Nå har jeg endelig kommet til Cairns i Australia som er siste stoppested for en stund. Etter to måneder reising så kjennes det veldig godt å ha landet litt. Det er ikke like mye stress for å rekke å se alt før man reiser videre om noen dager. Jeg kan faktisk ta en dag inne og slappe av litt når det trengs.. har savnet det.
Ettersom dette er siste stopp, så betyr det også at jeg må finne en jobb her snart. Jeg sendte et par søknader på nettet i går, men tenker at det beste nok er å gå rundt personlig og levere CVen min. På den måten stikker man seg litt ut i mengden.
For å oppfylle kravene for et andre år her i Australia, så må jeg jobbe innenfor tourism og hospitality. Aller helst vil jeg jobbe på hotell, så er det jeg skal prøve å fikse meg først. Om det ikke gir noen resultater, så går jeg videre til restauranter o.l
Uansett en spennende tid fremover, og jeg gleder meg til å begynne å jobbe litt igjen. Spesielt å få litt penger inn på konto igjen, har ikke levd så økonomisk som jeg hadde planlagt.
Dag 2 på båten var enda mer fantastisk enn dag 1. Vi ble vekket kl 6:30 til det vi trodde kom til å være en nydelig soloppgang, men så viste det seg at solen så og si allerede hadde stått opp. Haha jaja, så fikk vi heller nyte frokosten til den fortsatt nydelige utsikten.
Det føltes surrealistisk å våkne opp på en båt på den måten. Gå ut på dekk, bare se vann og øyer rundt oss. Virkelig magisk.
Allerede kl 8 skulle vi i vannet. Vi måtte ha på «stinger suits» ettersom det fortsatt er sesong for brennmaneter of stingray en liten uke til. Vi fikk utdelt snorkler og kom oss raskt ut i vannet. Det var nok litt i kaldeste laget, spesielt så tidlig på morgenen, men jeg tror jeg hadde en god halvtime der ute mens jeg tittet på koraller, fisker, og det som var. Angrer på at jeg ikke skaffet meg noe vanntett til mobilen så jeg kunne ta bilder. Må huske å gjøre det før jeg skal snorke på Great Barrier Reef. Her er et litt dårlig bilde av en skildpadde i hvert fall. De var SVÆRE!
Etter snorkling dro vi inn til land på en øy som har utkikkspunkt mot whitehaven beach. Jeg har med hånden på hjertet aldri sett noe så fint før. Det var så nydelig at hjernen min ikke helt klarte å forstå hva den så på. Man klarte ikke å nyte det så godt som man følte man burde.
Fun fact; de leide hele det området i 3 måneder for å spille inn «Pirates of the Caribbean». Det var ikke vanskelig å se for seg Johnny Depp vandre rundt der som en full sjørøver.
Etter utsikten fikk vi et par timer på stranden, en strand med så ren og hvit sand at du får massive bøter for å ta den med hjem. Om de finner deg på flyplassen med litt sand i en flakse, kan du måtte betale minst 10 000 australske dollar (ca 70 000kr).
Etter stranden var det tilbake til båten for middag, drikke og socializing. Igjen hadde vi nydelig solnedgang og fantastisk mat. Alle var nok ganske trøtte og slitne etter en lang dag, så de fleste (inkludert meg) var i seng godt før 23. Men selv om det ble tidlige kvelder, har det vært en fantastisk opplevelse med veldig bra folk!
Wow, første dagen på båten har vært veldig bra! Jeg har akkurat lagt meg i sengen, og er overrasket over akkurat hvor mye jeg har kost meg i dag. Dagen startet med at vi gikk ombord på båten (åpenbart) og fikk møte en del av de andre vi skulle være på båt med. Jeg kunne umiddelbart se at dette var en hyggelig gjeng. Så mange som var åpne, pratet og introduserte seg selv allerede før vi gikk ombord. Slik har det ikke vært tidligere.
Crewet på båten er fantastiske. Jeg er sikker på at det er en av grunnene til at det er så god stemning her. De tuller, prater med oss og er egentlig bare en del av gjengen. Det er alltid musikk som spilles, som også gjør noe med stemningen. Heldigvis noen som faktisk ønsker å styre musikken, tror vel de fleste kan kjenne seg igjen i at det er et visst press på den som styrer musikken for alle.
