elsker å sove, slik som sikkert de fleste på min alder. Så lenge jeg ikke kaster bort hele dagen på soving, så er det innafor å i hvert fall bli ordentlig uthvilt.
Det er jobb igjen i dag, og jeg er kjempe spent på å se hvordan kvelden blir. Hvis det blir en sånn vakt hvor jeg løper rundt hele tiden, glemmer de vannglassene pasientene spør meg om, og drar hjem med en følelse av at jeg ikke har gjort halvparten av det jeg skulle, så blir det kjipt. Det beste er slike dager hvor jeg kan gjøre én og én oppgave uten stress. De dagene hvor jeg har nok å gjøre til at jeg slipper å stirre i veggen, samtidig som jeg med god samvittighet kan ta meg en halvtimes spisepause.
De siste vaktene forrige uke var hektiske. Jeg løp rundt som en hodeløs kylling uten kontroll på hva som var opp og ned. Så fort jeg kom ut fra et rom, fikk jeg 3 nye oppgaver som jeg måtte holde styr på. Jeg dro hjem med følelsen av at jeg skulle gjort så mye mer.
Jeg ender til slutt opp med samme tanke etter sånne vakter – “så lenge ingen dør, så går det greit”
