Kvelden i går var kjempe koselig. Vi hadde litt å drikke, spilte spill og endte det hele med en liten tur på byen. Det ble en liten tur, bare. Helt ærlig var stemningen på utestedet ganske dødt. Det var få folk og altfor høy musikk som ble spilt på sprengte høyttalere.
Jeg har vært ute i Lillestrøm kun tre ganger siden juli i fjor. I går kveld var den tredje. Da jeg var yngre var vi alltid ute i Lillestrøm. De minnene jeg har er at det var masse folk, god stemning… Rett og slett et bra uteliv. Om det var fordi jeg var yngre og bare det å dra på byen i seg selv var kult, eller om det faktisk var bedre før, vet jeg ikke. De siste gangene har det i hvert fall vært veldig skuffende. Det har alltid endt opp med at vi har dratt hjem etter en time, max. Det er aldri verdt det å være der lenger. Når man i tillegg er ganske edru, føles det gjerne som det er ekstra lite folk, og man kjenner litt mer på hvor irriterende fulle mennesker egentlig er.
Vorset var i hvert fall veldig gøy. Det har blitt slik det siste året. De fleste gangene vil jeg helst ikke ut en gang, fordi det er så bra stemning hjemme. Som oftest når vi drar ut blir folk splittet og stemningen daler. Som oftest. Det har vært ganger hvor byen har overgått vorset, men det blir sjeldnere og sjeldnere.
I går tok jeg mer filmer enn bilder, så jeg har derfor satt sammen en liten collage med videoer, i stedet for å dele bilder. Det er et lite utdrag fra hva vi gjorde i går kveld.
Det er endelig søndag, den perfekte chilledagen. Jeg føler søndag er den dagen det er mest akseptert å bare ligge i sengen og gjøre ingenting. Kan hende det henger igjen etter gamle dager, eller fordi du faktisk kan få bot for å bråke ute. I tillegg er de fleste butikker stengt, så det er faktisk ikke så mye du får gjort.
Dagen i dag består av noe spennende for min del. Jeg har fått Malin over på besøk, og vi har bestemt oss for å filme en challenge video. Jeg elsket både å filme, og redigere, den forrige challengen som jeg og Thea gjorde (“Who’s most likely to” challenge som du kan se her). Siden da har jeg hatt lyst til å filme en ny. Jeg hadde egentlig planer om å legge ut ny video hver uke, men med full jobb ser jeg at det kan bli litt vanskelig. En video annenhver uke burde jeg derimot klare. Det blir tirsdager fortsatt, så da er det bare å følge med.
Hvordan har lørdagen deres vært så langt? Min har vært fin. Jeg har trent, laget meg hjemmelaget pizza, sett siste episode av “orange is the new black” og fikset meg for kvelden.
I dette tilfelle er bildet bedre enn virkeligheten, slik som det så ofte er. Pizzaen ser veldig god ut, og den var egentlig det også, men ikke helt hva jeg hadde forventet. Deigen ble litt “tung” og det ble litt for mye ost. Mett ble jeg i hvert fall da, og var jo det som var ideen.
Om 10 minutter må jeg komme meg ut hvis jeg skal rekke bussen. Vi skal til Stian, kjæresten til Ella, for å ha en koselig kveld med litt drikke, kanskje noen spill… Det blir i hvert fall god stemning.
I kveld føler jeg sminken sitter perfekt, klærne er riktig. Jeg har på en ny topp som jeg kjøpte for lenge siden. Første gang jeg tok den på meg klarte jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg likte den eller ikke. Eller, la meg omformulere det. Første gang jeg prøvde toppen likte jeg den ikke i det hele tatt. Den ble derfor lagt helt nederst, helt innerst i skapet. Etter lang tid, fikk jeg det for meg å prøve den igjen. Nå elsker jeg den. Det er så rart hvordan man kan endre meninger og klessmak på den måten. Det er kjempe sært å tenke på at jeg for litt over et halvt år siden aldri ville vurdert å ha den på meg i offentligheten. Nå sitter jeg klar for å reise, i den samme toppen, og synes jeg ser bra ut.
Jeg er i hvert fall giret for kvelden. Mens jeg går skal jeg sette på min beste “gira” sang, high hopes – panic. Hvis du trenger å komme i godt humør, er det bar eå sette på den på full guffe. Har aldri svikta meg i hvert fall.
Kos dere masse videre i kveld, enten du skal ut på fest eller bare slappe av hjemme. Nå må jeg løpe. Vi snakkes!