Vi har egentlig bare fått kjenne litt på båtlivet i dag. Været er FANTASTISK, så det er nesten ikke bølger. Vi gikk tur til en topp som hadde en helt utrolig utsikt, bare se her:
Deretter var det middag, spaghetti bolognes med hvitløksbrød!! Kunne faktisk ikke blitt bedre. Kvelden bestod av å se på solnedgangen (ubeskrivelig nydelig), deretter de fantastiske stjernene, drikke og prate. Det har virkelig vært en veldig bra første dag.
Vanskelig å tro at dette ikke er redigert. Virkeligheten var enda bedre
I morgen skal vi stå opp kl 6 for å se på soloppgangen, før vi skal snorkle og gå en tur på land for å se den mest fantastiske utsikten over whitehaven beach.
Forrige innlegg snakket jeg om min første uke i Sydney. Tanken var å gå uke for uke fra Sydney til nå (som er ca 6 uker), men så kjente jeg et behov for å dele noen tanker fra denne dagen og følte det ble mer autentisk enn om jeg skulle ventet for så å dele om noen uker igjen.
Om 5 timer flytter jeg på en båt for to netter. Vi skal reise rundt Whitsundays som er helt nydelig, i hvert fall i følge bildene på google. Vi er ca 20 personer som skal bo på en båt, og det er her mine bekymringer begynner. For det er ikke nødvendigvis bare fryd og gammen å skulle være låst inne på en båt med 20 personer over flere dager. Spesielt folk du ikke kjenner eller har møtt før. Etter Fraser Island (som jeg kan
fortelle om i et senere innlegg), har jeg virkelig fått se hva utestenging og ekskludering kan gjøre med en. Den helgen fant jeg heldigvis andre venner å være med, venner jeg nok kommer til å ha fremover, men jeg kjenner at jeg er nervøs ettersom det ikke er garantert noen gang at man finner noen man kommer godt overens med. Alle sier “du kommer til å møte folk”, men det er helt ærlig ikke alltid så lett som de skal ha det til.
På Fraser Island følte jeg meg så alene, og det ødela veldig mye av opplevelsen. Det er kun 4 dager siden, så det sitter friskt i minnet. Jeg må bare prøve å komme over det, så det ikke ødelegger mer enn det må for denne turen. Backpacking er gøy, men det er også utrolig utmattende å leve på denne måten. Flytte rundt hver tredje dag, ikke ha noe eget sted, nye inntrykk hver dag. Er som å ha første dag på jobb, hver dag. Alle vet hvor slitsomt det kan være. Jeg føler meg veldig sliten for tiden, og kjenner at det ikke er mye som skal til før jeg får en reaksjon. Det er vanskelig å ha det sånn som dette når alle tror, og forventer, at jeg har det fantastisk hele tiden.
Vi var ute på et utested i går. Det var musikk, folk, drikke, men ingen av de jeg var med (inkludert meg selv) var i humør for å feste. Hadde jeg tatt et bilde og sendt til folk, så hadde de trodd jeg hadde “the time of my life”, mens jeg i virkeligheten satt på en benk og tittet på klokken og lurte på når det var akseptabelt å dra hjem.
Det er veldig mye positivt som skjer her, det er ingentvil om det, men jeg tror jeg egentlig hadde hatt godt av en pause nå. Finne et sted for meg selv, ikke være rundt folk hele tiden, kunne ta en dag uten nye inntrykk.
Jeg er spent på båten og hvordan det blir, håper det blir en god opplevelse. Om ikke annet, så får jeg i hvert fall fine bilder. Været skal være nydelig, utsikten skal være bra, og maten er visst veldig god. Det er mye å se frem til, så i verste fall sitter jeg alene på en båt og titter på nydelig utsikt, som jo ikke er det verste i verden uansett.
Så, hvor starter jeg egentlig? Det har skjedd så sinnsykt mye de siste ukene at jeg nesten har glemt alt vi har gjort. Godt kameraet har vært med på reisen sånn at jeg har noe å se tilbake på, for det har virkelig skjedd så mye.
