Hei der! long time, no see.
Jeg aner ikke om dette blir en vane, at jeg kommer med innlegg her, eller ikke, men akkurat nå følte jeg veldig for å skrive et innlegg. Jeg har vendt hele livet mitt på hodet, har flyttet til andre siden av verden helt alene, og dette er en fin måte å få ned litt tanker og følelser.
Så, en kort oppsummering av de siste månedene før jeg dro.
I desember bestemte jeg meg for å bruke de pengene jeg egentlig skulle bruke på leilighet, på reise. Ikke alle pengene, men en del. Da Australia åpnet igjen etter lockdown, var det ikke spørsmål om jeg skulle reise eller ikke. Hele kroppen min fortalte meg at dette måtte jeg gjøre. Jeg hadde sett videoer på youtube av folk som har gjort det samme, så jeg følte jeg hadde en liten anelse om hva som ventet. I slutten av desember bestemte jeg meg. Jeg ble med i flere facebookgrupper og leste meg litt mer opp på prosessen
1. januar søkte jeg om visum. Jeg trodde det skulle ta en stund å få det godkjent, for jeg hadde sett flere på facebook som hadde måttet vente i flere måneder. Jeg sendte inn søknaden, betalte, og oppdaterte e-postene mine. Der lå den godkjent. Det tok ca 3 minutter. Jeg kunne ikke tro det.
5. januar sa jeg opp jobben. Det føltes veldig rart og uvirkelig, spesielt mtp korona og all usikkerheten knyttet til det. Samtidig føltes det bra, for det var et ekte skritt mot å få oppleve drømmen.
16. januar kjøpte jeg flybilletter.
Så ble det stille en stund med de store tingene, før jeg i mars leide ut leiligheten min.
(1. april testet jeg positivt for covid. Etter å ha unngått det i 2 år, klarte jeg å teste positivt rett før jeg skulle reise. Det var et styr, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk dra på den planlagte datoen)
11. april stod jeg på Gardermoen med sekken pakket og sommerfugler i magen. De ville nesten ikke slippe meg inn på flyet ettersom jeg hadde testet positivt for covid så nylig, så nervene var ganske voldsomme der et øyeblikk.
Reisen tok 30 timer, og jeg sov kanskje 1 time på den turen. Kjente ikke meg selv igjen da jeg kom frem fordi jeg var så zombie.
Plutselig stod jeg i Sydney. Operahuset var en kort gåtur fra hostellet, jeg hadde booket en gruppe tour og hadde fulle dager hver dag. Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve så mye som jeg har de første 3,5 ukene. Jeg føler jeg har vært her et helt liv, samtidig som det ikke føles så lenge siden at jeg testet positivt for covid og lurte på om jeg kom til å få dra i det hele tatt.
Jeg kjenner at det føles godt å skrive igjen. Det er lenge siden sist, men jeg kommer alltid tilbake til denne formen for deling. Jeg poster en del mer på instagram enn jeg gjorde før, jeg lager youtube videoer, men ingenting blir helt det samme som å sette seg ned og skrive et innlegg sånn som dette.
Tror nok det kommer til å komme flere innlegg etterhvert.