Jepp, sitter alltid så rart når jeg skriver. Oftere er hånda under benet, enn over…
Haha ikke “late som at jeg ikke vet jeg blir tatt bilde av”, for her er det jeg som tar alle bildene. Selfiesticken er praktisk når jeg er alene og ingen andre kan melde seg frivillig til å ta bilde. Stangen skal vanligvis ikke synes, men det får gå for denne gang. Var visst ikke så veldig lett å få med hele meg på bildet, men så trenger ikke alt å være perfekt heller… Okay, da var jeg ferdig med tidenes lengste picture caption!
Jeg har huset helt for meg selv, i hvert fall til i morgen kveld, det skal utnyttes!
Huset alene betyr musikk på FULL guffe og dansingen foran speilet når nye høyder. Kreativiteten kommer i takt med musikken, humøret er på TOPP. Haha jeg sitter faktisk i sengen og smådanser mens jeg skriver dette!
Jeg er super klar for å trene i dag. Det er faktisk ingenting annet jeg kunne tenkt meg å bruke denne lørdagen på. Unntatt en koselig vennekveld som jeg skal på senere i kveld. De neste par timene er i hvert fall 100% dedikert til trening, en bedre livsstil. Jeg ELSKER det! Hadde jeg vunnet de 267 millionene som var i potten på eurojackpot i går, hadde kanskje gleden nådd nye høyder. Det gjorde jeg, derimot, ikke. Føler uansett at den herlige følelsen jeg har nå, den motivasjonen og gleden, er uvurderlig.
Nå skal jeg straks få på meg sokker og sko, for å trene barbeint på treningssenter tror jeg er lite behagelig. Deretter kommer Nora og henter meg, også er vi på vei for å gjøre vår innsats for en bedre hverdag.
Klokken var ti på fem. En time til vekkerklokken ringte. Regnet pøste ned utenfor det åpne vinduet. Regnet var det store problemet. Jeg som til vanlig elsker regn, ble i natt super stresset over lyden. Det pøste ned utenfor, og hjertet mitt hamret fort i brystet. Hva det var, vet jeg ikke. Av en eller annen grunn var jeg så stresset for regnet at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg sov til frem og tilbake, helt til ringeklokken til slutt vekket meg på ordentlig, og dagen var i gang.
Det har vært en veldig fin dag. Det var rolig på jobb, egentlig en perfekt fredagsvakt. Ikke 20 ting som må huskes og gjøres samtidig, men akkurat nok til at jeg ikke kjedet meg. Dagen gikk relativt fort, og før jeg visste ordet av det, var jeg på vei hjem.
Det blir deilig med ordentlig helg nå. Det er lenge siden jeg hadde to dager fri hvor jeg bare kunne ligge og dra meg på morgenen. Faktisk ikke siden før jeg reiste til Spania, og det var 2. juli… Veldig på tide med en sånn helg nå, altså.
De neste 2 dagene har jeg litt planer hver dag, men bare ting som jeg gleder meg til. Hadde jeg skulle vært hjemme alene hele tiden, hadde jeg nok gått på veggen… Så, det blir bra.
Håper dere får en fin fredagskveld! Nå skal jeg straks begynne å fikse meg litt.
Morgenen er her igjen, jeg har sovet lenge igjen, og livet er ganske herlig!
Dagen i dag er ganske lite interessant, sånn egentlig. Den består for det meste av frokost, kanskje gå en tur, og kveldsvakt fra klokken tre. Etter at jeg hadde fri i går, og har sovet lenge i dag, føles det nesten som jeg har ferie. Det er egentlig en litt sær følelsen, da jeg vet at jeg ikke har det. Det er litt som å tro at det er fredag når det egentlig er onsdag. Det føles som du har masse tid til å gjøre hva du vil, helgefølelsen kommer snikende, men så vet du innerst inne at du skal på jobb dagen etter.
I går dro jeg og Nora til treningssenteret for å ta en liten beinøkt. Det ble en skikkelig bra økt, og jeg er uendelig glad for at jeg har Nora der til å pushe meg. Når jeg har trent med andre tidligere, har det alltid vært jeg som har bestemt hva vi skal gjøre. Det har som oftest vært jeg som har pushet de andre, og jeg som har dratt med dem på trening. Nå er rollene litt mer fordelt. Vi pusher hverandre begge to, selv om hun kanskje er litt flinkere på det enn meg, og begge motiverer for at vi skal gjennomføre en økt. Jeg har så troa på at dette skal bli bra. Jeg har faktisk så troa på det at jeg i går tok “før” bilder, for å ha noe å sammenligne med når vi har holdt på en stund. “Før” bildene kommer jeg ikke til å legge ut her enda, først må jeg ha noen “etter” bilder. Det er jo sånn jeg ser ut nå, og da blir det bare bilder av meg i undertøy… Det skal jeg spare dere for – foreløpig. Det er en veldig spennende prosess som jeg gleder meg til å følge med på videre.