Den første uken i Sydney hadde jeg booket en tour med “welcome to travel”. Det var nok den beste avgjørelsen jeg kunne tatt. Jeg møtte 21 andre mennesker i samme situasjon som meg, og har fått venner for livet. Det var den perfekte måten å starte reisen på. Det kostet ca 999 aud, som tilsvarer ca 6700kr med dagens valuta. Det var absolutt verdt pengene. Vi fikk hjelp til å sette opp bankkonto (selv om dette er kjempe enkelt, og du lett kan gjøre det selv), sim kort (også veldig enkelt), men viktigst av alt så fikk vi oppleve enorm mye. Dette er ikke reklame haha, bare synes virkelig at de var så bra!
For å oppsummere den første uken litt, så begynte det med en tour rundt i Sydney, the rocks, hvor vi fikk høre litt om historien til byen. Deretter var det en aboriginals tour hvor vi lære litt om urbefolkningen som har bodd, og fortsatt bor i Sydney. Etter touren gikk vi til operahuset hvor vi også hadde utsikt over harbour bridge. På kvelden var det tid for vår første middag som en gruppe. Og dette var bare første dagen!
Utover i uka fikk vi oppleve cocktail making class, delfiner, en dag på surfe camp (dette var nok for meg som ikke egentlig er så glad i vannet i utgangspunktet), jeg fikk se mine første kenguruer, vinsmaking, diverse fester og klubber, før vi avsluttet det hele med en bbq. Fy søren så rart det var å si ha det til folk etter en sånn uke. Man blir så utrolig sammensveiset. Selv om det var rart å si ha det, så sitter jeg igjen med utrolig mange gode minner som jeg ikke ville vært for uten!! Legger ved en video jeg laget for første dagene i Sydney, for har hørt at bilder (video) sier mer enn tusen ord. Sjekk ut kanalen for mer innhold etterhvert (har ikke wifi her, så blir ikke noe mer før slutten av neste uke når jeg flytter).
(forresten, hvis du ønsker å oppleve welcome to travel i enten Sydney eller Melbourne, ta kontakt så kan du få en 50 AUD rabattkode. På den måten tjener du 50AUD og jeg får en voucher til 50 AUD, vinn-vinn)
Jeg aner ikke om dette blir en vane, at jeg kommer med innlegg her, eller ikke, men akkurat nå følte jeg veldig for å skrive et innlegg. Jeg har vendt hele livet mitt på hodet, har flyttet til andre siden av verden helt alene, og dette er en fin måte å få ned litt tanker og følelser.
Så, en kort oppsummering av de siste månedene før jeg dro.
I desember bestemte jeg meg for å bruke de pengene jeg egentlig skulle bruke på leilighet, på reise. Ikke alle pengene, men en del. Da Australia åpnet igjen etter lockdown, var det ikke spørsmål om jeg skulle reise eller ikke. Hele kroppen min fortalte meg at dette måtte jeg gjøre. Jeg hadde sett videoer på youtube av folk som har gjort det samme, så jeg følte jeg hadde en liten anelse om hva som ventet. I slutten av desember bestemte jeg meg. Jeg ble med i flere facebookgrupper og leste meg litt mer opp på prosessen
1. januar søkte jeg om visum. Jeg trodde det skulle ta en stund å få det godkjent, for jeg hadde sett flere på facebook som hadde måttet vente i flere måneder. Jeg sendte inn søknaden, betalte, og oppdaterte e-postene mine. Der lå den godkjent. Det tok ca 3 minutter. Jeg kunne ikke tro det.
5. januar sa jeg opp jobben. Det føltes veldig rart og uvirkelig, spesielt mtp korona og all usikkerheten knyttet til det. Samtidig føltes det bra, for det var et ekte skritt mot å få oppleve drømmen.
16. januar kjøpte jeg flybilletter.
Så ble det stille en stund med de store tingene, før jeg i mars leide ut leiligheten min.
