Døgnet i går var stressende, for å si det mildt. På 24 timer jobbet jeg 17 av dem, og sov 4. Tiden jeg ikke jobbet eller sov, spiste jeg mat eller kjørte frem og tilbake til jobb. Jeg begynte på et blogginnlegg 4 ganger i løpet av døgnet, men det ble aldri tid til noe mer enn noen få setninger før jeg måtte prioritere andre ting.
For å først ta nattevakten, gikk den overraskende bra. Det var rolig, lite klokker (når pasienter ringer på fordi de trenger noe), og forsåvidt lite pasienter også. Jeg ble heller ikke trøtt før klokken nærmet seg 7, noe som var veldig behagelig. Etter 10 timer på jobb, dro jeg hjem, spiste litt mat og la meg. Ettersom jeg ikke hadde vært trøtt hele natten, var jeg redd jeg ikke skulle få sove da jeg kom hjem. Det ble ikke et problem. Jeg sovnet så fort hodet traff puten, og våknet ikke før ca 4 timer etter. Da hadde jeg cirka en time på meg, så alt jeg ratt var å stå opp, lage noe mat, også var det tilbake til sykehuset igjen.
Selv om jeg ikke følte meg noe særlig trøtt eller sliten, fungerte hjernen minimalt og jeg følte meg skikkelig fjern. Før jeg fikk dratt, løp jeg rundt i huset og lette etter adgangskortet mitt. Det lå akkurat der jeg pleier og ha det – og der jeg hadde lett 2 ganger tidligere. Da jeg kom frem på jobb, parkerte jeg bilen og tok frem bankkortet for å betale parkeringen. I det ene øyeblikket hadde jeg kortet i hånden, og i det neste var det borte. Jeg lette overalt – under bilen, inni bilen, jeg sjekket til og med om det hadde falt igjennom en sprekk og ladet i etasjen under. Til slutt fant jeg det, i lomma mi.
Selv om jeg hadde dratt i god tid hjemmefra, var jeg ikke inn dørene på jobb før 5 minutter før vakten startet. All tiden hadde gått bort til å lete etter diverse ting som lå rett foran meg. Inne på avdelingen fikk jeg høre flere ganger “Men hva gjør du her, så ikke jeg deg her tidligere i dag?”. Jeg forklarte at jeg hadde jobbet nattevakt, og nå var på den igjen. Jeg fikk masse sympati fra kollegaene mine for at jeg hadde kommet på kveldsvakt selv om jeg hadde jobbet hele natten, og det hjalp skikkelig! De hadde stor forståelse for at jeg var litt sliten, og det endte opp med å bli en skikkelig fin vakt.
Jeg blir stadig forundret over hvor viktig denne jobben er. Vi møter mennesker i alle livssituasjoner, noe jeg virkelig har fått kjenne på den siste tiden. I går hadde vi en pasient som snart skulle avslutte livet. Jeg hadde vært inne hos han på natten, da gikk han selv (om noe ustø) frem og tilbake fra badet. Da jeg dro fra jobb i går kveld var han ikke kontaktbar og jeg visste at han kunne hadde få timer igjen. Det har aldri vært kjipere å skulle dra hjem fra jobb, i hvert fall da jeg i tillegg visste at jeg skulle ut i ferie, og mest sannsynlig aldri får vite hvordan det gikk. Aller helst ville jeg sitte og holde han i hånden hele natten, men selv jeg skjønte at det ikke var mulig. Jeg gjorde derfor det lille jeg kunne for å gjøre det bedre for han, og gikk med jevne mellomrom inn for å stryke han litt på armen. Jeg ville at han i det minste skulle vite at det var noen der, og at han ikke var alene.