Altså dere! Jeg lurer på om jeg stod opp på feil ben eller at noen høyere makter er irritert på meg. Dagen i dag har i hvert fall vært en ulykkesdag. Ikke at det har vært noen store greier, men nok til at man kan bli litt lei.
Som dere vet startet dagen med en hjemmelaget vanndam i sengen. Det tok hele morgenen å få tørket, så halve sengen var dermed ute av drift. Det gikk greit. Sikkert lurt å bytte litt på hvor i sengen jeg sitter uansett. Det blir ofte til at jeg velger samme sted.
Senere på dagen hadde jeg legetime på Aleris. Den jeg dro til ligger på et senter, så jeg tenkte at jeg samtidig kunne ta meg en liten runde og se om jeg fant noe interessant. Jeg satt på bussen, hørte på musikk og koste meg egentlig ganske mye, helt til hjertet stoppet. Lommeboken, som jeg alltid har liggende i vesken, tok jeg i dag ut for å finne frem kortet mitt da jeg kjøpte noen nye deksler på ideal of sweden. De har, som jeg nevnte tidligere i dag, en kampanje med 20%avslag ved bruk av koden 20off, så jeg tenkte jeg skulle dra nytte av det. De to dekslene jeg kjøpte var super fine, så jeg er kjempe klar for å få dem i posten.
Aaanyway. Mens jeg satt på bussen kom jeg på at bankkortet mitt lå godt plassert på nattbordet hjemme, og det var null mulighet for meg å rekke hjem og tilbake igjen før timen min kl. 16. Jeg krysset derfor fingrene for at de kunne sende meg faktura eller at vi kunne løse det på en annen måte.
I resepsjonen møtte jeg en ganske uhyggelig dame. Hun smilte ikke i det hele tatt, og virket egentlig bare veldig irritert. Det kan ha noe å gjøre med at jeg fortalte at jeg hadde glemt bankkortet mitt, men hadde jeg vært henne vet jeg at stemningen hadde vært mye bedre. Hun virket lite interessert i å hjelpe meg, og det hele ble en litt awkward affære som jeg godt kunne vært foruten.
Da timen var ferdig ble hun og jeg enige om at jeg kunne komme tilbake i morgen for å betale. Så det ordnet seg til slutt.
Jeg hadde et par ting jeg skulle handle, og tenkte at jeg like gjerne kunne gjøre det mens jeg var på senteret (og hadde selvfølgelig glemt at kortet lå hjemme). På apoteket gikk den snille damen bak på lageret for å sjekke om de hadde det jeg trengte. Takk Gud for at de ikke hadde det. Jeg vet ikke hvor rød jeg hadde blitt i ansiktet om jeg hadde stått der og skulle betale, for så å komme på at jeg ikke hadde med kortet mitt. Det var først da jeg var på vei til det andre apoteket, for å se om de hadde det jeg trengte der, at jeg kom på at jeg absolutt ikke hadde mulighet til å handle noe som helst.
Før jeg tok meg selv i å gjøre noe mer dumt, snudde jeg og tok bussen hjem igjen. Om noe var det i hvert fall sol da jeg gikk hjemover. Den paraplyen som var ganske våt etter turen til bussen, trengte jeg heldigvis ikke hjemover igjen.
Med en slik start på dagen er jeg litt smånervøs for å dra på trening i kveld. Plutselig mister jeg en vekt på tåa, eller tryner på tredemølla… Huff, ønsk meg lykke til. Tror jeg kan trenge det.
Regnet lager koselige lyder utenfor, jeg sitter inne i varmen og koser meg. Da jeg våknet i dag kjente jeg at forkjølelsen som har ligget og lurt seg i bakgrunnen i en uke nå, enda ikke har gitt seg. Det er utrolig kjedelig og jeg blir så lei! Hodet verker, halsen gjør vondt og nesa er tett. Heldigvis er det for det meste en “morgen forkjølelse”, så den blir ofte bedre utover dagen.