(1. april testet jeg positivt for covid. Etter å ha unngått det i 2 år, klarte jeg å teste positivt rett før jeg skulle reise. Det var et styr, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk dra på den planlagte datoen)
11. april stod jeg på Gardermoen med sekken pakket og sommerfugler i magen. De ville nesten ikke slippe meg inn på flyet ettersom jeg hadde testet positivt for covid så nylig, så nervene var ganske voldsomme der et øyeblikk. Reisen tok 30 timer, og jeg sov kanskje 1 time på den turen. Kjente ikke meg selv igjen da jeg kom frem fordi jeg var så zombie.
Plutselig stod jeg i Sydney. Operahuset var en kort gåtur fra hostellet, jeg hadde booket en gruppe tour og hadde fulle dager hver dag. Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve så mye som jeg har de første 3,5 ukene. Jeg føler jeg har vært her et helt liv, samtidig som det ikke føles så lenge siden at jeg testet positivt for covid og lurte på om jeg kom til å få dra i det hele tatt.
Jeg kjenner at det føles godt å skrive igjen. Det er lenge siden sist, men jeg kommer alltid tilbake til denne formen for deling. Jeg poster en del mer på instagram enn jeg gjorde før, jeg lager youtube videoer, men ingenting blir helt det samme som å sette seg ned og skrive et innlegg sånn som dette.
Tror nok det kommer til å komme flere innlegg etterhvert.
Første dag i Roma var det strålende sol. Jeg brukte denne dagen for å prøve å dekke så mye som mulig av de største severdighetene. Jeg visste det kom til å regne de andre dagene, så da ville jeg spare Vatikanmuseet og evt shopping til dette.
Det hele startet med frokost på en cafe rett rundt hjørnet fra hotellet. De hadde alt for mye å velge mellom, men til slutt (med litt hjelp og inspirasjon fra de som jobbet der) falt valget på cappuccino, ferskpresset appelsinjus og croissant. Jeg lærte fort at å spise croissant i offentligheten er litt klønete, i hvert fall for sånne som meg som sliter med å treffe munnen fra før av. For hver bit drysset det mat overalt, uansett hvor hardt jeg prøvde å hindre det. Det hjalp litt på selvtilliten at til og med italienerne søler noe voldsomt når de spiser croissant på cafe.
Etter frokost var første stopp Spansketrappen. Dette skulle vise seg å bli første av veldig mange trapper på denne turen. Det var helt nydelig å være der, og ikke minst å gå blant all historien. Det kom en liten tåre i øyekroken der jeg gikk oppover trappene, for det var en så fantastisk følelse å reise igjen (og det ser ut som det blir lenge til neste gang).
Etter Spansketrappen gikk jeg videre til Pantheon. Det er virkelig helt fantastisk å gå inni disse gamle byggene. Ettersom jeg er her utenom sesong, var det nesten ikke kø. Det er også gratis inngang i ukedagene. For å komme inn måtte man vise gyldig covid pass, ha på munnbind og de tok temperaturen din, selv om jeg må si at hele den temperaturmålingen kanskje gjorde mer skade enn nytte. Alle skulle ta hånden inntil samme temperaturmåler. Ikke bare endte absolutt alle som skulle inn opp med å ta på samme overflate (jeg så ikke at de spritet den i mellom), men å ta temperatur av hånden vil ikke kunne gi nøyaktige tall uansett. Det var ganske kaldt der jeg hadde stått i skyggen, så min temp var 30 grader. Om jeg hadde hatt hånden i lommen eller i en vått kunne den kanskje vært for høy. Jeg er bare glad jeg i hvert fall hadde med håndsprit i vesken som raskt ble tatt i bruk etter dette.
Videre gikk turen til Trevifontenen og Monumento Nazionale a Vittorio Emanuele II. Jeg har egentlig ikke så mye å si om disse annet enn at de bør sjekkes ut. Trevifontenen (nederst til venstre) er en nydelig fontene som bør sees om du er her. Monumentet er et fantastisk stort og majestetisk bygg, men en utrolig utsikt over Roma. Man kan få litt inntrykk av akkurat hvor stort det er på bildet nederst til høyre. Dette bør oppleves!
Hei! Akkurat som forrige gang som jeg reiste, så fikk jeg også denne gangen lyst til å dokumentere litt her. Det skjer så mye fantastisk når man reiser, og kanskje spesielt når man reiser alene, som jeg vil dele med dere. Det virker som folk har lettere for å ta kontakt med en når det ikke er noen andre rundt.
