Datinglivet er hardt, det tror jeg alle som er single kan skrive under på. Fra å møte/matche med noen man tror man kan like, til spenningen rundt første date, også å vurdere om det kan bli noe mer, eller om det stopper der. Jeg har lært av erfaring at man ikke kan dømme noen på førsteinntrykket. Han jeg var sammen med i to og et halvt år, kom 4 timer for sent til vår første date. Jeg hadde tekstet med han klokken 16, da var han på vei hjem fra Oslo. Etter det hørte jeg ikke noe mer før rundt ti-tiden på kvelden. I mellomtiden hadde jeg rukket å sende flere meldinger, alt fra “hei, er du på vei?”, til “hvis du ikke ville møte meg, kunne du i hvert fall være mann nok til å si det, og ikke bare la være å møte opp!”. Jeg var skikkelig forbanna, og var fast bestemt på å aldri prate med han igjen. Det endret seg da jeg fikk forklaringen, med masse unnskyldninger, klokken 22. Han lurte på om han ikke kunne gjøre det godt igjen, og om jeg ville bli med på en kjøretur. Jeg sa ja, og hadde det så utrolig morsomt den kvelden. Vi kjørte rundt i Oslo til etter klokken tolv, og det viste seg å bli en veldig vellykket date- det varte tross alt i 2 1/2 år.
I dag skulle jeg på date igjen, trodde jeg. Det var en jeg hadde snakket med på tinder, og vi hadde blitt enige om å møtes klokken seks. Hele gårsdagen, og hele dagen i dag var jeg spent. Jeg tenkte på hva jeg skulle ha på meg, hva vi skulle prate om, hvordan første møtet kom til å bli… Klokken halv fire fikk jeg en melding. Jeg var på vei hjem fra jobb, og siden jeg så og si aldri er på mobilen når jeg kjører, ventet jeg til jeg kom hjem med å åpne den. Jeg så for meg to scenarioer, enten var det kjempe positivt, og han ville bare forsikre seg om at vi var enige om møtepunkt, eller så var det negativt og han trakk seg. Det ble det siste. To timer før vi skulle møtes, åpnet jeg meldingen hvor han spurte om vi kunne ta det en annen dag, fordi det ikke passet allikevel.
Man får lov til å avlyse én gang. I hvert fall med så kort varsel. Jeg forstår at ting kan komme opp, og er ikke urimelig der. I tillegg har jeg hatt en skikkelig hodepine i dag, og tenkte derfor at det var helt greit å få slappe av hjemme etter jobb.
Så går tiden, og etter noen timer har det sunket inn, og jeg kjenner at det føles ganske kjipt nå. Jeg sitter alene, hjemme og gjør ingenting. Egentlig skulle jeg vært i Oslo og opplevd noe. Forventningene hadde i tillegg rukket å bygge seg opp, og selv om jeg egentlig ikke ante hvem jeg skulle møte, hadde jeg gledet meg. Jeg hadde sett frem til å møte en ny person, og til å kanskje finne noen jeg kunne prate litt med. Noen jeg kunne tekste med, og møte en søndag kveld. Siden jeg reiser på ferie på mandag, blir det i hvert fall ikke noe av på en måned, og det er ganske kjipt. Jeg som hele tiden har tenkt at jeg ønsker å være singel, innser at jeg nok er et forholdsmenneske. Jeg elsker å være i forhold, så lenge jeg får være meg selv og gjøre det jeg vil, er forhold helt fantastisk.
Jeg tror datingapper har gjort noe med samfunnet. Alle de mulighetene som er der ute, man kan alltids finne noen som er bedre, penere… Det gjør det liksom litt for lett å hoppe fra person til person. Det er ingen som jobber for det lenger, ingen som legger inn den ekstra viljen for å prøve å møtes. Det er så enkelt å avlyse, for det er jo bare å matche med en ny. Det er litt kjipt, men det går greit. Jeg tenker at å være singel er nok kjempe bra for meg, jeg må bruke tid på å bli kjent med meg selv, og gjøre alt det jeg vil før jeg må ta hensyn til noe andre. Før jeg vet ordet av det er jeg i et nytt forhold, og for alt jeg vet kan det være det forholdet som varer.