Siden jeg ikke var helt i form, har fri og det regner, tenkte jeg at en koselig frokost i sengen var tingen. Planen var å lage omelett, te, baugetter og virkelig ta meg god tid på morgenen. Elsker å kunne gjøre det når jeg ikke jobber tidlig. I dag gikk det ikke helt som planlagt. Jeg hadde fylt to glass litt for fulle, vann i det ene og te i det andre. På vei over sengen mot bordet på andre siden, kjente jeg at noe kom til å velte. Da valget stod mellom varm te eller kaldt vann, var det ikke så veldig vanskelig. Jeg reddet teen, men vannglasset ble tomt og innholdet lå som to små dammer i sengen. Selvfølgelig hadde alt vært mye verre om det var teen. Både fordi den var varm, og fordi det er kjempe kjipt å måtte vaske alt, men det er ikke så veldig kult å sitte her og vente på at sengen skal tørke, uansett.
Frokosten smakte i hvert fall godt, og hodepinen begynner sakte, men sikkert, å roe seg. Så det er positivt!
At noe som egentlig var ganske godt, kan se så kjedelig ut…
I kveld har jeg planlagt trening med Nora. Etter å avlyst altfor mange ganger tidligere, skal ikke denne forkjølelsen få stoppe meg. Det blir nok en litt kortere og snillere økt enn jeg er vant til, men litt trening slå uansett ingen trening. Selv om jeg ikke har dratt på treningssenteret, er det verdt å nevne at jeg har gjort en del egentrening hjemme. Jeg er nesten konstant støl i kroppen, så det tyder på at det funker. Jeg gleder meg til den dagen jeg faktisk ser fremgang på treningsfronten. Motivasjonen nå er å bli sterkere, og med den innstillingen jeg har hatt i det siste, burde det gå helt fint.
Til slutt, et lite tips. Akkurat nå kan du få 20% rabatt på ditt kjøp på ideal of sweden. Alt du trenger å gjøre er å trykke herog bruke koden 20off, så får du 20% på hele handelen din. Ideal of sweden har utrolig mange fine deksler, fancy powerbanker og så mye mer som er verdt å sjekke ut. Bare trykk her, så kommer du rett til nettsiden.
Jeg har akkurat avtalt med Nora at vi skal trene i morgen. Det er lenge siden sist, men med en bryggende forkjølelse og vondt i foten, har andre ting stått høyere på lista over ting jeg måtte prioritere.
Dagen i dag har bestått av ca akkurat det samme som de forrige dagene. Eneste forskjellen er at jeg laget middag til familien. Selvfølgelig er også jobbdagene forskjellige. Alle dagene er unike, men ikke alle er uforglemmelige. I dag var en sånn dag da jeg ble psykisk sliten. Jeg har jobbet 8 av 9 dager i det siste, så at jeg er sliten er kanskje ikke så rart. Det var også ting på jobben som gjorde meg sliten. Personer jeg har brukt mye tid og energi på. Vanskelige situasjoner om liv og død, som bare blir så reelle når man jobber på slike steder.
Jeg synes det er rart hvordan jeg har gått 3 år på skole, vært i uendelig mange praksiser, men aldri hatt noe med døden å gjøre. Det har alltid vært så fjernt, og noe som har tilhørt de andre. I løpet av den korte tiden jeg har jobbet på den avdelingen jeg er nå, har jeg vært borte i flere slike situasjoner. Døden er et faktum, og det er noe jeg blir mer og mer bevisst på når jeg jobber så tett oppå det.
I dag var en sånn dag som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det først. Jeg har over den siste uken på jobb møtt et par som har gjort mye med meg. Deres situasjon har formet meg litt, og jeg kommer til å minnes dem lenge. Det er egentlig litt kjipt å bli så investert i en situasjon, i noen mennesker, som etterhvert bare forlater avdelingen også ser man dem aldri igjen. Jeg får mest sannsynlig aldri vite hvordan det går med dem. I de fleste tilfeller, hvor pasienten er inne en dag eller to og klarer seg mye selv, blir jeg ikke like følelsesmessig engasjert. Jeg bryr meg veldig mye om alle pasientene mine, men det er noen som sitter litt dypere enn andre.
Det er 3 andre pasienter jeg har møtt under utdanningen min, som jeg husker spesielt godt. Jeg husker dem for motet deres, godheten deres, humoren og positiviteten. De var spesielle på en egen måte, og de formet meg ikke bare som sykepleier, men også som person. De har gitt meg latter, positivitet, men også bekymringer og dype samtaler. De har gitt meg en følelse av at min jobb er viktig, og at jeg faktisk gjør noe riktig. Det var 3, men er nå 4, pasienter på den listen. 4 pasienter som jeg for alltid kommer til å huske for det båndet jeg følte at vi hadde. 4 pasienter jeg kommer til å huske fordi de fikk meg til å gi alt. De ga meg muligheten til å kjempe for dem, muligheten til å gjøre en ordentlig forskjell. De har alle gitt meg forskjellige bilder av hva sykepleie handler om.