Denne gangen gikk reisen til Roma. Det er første gang jeg krysser grensene etter pandemien slo til i Norge. Det er ikke særlig synd på meg, ettersom jeg faktisk fikk dratt ut en tur i januar i fjor også, men det var allikevel veldig deilig og spennende å skulle dra ut av landet igjen nå.
Turen startet på mandag. Allerede der kom jeg i snakk med en herlig dame. Hun skulle til Gardermoen for å ta en covidtest før hun dagen etter skulle reise til Australia for å besøke datteren sin. Hun hadde blitt bestemor i sommer, men hadde aldri fått møte barnebarnet sitt. Nå håpet hun å få gjort noe med det. Hun hadde bodd i en hytte langt inni skogen, helt alene, i 7 måneder, så hun var mildt sagt sugen på å være litt sosial. Det var veldig interessant å prate med denne damen, og vi holdt samtalen gående hele veien fra Lillestrøm til Gardermoen, i stedet for å stå og fikle på egen mobil.
Bildet er tatt fra flyet over Pale Di San Martino (i følge taggen på bildeappen)
Flyturen gikk veldig fint. Det var direktefly, og før jeg visste ordet av det var jeg fremme i Roma. Fy søren for en deilig følelse det var å gå ut av det flyet og være i et helt annet land. Hele prosessen på flyplassen var egentlig veldig rask. Ingen sjekket verken covidpass eller den selverklæringen jeg hadde fylt ut på nettet før jeg dro. Det var plakater overalt om at munnbind er påbudt når man er inne, men dette var jeg heldigvis allerede klar over og godt forberedt til.
For en med absolutt null retningssans, kan det være klønete å prøve å finne frem på et sted hvor ingen snakker engelsk. Å finne frem til toget fra flyplassen var greit nok, men å finne riktig metro (og få tak i billett) da jeg først kom frem til stasjonen termini var en annen sak. For å bytte fra tog til metro så brukte jeg over en halvtime lenger enn hva google maps hadde planlagt, og gikk 3 ganger så mange trapper som var nødvendig. Kofferten ble dratt opp og ned trappene (for rulletrappen gikk kun nedover…) for å finne et sted å kjøpe billett. Da jeg endelig fant frem kjøpte jeg like gjerne en billett for hele uken, selv om jeg kun skal være her 5 dager. Jeg orket faktisk ikke å begynne å lete etter et sted å kjøpe ny billett igjen. Jeg har ikke angret på det i ettertid, selv om det var litt dyrere. Det var veldig verdt det
Det er helt utrolig å tenke på at det har gått en uke allerede. Det føles som i går da det pøsregnet og jeg lurte på hvordan i all verden jeg skulle finne frem i mørket. Nå begynner jeg endelig å bli litt kjent i området. Det føles veldig trist å forlate solen, stranden og denne leiligheten. Det har vært deilig å kunne gå tur til stranden. Lettere å gå en times tur når jeg vet at det er sand og sol som venter i enden.
Her spilte de faktisk inn en musikkvideo, reklame eller noe lignende på stranden. Det var ganske kult.
Miami har vært både det jeg forventet meg, og noe helt annet. For det første så har stranden vært akkurat slik jeg ønsket at den skulle være. Fin sand, hyggelig atmosfære og masse folk. Det å kunne gå i lette klær har også vært utrolig deilig. Gruer meg til å komme hjem og fryse. Maten har også vært bra. Jeg har fått prøvd ut litt forskjellig, men det meste har gått i pannekaker og meksikansk. Det har vært veldig deilig å reise alene så jeg kunne bruke dagene akkurat slik jeg ville.
Samtidig har jeg fått et litt negativt inntrykk av menneskene her. Jeg har selvfølgelig møtt hyggelige folk, men mesteparten har vært litt sure eller lite hjelpsomme. I trafikken så er de også ekstremt aggressive. Aldri har jeg vært borti så mye tuting og blinking av lys. Folk tar farlige forbikjøringer for å komme seg litt raskere frem, de bruker blinklysene helt ukritisk, og har på fjernlysene i køen på motorveien. Dette er noe helt annet enn den opplevelsen jeg hadde i LA, og har nok generelt påvirket synet mitt på selve atmosfæren i Miami. Det er trist, for etter en stund så begynte jeg å grue meg litt til å kjøre, jeg som egentlig er så glad i å kjøre bil…
Alt i alt så har ferien vært fantastisk. Jeg har fått slappet av og kun tenkt på meg selv, akkurat det som var planen. Alle bekymringer ble lagt igjen i Norge. Jeg synes livet er litt lettere og mer avslappet når solen skinner. Skulle ønske jeg kunne flytte hit (evt LA) for en periode, tror det hadde gjort godt for sjelen.
Nå skal jeg pakke kofferten, vaske opp og rydde litt, før turen går til flyplassen. Jeg er veldig glad for å ha direktefly hjem. Vi krysser fingrene for en behagelig flytur uten alt for mye turbulens.
Det hele startet med at jeg skulle lage kanelsnurrer før jeg dro på stranden. De har sånne ferdigpakker her, så alt man trenger å gjøre er å varme dem i ovnen. Enkelt nok, ikke sant? Tydeligvis ikke for meg. Jeg satt ovnen på 400F slik som det stod på pakken, ventet litt, og satt deretter inn kanelsnurrene. Jeg følte ikke ovnen var varm nok, men tenkte at det sikkert tok seg opp etterhvert. Etter 10 minutter hadde det ikke skjedd noen ting. De var fortsatt like mye deig, og ovnen var fortsatt ikke varm. Jeg drev sånn frem og tilbake i over en time, før jeg tenkte at jeg fikk prøve å skru litt mer på gradene. Det stod at den var på det varmeste, men det kunne ikke være riktig. Jeg skrudde den til der det stod 200F, sånn tilfelle hele greia funket motsatt av hva som stod der, og satt så på nye 15 min på alarm. Lenge før tiden hadde gått ut, kjente jeg at det luktet litt brent. Jeg tok dem ut, og undersiden var SVART. For at det ikke skulle være helt bortkastet, spiste jeg toppen av bollene. Det smakte helt greit.
Deretter bestilte jeg uber for å dra på stranden. Det skulle ta 10 min, men sjåføren var helt ny og visste ikke hvordan han skulle finne frem, så etter flere u-svinger og frustrasjon, kom jeg endelig frem 20 min senere. Han glemte også å signere for at han hadde sluppet meg av, så i 20 minutter etter jeg hadde kommet frem, fikk jeg varsler om at han var i nærheten og snart skulle plukke meg opp.
Dagen på stranden var fin. Jeg spiste noe god mat og fikk ligge lenge i solen. Forhåpentligvis har jeg fått litt farge. Da jeg skulle hjem bestemte jeg meg for å gå. Det var 1,5 timer å gå, men siden jeg beveger meg så lite her, så tenkte jeg at det kunne være en fin ting å gjøre. Det var også veldig hyggelig der med mennesker og restauranter langs stranden. Det angrer jeg på nå.
Halvveis skulle jeg sjekke kartet på telefonen, den gikk i bakken og skjermen ble knust. En gåtur som skulle spare meg for $5, endte med at den kostet meg over 2500kr. Akkurat der og da hadde jeg mest lyst til å gråte. Kanskje like greit at jeg hadde 35 minutter igjen å gå, så fikk jeg roet tankene litt.
Jeg fikk i hvert fall med meg en fin solnedgang på veien
For å toppe det hele har jeg nå fått gnagsår på hælen. Det er en liten ting, men etter denne dagen så føles det ekstra kjipt. Det lukter også fortsatt brent i leiligheten, 6 timer etter. Prøver meg ikke på den ovnen igjen.
Klokken er bare 18, men jeg er snart klar for kvelden. Jeg er bare evig takknemlig for at telefonen fortsatt fungerer. Om den hadde sluttet å fungere så hadde jeg vært helt stuck. Ikke hadde jeg hatt mulighet til å bestille uber, ikke kan jeg veien hjem utenatt, og det går ingen buss hit som jeg vet om i hvert fall. Da måtte jeg ha flyttet inn på nærmeste Walmart, og det har jeg veldig lite lyst til.