Mest av alt har de gitt meg motivasjon til å fortsette å gjøre en god jobb, motivasjon til å kjempe for pasientene. De har vist meg at det er verdt det å bli investert i pasientene, ikke holde dem for langt unna hjerte. De har vist meg at jeg får så mye mer igjen for jobben jeg gjør, da.
Jeg har så utrolig mye frustrasjon inni meg nå, at ikke en gang de beste sangene på spotifylisten min kunne få meg i bedre humør.
Jeg virkelig takler ikke folk som er late på jobb, lite service innstilte og som prøver å slippe unna alt av arbeidsoppgaver. Jeg har dessverre jobbet med slike folk flere ganger, og det er like frustrerende hver gang. Service på sykehuset kan sammenlignes litt med kundeservice på butikken. Du sier hei når du møter pasienten, møter problemstillingene deres med et smil og prøver å finne en så god løsning for dem som mulig. Om du ikke vet hvordan du skal løse det, burde du i det minste få kunden, eller pasienten, til å føle seg sett og til å føle at det er noen som bryr seg og tar dem på alvor.
Jeg har møtt så mange mennesker i helsevesenet som absolutt ikke burde jobbe der. Det virker ikke som de kunne brydd seg mindre om hvordan pasientene har det. Så lenge de kan gjøre så lite jobb som mulig, og fortsatt får betalt, er de fornøyd. De møter alle med en dårlig attitude og gjør aldri det lille ekstra. “Jeg får ikke mer betalt for å ordne det problemet”, har jeg hørt. Da gjorde sykepleieren minimal innsats for å prøve å fikse problemet til en pasient. Etter kort tid fant hun ut at dette fikk noen andre ordne opp i, også gikk hun og tok seg en kaffe på vaktrommet.
Jeg har kun vært pasienten én gang på sykehus, og min erfaring er fantastisk. Jeg ble så utrolig godt tatt vare på og tenker tilbake på den tiden som noe veldig positivt. Jeg kan, derimot, se for meg hvordan det er å møte sånne mennesker som pasient. Du er allerede i en sårbar posisjon. Det er kanskje de menneskene som skal hjelpe deg å vaske deg på morgenen, eller mate deg til middag. Det er jo så viktig at de menneskene er hyggelige og snille for at pasienten skal føle seg trygg og komfortabel med alt det man ofte skal igjennom på sykehuset.
Det er ikke bare i helsevesenet at det finnes folk som virker som de gir blaffen i personene rundt seg.
Jeg husker spesielt en gang jeg handlet i en butikk for en stund siden. Jeg visste hvem hun som satt i kassa var, siden vi gikk på barneskole sammen, men kjente henne ikke. Da jeg nærmet meg kassen prøvde jeg å få øyekontakt med henne, slik jeg alltid gjør, uten hell. Hun tittet ned i kassa, registrerte varene mine, og snudde seg deretter 180 grader rundt for å snakke med en av kollegene sine. Jeg betalte og ventet for å si ha det. Hun tittet ikke på meg i det hele tatt. Jeg måtte til slutt bare gå derfra, uten å ha fått blikkontakt med henne en eneste gang i løpet av hele handelen. Jeg gikk ut med en så rar følelse, det føltes som jeg hadde stjålet noe siden jeg hadde gått igjennom uten å prate med henne en gang.
Så lurer jeg på hvorfor noe velger å jobbe i yrker der du møter mennesker, hvis du hater det så mye at det går utover pasientenes, eller kundenes, opplevelser?! Er det fordi du ikke finner noe annet, og bare vil ha pengene? Jobber du i butikk eller et annet serviceyrker og med mennesker, så smiler du og hilser på kunden. Det er virkelig det minste du kan gjøre.
Det var en gang noen som argumenterte med at de møtte så mange sure kunder, så da gadd de ikke. Jeg mener at uansett hva kunden (eller pasienten) før meg gjorde, skal ikke det påvirke hvordan jeg blir behandlet. Alle kan ha en dårlig dag, men da får man legge det igjen i garderoben. Dine problemer er ikke mine, og med mindre du er en god venn, skal ikke dine problemer gå utover meg. Haha jepp, jeg føler meg som en 80 år gammel dame som klager på ungdommen, men det er bare så sykt frustrerende. Jeg forventer god kundebehandling om jeg så reiser på butikken rundt hjørnet, eller et luksushotell i New York. Og om du hater jobben din så mye, så får du finne deg en ny!
Og nå skal denne strenge tanten drikke resten av teen sin og roe ned 10 hakk.
